Tungt for å lære.

Jeg har aldri vært en god elev; Jeg ER ingen god elev.
Jeg jobber som lærer, så jeg vet hvordan en god elev skal være. Jeg vet inderlig godt hvordan en dårlig elev er. På seg selv kjenner man, som kjent, andre, og jeg er inderlig glad for at jeg aldri skal undervise meg selv.

Det er forresten mange ting jeg ikke er, men som jeg burde være: Jeg burde være en trimmer, jeg burde være en slanker (tallet -25 skriker i bakhodet mitt nå), jeg burde være en god... ok, ennå bedre... mor, jeg burde være en bedre pedagog, og jeg burde være ei som tok bedre vare på hus og venner.
I stedet avgrenser jeg meg til tisse-turer med hunden, jeg nyter chips (ja, dipen også), vin og gode middager.
Jeg er en ellevill mor  som lar barna vente med leksene mens vi spiller Settlers.
Jeg kommer lettere hysterisk på jobb om morgenen og lurer på om jeg har noe jeg kan bruke som faglig stoff i 8 timer med engelsk, mandag morgen.

Klesvasken hoper seg opp og blir vasket i skippertak når eldstemann kommer med håndkleete rundt livet, dryppende vått hår, og lurer på hvor alle boxer shortsene har forsvunnet?
Som regel ligger de trygt nederst i skittentøyskurven.
Haugen med klær som jeg legger nyvaska i en stol på stua fordi jeg må se den for å huske de skal legges sammen (Jeg stoler nemlig fullt og fast på min dårlige samvittighet.)... en gang, snart, bare vokser.

Stolene vi har er forresten forsvinnende små, så ofte blir både to og tre stoler fulle før jeg ved midnatt innser at jeg visst må legge sammen litt klær og få dem på plass i garderobeskapene FØR de blir brukt og må i vask igjen.

Tenk om tantene kom innom! Mamma ville bli helt fra seg når de ringte og fortalte om forfallet, og så ville hun ringe meg.
Nei, jeg er ikke en tenåring. Jeg er 45 år gammel og fremdeles livredd mors apoplektiske anfall.

Vennene mine gir snart opp å ringe for å få kontakt. Mobilen min ligger lydløs på de mest ubeleilige steder. Jeg har hørt de anklagende beklagelsene så ofte at jeg burde ha den i nærheten alltid, men... jeg blir så stressa av å vite at jeg er tilgjengelig til alle tider.

Oftere enn før ender jeg opp ved kjøkkenbordet og drikker te med venninner, som ringer på døra en sen kveld, fordi jeg ikke svarer på telefonen, ikke svarer jeg på sms, og facebooken sjekker jeg bare rundt frokosttider... i Arkansas. Så da drikker vi te, ansikt til ansikt istedet, mens jeg kjenner aggresjonen fra den overfylte oppvaskbenken stikke meg i ryggen.
Trøsten er at jeg vet at på et snart tidspunkt skal både gafler og kopper bli helt rene igjen.

Hadde jeg vært en slanker, hadde jeg nok vært en med 20 Grethe Roede kurs stående i bokhylla i kjelleren, sirlig ordnet etter måned og år, da jeg tenkte å gjennomføre kurset.
Jeg ville spise middag med så dårlig samvittighet at jeg ville skylle den ned med slankeshake (med alle næringsstoffer nok for et måltid inkludert), bare fordi jeg da kunne skrive i loggen at jeg drakk den.

Jeg får ting gjort, ser du, om en stund. Etterpå er og ser alt helt finfint ut, men det kan bli ille før jeg innser alvoret.
Etter så mange år med "i tide" eller "på tiden" (som er fantastiske uttrykk for nesten for seint), i stedet for litt før, burde jeg ha innsett hvor upraktisk det er å ha det slik... men det er tungt og vanskelig å lære gammel hund nye triks... begynner det å bli for seint å lære?