Ryktet Forteller At Å Ha Det Travelt Ikke Er Et Krav

Jeg simpelthen elsker ord. Jeg memorerer dem, finner eksempel på bruk av dem, samler på dem. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er så inderlig flink til å bruke dem, men jeg har dem. Ser betydningen av dem, og leter etter den perfekte anledningen til å la dem bære betydningen av utsagnet mitt.

Likevel er det to ting som hindrer den helt store ordlige opplevelsen:

1) Jeg har egentlig aldri det perfekte språklige øyeblikket da jeg med få ord kan hudflette eller lovprise en "duellant". Akkurat som Meg Ryan i filmen "You Got Mail" fra 1998, så kan det hende at jeg finner vakre og veltalende svar som sikkert ville få selveste Shakespeare til å gråte i beundring, ETTER at både øyeblikket og personen har forlatt åstedet for lenge siden. Og da betyr det jo slett ingenting lenger.

2) Selv om jeg har valgt å la denne bloggen være på bokmål, så må jeg nok innrømme at mitt private skriftspråk er nynorsk. Jeg har stor beundring for ordbanken i det nynorske skriftspråket. Et vidunderlig vell av betydningsfulle ord, som virkelig setter betydning og nyanser i høysete. Et av mine favorittord, som ikke lenger er i bruk er "tame". Et fantastisk ord med en verden av betydning. (At jeg opprinnelig kommer fra Ørsta har absolutt ingen ting med saken å gjøre, nei. For der blir man ikke flasket opp på Ivar Aasen, han bare sitter der, midt i sentrum, og blomstrer for seg selv.) 

Når jeg en gang er så sær og rar at jeg skriver på bokmål, har nesegrus beundring for nynorsk og tror på at ord har en betydning og at de fører til tanker og handlinger, så har det sine ulemper. (NB! Det har ikke sine rumper, slik bakdeler ville ha forklart det.)

Jeg leser og hører ofte bruk av språk som får meg til å sprute ut i utilsiktet latter, fullstendig upassende, selvfølgelig, men jeg kan ikke hjelpe for det: utilsiktede ordspill som kommer av dårlig kjennskap til språket er utrolig morsomme.
Naturligvis erkjenner jeg at denne sære humoren er en brist i min personlighet som har fått utvikle seg over tid, og som har en sammenheng med yrkesrelatert skade.

Jeg kan godt finne på å henge opp lapper som understreker det som gjør budskapet feil. Grammatikken er ikke alltid feil, men innholdet kan bli litt annerledes enn man hadde tenkt. Dette er også slik jeg ofte retter innleveringer fra elevene mine, det virker som om de skjønner poenget mye bedre enn de ville ha gjort om jeg maste på manglende preposisjoner eller orddeling.

Ord forandrer mening, ord forsvinner, nye ord kommer til også. 

Noen ord blir plutselig fornærmende og støtende, mens andre ord som før var helt tabu blir dagligdagse og sett på som nøytrale. Ta for eksempel et ark og lag to kolonner; skriv så en usensurert liste over alle synonym du kjenner til ordet "gutt"/"mann", og så gjør du det samme til ordet "jente"/"kvinne". Jeg tenker

listen  din illustrerer poenget mitt helt greit. Dessverre. (Og nå kunne dette lett ha blitt et innlegg i samfunnets generelle sviktende respekt for kvinner, men det kan jeg ta en annen gang.)

Ikke bare risikerer jeg å gjøre meg selv til latter, spesielt siden jeg jobber med ungdom, men det er også utrolig forvirrende.

Jeg ser på meg selv som middels oppegående, men kan jeg ikke for mitt bare liv forstå

hvorfor et bra og solid ord, med lang språktradisjon bak seg plutselig skal bety noe helt annet. Ikke bare det, men hvordan i huleste kan det skje? Hvordan "planter" og omprogrammerer du et ord, med ny betydning, og får et helt samfunn til å akseptere og bruke det? Hvilken trollmann engasjerer man da som konsulent, hvem er kommunikasjonsrådgiver?

Utrolig smart og kyndig gjort. Bravo! Jeg liker det ikke, men det fremstår som en perfekt utført master plan. 

Der er kanskje en ting jeg misliker enda mer enn alt annet ved dagens radbrekking av språk, eller språket, om man vil: Der er ord vi misbruker i en sånn grad at det blir en klisjè som vi alle holder for å være sant.

