Det er så mye snakk om barnebursdager og barn som ikke møter til bursdagsfeiringene, bursdagsbarn som blir sittende alene fordi ingen kommer og om hvordan folk lar være å gi beskjed om de kommer eller ikke.
Ord som mobbing, deprimert, frekkhet... jeg har mista tellinga over alle verb og adjektiv som beskriver negativiteten, og som kommer fram i media.
Nå er det flere sider ved dette med barnebursdager, men i bunn og grunn så er det sånn med bursdager som med alt annet.
Når man inviterer klassen, eller venner, til bursdagsselskap, så er det en vennlig ting å gjøre. man behøver ikke å være ekte og nære venner for å sette pris på vennlighet.
Når det er en vennlig ting å gjøre (å invitere, altså) så er det unødvendig å oppføre seg rent ut sagt uhøflig tilbake. Det koster ikke mye tid å svare på en invitasjon, og man opprettholder en god tone mellom seg selv og de man har en viss relasjon til.
Jeg kommer fra et hjem der vi fulgte skikk og bruk, så langt det lot seg gjøre.
Der er en del regler for skikk og bruk som kan virke utdatert, og selv om jeg syntes mye av det var tull da jeg var yngre, ser jeg mer og mer at skikk og bruk gir mindre rom for unødvendig frustrasjon og surt snakk. Joda, folk snakker. Ofte kjenner vi ikke den vi snakker om heller; vi har bare blitt fortalt hvordan noen oppførte seg. Dessverre er det som regel de negative tingene som blir trekt fram også. Oppfør deg skikkelig og du får et godt rykte. Et godt rykte hjelper veldig mye i mange (uventede) situasjoner.
En av reglene handler om den lille detaljen vi ofte finner nederst i en invitasjon; nemlig S.U. eller R.S.V.P, (som det også heter) med svarfrist dato.
Fant en god forklaring
her:
Svar utbedes
Av Erik Lundesgaard
Innbydelser bør besvares umiddelbart. Kan man ikke komme, er det naturlig at dette beklages. Det er vanlig at man oppgir grunnen til uteblivelsen. Hvis grunnen er mindre gyldig, kan man tillate seg en liten hvit løgn. Selv om innbydelsen ikke er merket med S.U. eller det internasjonale R.S.V.P. (Répondez s´il vous plaît - Vær snill å svare), er det sømmelig å svare på innbydelsen. Det finnes selvfølgelig unntak, for eksempel ved en innbydelse til åpning av en kunstutstilling. En muntlig innbydelse besvares muntlig, mens en skriftlig innbydelse kan besvares muntlig eller skriftlig. Har man akseptert, og av uventete grunner blir forhindret fra å komme, bør man melde fra om dette så raskt som mulig.
OK, så er ikke bursdager, sånn generelt, regnet for å være en av livets store begivenheter, men likevel syns jeg det er en god ting å oppføre seg som om det er det.
For bursdagsbarnet og foresatte er det faktisk en helt spesiell dag. En dag som de ønsker å feire.
Og de aller fleste jeg kjenner trenger tid til å planlegge en feiring. Det er bevertning (som det så fint heter); pizza, pølser, eller hva man nå velger å servere, gjerne en bursdagskake, innkjøp av drikke og godterier og snacks, pynt og ellers det man vil ha med i feiringen.
Aktiviteter skal planlegges og innbydelser sendes ut.
Mange av innleggene jeg har lest om de såre bursdagene har en nesten aggressiv tone. Det er som om man blir sinte på dem som inviterer fordi man har den frekkheten å invitere barnet til en bursdagsfeiring. Som om det nesten er en straff å bli invitert til begivenheten.
Egentlig tror jeg det handler mye om den tidsklemma jeg selv opplever er en dominerende del av min hverdag. Hvordan skal jeg rekke å komme meg hjem fra jobb, med barnet, kle ham/henne, finne presang og så få barnet avgårde og levert på riktig sted til riktig tid? Jeg har en bestemt oppfatning av at det handler mer om det, enn om at trening, spilletimer og andre aktiviteter blir prioritert. Faste aktiviteter har man allerede lagt inn i rutinene. Alt ekstra må klemmes inn innimellom alt det andre.
Strengt tatt burde ikke det være problematisk, men for noen oppleves det som noe annet enn man hadde tenkt.
Når det er sagt: Jeg har vært skikkelig uheldig en gang. Mitt barn møtte ikke opp til en bursdag. Mannen hadde nettopp reist offshore, og tok med seg hele kontrollen på hvor og når barna skulle være fremover.
15 minutter ut i selskapet ringer bursdagsbarnets mor og spør om ikke gutten min kommer? Jeg følte meg ikke høy i hatten da. Heldigvis var selskapet i nærheten, så guttungen fikk fart på seg og kom seg avgårde. Seint, men heldigvis godt.
Jeg har kjempesympati med foreldre som opplever skuffelsen og nederlaget på barnets vegne om forventede gjester ikke kommer. At gjester man tror kommer ikke møter er verre enn jobben man har lagt ned i planleggingen.
En god tone mellom foreldrene i klassen hjelper mye! Mer enn en gang har jeg avtalt med foreldre om at vi kjører en vei, og de henter. Jeg har også fått invitasjoner der det står at gjestene gjerne må komme som de er. Jeg mener det er greit, så lenge barna og klærne er rimelig rene.
