Jeg er sikker på at jeg har fått influensa. Og det er ille! Hele kroppen min krøller seg i ynkelig selvmedlidenhet.
Vanligvis slipper jeg unna alle sånne virus, jeg blir tross alt utsatt for diverse omgangssyker og smitter hver dag, hele året, så jeg har blitt temmelig immun etter hvert.
Når jeg tenker over det, så blir jeg som regel faktisk litt kjepphøy av å stadig være oppegående når andre må bukke under, og jeg er fullstendig klar over at oppførselen min i grunnen ikke er noe å være stolt av: Jeg roser meg selv, og kommer med nedlatende kommentarer (med et smil, vel og merke, men likevel) når mine kollegaer er hjemme på grunn av sykdom. Sannheten er at jeg virkelig ikke er flink til å være syk selv.
Tror egentlig, når sant skal sies, at jeg kanskje er en av de verste pasientene noensinne; Jeg sutrer og stønner og forteller om hvor fryktelig jeg har det til alle som er høflige nok til å lytte... eller later som om de lytter, det kan godt være de gjør det, det bryr jeg meg ikke så mye om: Jeg blir trøstet av den omsorgen jeg innbiller meg andre viser meg uansett.
Jeg har knapt noen tålmodighet med sutrende hypokondere, så jeg vet at de er mye snillere mot meg enn jeg fortjener. I dag er jeg frisk nok til å erkjenne såpass.
For en uke siden, på lørdag, følte jeg meg rett og slett klein. Søndag fikk jeg forferdelige muskel knuter i ryggen og feber. Jeg var ganske ok så lenge jeg ikke rørte på meg i det hele tatt. Det var ikke mange minuttene jeg hadde det ok, for å si det slik; de som lever med barn vet at å ta det med ro ikke alltid er et alternativ. Faktisk er det ikke et alternativ i det hele tatt. Der er alltid noen som trenger noe eller spør om noe. Når det er mye bråk fra stua må man sjekke hva det er som foregår, er det helt stille er det enda viktigere å sjekke at alt er i orden. Der er liksom ikke en normaltilstand av rolig komfort når barna er ute av syne.
Jeg tok en masse muskelavslappende smertestillende den dagen, ikke for mange, men jeg maksimerte den anbefalte mengden av alle pillene og miksturene jeg kunne finne i huset.
Mandag hadde jeg en helt forferdelig hodeverk. Øynene mine var røde og opphovnet og jeg så ut som om jeg hadde grått... hele natta og videre utover dagen. Elevene mine tok en rask titt på meg og kastet seg effektivt over oppgaver sine. Helt unormalt en mandags morgen. De viser sånn nydelig empati av og til.
For å unngå at elevene mine spurte for mange spørsmål, pudret jeg ansiktet mitt regelmessig for å skjule mest mulig av blekhet, mørke skygger under øynene og rød nese. Som et resultat jeg så ut som om jeg var iført en merkelig maske som falt av i lag og flak . For å være ærlig er jeg ikke sikker på om det forbedret mitt utseende noe særlig, det er mulig jeg så enda verre ut enn nødvendig. Sant og si var det et fåfengt forsøk på å gi inntrykk av at jeg var oppegående og i fin form.
Ny uke og alle kanaler bare tetnet til. Hodet mitt føltes som en trykktank ute av stand til å eksplodere. Alt var tett. Omverdenen var dempet; hørtes ut som om den var pakket i bomull, men inni hodet mitt kunne jeg høre disse høylytte knirkende lydene i tillegg til høye smell av bobler som sprakk inni nesen min. Mye likt tykk is som knaker på en innsjø en skikkelig kald dag.
Jeg brukte alt av spray som fans i medisinskapet, og deretter noen kjærringråd fra mine venner; Kanskje desperate forsøk på å få meg til å tie stille og slutte med all sutringen.
Det var et regelrett korstog for å finne en kur som kunne la meg puste uten å gisper som en hval etter luft.
Noe, eller alt, eller en kombinasjon av det hele, og kanskje litt tid, må ha hjulpet. I dag føler jeg meg helt fin! En uke med kamp er over! Jeg feirer at jeg igjen kan puste fritt! Jeg skal aldri mer ta det for gitt, i hvert fall ikke i dag.
Da mine kollegaer hilste meg god morgen i morges, som de gjør hver morgen (endatil de morgenene jeg ikke fortjener det), og jeg smilte og hilste tilbake, fikk jeg stående applaus.
Jeg har knapt noen tålmodighet med sutrende hypokondere, så jeg vet at de er mye snillere mot meg enn jeg fortjener. I dag er jeg frisk nok til å erkjenne såpass.For en uke siden, på lørdag, følte jeg meg rett og slett klein. Søndag fikk jeg forferdelige muskel knuter i ryggen og feber. Jeg var ganske ok så lenge jeg ikke rørte på meg i det hele tatt. Det var ikke mange minuttene jeg hadde det ok, for å si det slik; de som lever med barn vet at å ta det med ro ikke alltid er et alternativ. Faktisk er det ikke et alternativ i det hele tatt. Der er alltid noen som trenger noe eller spør om noe. Når det er mye bråk fra stua må man sjekke hva det er som foregår, er det helt stille er det enda viktigere å sjekke at alt er i orden. Der er liksom ikke en normaltilstand av rolig komfort når barna er ute av syne.
Jeg tok en masse muskelavslappende smertestillende den dagen, ikke for mange, men jeg maksimerte den anbefalte mengden av alle pillene og miksturene jeg kunne finne i huset.
Mandag hadde jeg en helt forferdelig hodeverk. Øynene mine var røde og opphovnet og jeg så ut som om jeg hadde grått... hele natta og videre utover dagen. Elevene mine tok en rask titt på meg og kastet seg effektivt over oppgaver sine. Helt unormalt en mandags morgen. De viser sånn nydelig empati av og til.
For å unngå at elevene mine spurte for mange spørsmål, pudret jeg ansiktet mitt regelmessig for å skjule mest mulig av blekhet, mørke skygger under øynene og rød nese. Som et resultat jeg så ut som om jeg var iført en merkelig maske som falt av i lag og flak . For å være ærlig er jeg ikke sikker på om det forbedret mitt utseende noe særlig, det er mulig jeg så enda verre ut enn nødvendig. Sant og si var det et fåfengt forsøk på å gi inntrykk av at jeg var oppegående og i fin form.
Ny uke og alle kanaler bare tetnet til. Hodet mitt føltes som en trykktank ute av stand til å eksplodere. Alt var tett. Omverdenen var dempet; hørtes ut som om den var pakket i bomull, men inni hodet mitt kunne jeg høre disse høylytte knirkende lydene i tillegg til høye smell av bobler som sprakk inni nesen min. Mye likt tykk is som knaker på en innsjø en skikkelig kald dag.
Jeg brukte alt av spray som fans i medisinskapet, og deretter noen kjærringråd fra mine venner; Kanskje desperate forsøk på å få meg til å tie stille og slutte med all sutringen.
Det var et regelrett korstog for å finne en kur som kunne la meg puste uten å gisper som en hval etter luft.
Noe, eller alt, eller en kombinasjon av det hele, og kanskje litt tid, må ha hjulpet. I dag føler jeg meg helt fin! En uke med kamp er over! Jeg feirer at jeg igjen kan puste fritt! Jeg skal aldri mer ta det for gitt, i hvert fall ikke i dag.
Da mine kollegaer hilste meg god morgen i morges, som de gjør hver morgen (endatil de morgenene jeg ikke fortjener det), og jeg smilte og hilste tilbake, fikk jeg stående applaus.