Ett eksempel på dette er ordet "travelt". Travelt er et utslitt ord som har mistet sin betydning... eller kanskje det ikke akkurat er betydningen som har blitt borte, kanskje det bare er hva vi legger i ordet som har forandret seg. Det oppleves ofte som om det har blitt (litt) «status» å ha det travelt, det er jo så flott å være engasjert i mye! 

Jeg påstår ofte at jeg er i tidsklemma, men jeg greier ikke helt å se på det som det samme som å ha det travelt. Ikke nå lenger, ihvertfall. Ikke etter at jeg begynte å legge merke til hvordan mange "misbruker" begrepet.

Å ha det travelt har blitt en unnskyldning som gjør at du slipper unna fra hva som helst:

"Jeg kan ikke snakke nå; jeg har det travelt".

"Jeg kan ikke gjøre det nå; jeg har det travelt".

"Jeg har ikke tid; jeg har det travelt".

"Jeg beklager jeg kan ikke komme; jeg har det bare så travelt for tiden".

Og vet du hva? Vi respekterer det å ha det travelt i en sånn grad at vi ikke spør etter noen videre forklaring. Ikke føler vi at vi burde utdype det noe mer, heller, for unnskyldningen ble godtatt. Den blir alltid akseptert.

Noen mennesker har det så travelt at jeg blir helt svimmel. Det må være så vanskelig å gjenkjenne sine egne tanker når ens egne gjøremål og avtaler braker sammen i en kakofoni av travelhet. Der er MYE aktivitet, men i all oppriktighet opplever jeg at der er lite handling. Eller...?

Jeg blir så stressa, og av og til føler jeg meg så skyldig over tanker jeg tenker om andre. Du vet; disse uvelkomne tankene som hvisker inni hodet ditt: "Hvorfor sier hun at hun har det travelt? Vi drikker kaffe!" Og så slår det meg: Hun har det travelt fordi hun bruker tiden sin på meg. Når alt kommer til alt så er det godt mulig at hun skynder seg, hun bare forhaster seg ikke. Det er stor forskjell på de to.

For å få dagene til å gå i hop, er det et minstekrav at man har oversikt over hva som skjer for og med hver enkelt familiemedlem. Og så... så kommer følelsen av å være overarbeidet og overveldet av krav på jobb og hjemme. Du kan kanskje arbeide 60-timers uker noen få uker, men etter hvert vil du bli så utbrent at du mister all evne til å være kreativ og nyskapende. Uten det har du minimal glede av det du holder på med.

Så, jeg kjører på: prøver å jobbe til fullstendig sinnsvake tider. Jeg vil ikke bare være god på det jeg holder på med, men streber etter å være fortreffelig. Hjemme prøver jeg å være supermamma som baker kaker, muffins, cookies, er oppe til 2 for å rette og planlegge morgendagen.

Likevel så føles det som om jeg ikke får gjort noe som helst, noen gang. Følelsen av å være uproduktiv og virkesløs er alltid tilstede. Jeg har kjøpt kulturen som er formet, og består, av travelhet.

Vi okker og oier oss og lager en masse drama mens vi retter oppmerksomheten mot alt vi har å gjøre. Ja, vi påstår med overbevisning at vi har fryktelig mye å gjøre, hele tiden, men gjør vi egentlig alt vi sier vi gjør?

Ja, jeg bruker mye energi på å få ting til å gå opp, men i all oppriktighet: Når jeg hører hva jeg selv sier og ser hva jeg faktisk gjør, så er ikke ting aldeles slik som de virker. 

Jeg har det på langt nær så travelt som folk tror.

Halvparten av alt blir bare rett og slett ikke gjort. Hvis ingen er oppløst i tårer, ingen eller ingenting lukter vondt og vi er mette og varme, ja da tar jeg det egentlig helt piano. Jeg må likevel gjøre mye, men da er det ingenting som står på skade. 

Den travelheten som vi påstår vi er offer for er ikke egentlig alltid å ha det travelt. Oftest er det et uttrykk vi bruker for å illustrere listen over utvalget av aktiviteter som vi har å velge fra. Jeg vil påstå at vi lider mer under å måtte prioritere, isteden for å gjøre forferdelig mye på svært avgrenset tid.

Jeg velger å ikke si at jeg har det travelt. det betyr ikke at jeg ikke har mye å gjøre hele tiden: hente og bringe barn, hjelpe, lytte til, vaske, rydde, handle, flytte, skifte... men jeg, som er voksen, kan velge å ikke definere det som å være travelt opptatt: Jeg velger å kalle det "å være tilstede".

Jada, jeg falt for denne... og jeg brukte mer enn 40 sekunder.