Jeg skjønner jo at det er hyggelig med gjester som har pyntet seg, men de aller fleste kler seg jo helt fint hele tiden, det er nesten bare fargen på skjorten som skiller hverdag fra fest.
Rammen rundt bursdagsfeiringen kan virkelig være avgjørende for at det oppleves som en ekstra påkjenning i et stramt program isteden for noe hyggelig.
Og la oss være ærlige: det er stort sett foreldrene som stresser rundt for å komme seg avgårde i tide. Det er de som oftest skjeller og smeller med dørene når man ser at man ikke strekker til. Barn plukker dette opp fryktelig fort, og da svinner gleden hen i erkjennelsen av at dette var fryktelig ubeleilig.
Er barna trygge på å være alene, er det ingen grunn til at foreldrene skal måtte være tilstede hele selskapet, heller.
Da barna var gamle nok til at de sa de ville gå alene i selskap fikk de på seg ID armbåndet (du vet: det som du har på barnet på ferie med navn og telefonnummer) eller visittkortet mitt ble levert til foresatte av bursdagsbarnet, så fikk de tak i meg om det skulle være noe. (Har opplevd at en telefon der jeg fikk snakke med barnet var alt som skulle til for at de koste seg videre.)
Bare en slik enkel ting gjør det til en spesiell begivenhet for både bursdagsbarnet og gjester. De føler seg fort både store og selvstendige.
Selve bursdagsfeiringen er en historie for seg selv. Joda, jeg leste også om disse "unntaksvise" ekstravagante feiringene på spa, laserkrig, badeland og jeg vet ikke hva. Faktisk er det ikke så uvanlig som man kanskje skulle tro.
Ja, det er nok en opplevelse, men det er ikke sikkert opplevelsen er verdt det det koster å prise seg ut av "de andres måte å feire på.
Faktisk syns både jeg og barna de kjekkeste bursdagene er å feire på et lokalt picnic-sted, eller park, med fotballbane, slengtau og griller. Slike steder har uante muligheter for moro.
Ikke er det alltid så beleilig å måtte frakte barna som skal i selskap lange strekninger frem og tilbake, heller. Mange lørdager har jeg kjørt både egne barn og klassekamerater, midt på beste fridagen, i travleste lørdags-trafikken, til selskap på en eller annen morsom bursdagstilstelning. Utrolig gøy for barna, ikke like problemfritt for meg, som gjerne heller skulle klipt plenen eller vasket et gulv. Men hva gjør man ikke for sine små håpefulle?
Mange selskap er nok i overkant ambisiøse, men jeg er nokså sikker på at de aller, aller fleste tenker at de legger opp til selskap de takler å arrangere både tidsmessig og økonomisk (og så er det noen som har kredittkort). Selskap er selskap, og blir (heldigvis) sjelden feil.
Noen kjøper seg et fiks ferdig selskap, og det kan være mange gode grunner til det; alt fra å ikke tørre ha ansvaret for mange barn alene, for liten bolig, til tidsklemma. Helt gode grunner i og for seg, og jeg sier ikke noe vondt om det, men jeg syns ikke vi skal tro det er den normale standarden.
SLIK LAGER DU Verdens beste bursdagfest!
Finnes det mobbing i tilknytning til bursdagsselskap? Ja, helt klart. Og det forundrer meg, fordi det er en setting der voksne er tett på. Barns bursdagsselskap har rammer og forutsetninger lagt av voksne, skal ihvertfall ha det, og det gjelder både bursdagsbarnet og gjestene.
Blir et barn utfrosset, utestengt eller unngått, så er dette mobbing. Og ihvertfall når det er satt i system, og man ser at alle er med på det!
Når en lærer finner invitasjonene i søppelbøtten, så er det et sterkt signal om at det foregår noe som ikke på noen måte er greit.
Det er vi voksne som rollemodeller, som legger grunnlaget for en fin feiring for alle parter.
En festlig stund sammen med andre burde være en god arena for det som så fint heter relasjonsbygging. Eller som det så populært heter: nettverksbygging.
Det som mange opplever som mobbing kan være et uttrykk for at man ikke helt takler de negative forventningene man har til et barn med et rykte. Og barn har rykte. Man har snille barn, gode barn, morsomme barn... og man har aktive barn, umulige barn, bråkete barn... jeg tror ikke jeg trenger å unnskylde at jeg sier det sånn som det er, for jeg tror det er ganske vanlig å karakterisere barn slik.
Har du negative forventninger til en gjest som er invitert til ditt barns selskap, så snakk med foresatte. Du vil gjerne bli overrasket over hvor godt foresatte kjenner sitt eget barn, og gode tips og råd for tilrettelegging er gjerne enkle å imøtekomme.
 |
Fremdeles en mye brukt
bok hjemme hos oss. |
Nå er det mulig at jeg kaster stein i et glasshus, rett og slett fordi vi her i bydelen har et menighetshus, Betel, som har kafe med kjøkken og en lekehall med miniby, kostymer, bordtennis, bilspill, storskjerm, musikkanlegg, plass til å bygge bilbane eller leke gammeldagse leker som "boksen av" og "stolleken".
Før gikk vi gjerne ut i hagen og hadde ballongstafett eller rebusløp. Nå kjøper vi oss plass innendørs med nok rom for alle vi ønsker å invitere.
Og vi er heldige. Det er ikke ofte noen blir syke og gir beskjed om at de ikke kommer.
Og til slutt, bare for ordens skyld: Det er helt greit å takke nei til en innbydelse, dersom man virkelig er forhindret fra å komme.
