Tulipanene står i knupp, klare til å sprette ut, men enkelte morgener har de et lett rimlag på seg, som egentlig er både vakkert og symbolsk, men det er et under de står der like stramme og fulle av håp om varmere dager.
Våren er tiden for bunad (ja, andre festklær også, men det gir en spesiell følelse å se bunadskledde mennesker i all sin skrud), feiring, og milepæler, og denne helgen var det den store konfirmasjonshelgen her.
Før i tiden, da jeg var ung, kjente vi alle i bygda. Det var en naturlig ting å gi alle konfirmanter gave når det var konfirmasjon. Vi kjørte ut gjennom bygda og la gratulasjonskort med penger i postkassene til alle som skulle være konfirmant den dagen. Jeg husker det som om det alltid var kjølig solskinnsvær og vått i gresset.
"Alle" sto konfirmant i statskirken, bortsett fra et par i frikirken... og da det var min tur: i pinsemenigheten i nabobygda.
De hadde konfirmasjonsundervisning i kristendomstimene, mens jeg vandret rundt i gangene og ventet på at de andre skulle velte ut av klasserommet til friminuttet.
Vi hadde visittkort, som vi delte ut til alle som gadd snakke med oss. Fullt navn, alle mellomnavn inkludert, og bakpå sto dato for den store dagen. Alle konfirmanter var listet opp i lokalavisa, etter skoleklasse, dato og alfabetisk. Det var ikke mulig å ikke få med seg hvem som skulle være konfirmant og når.
Forrige helg var det konfirmasjon både lørdag og søndag her. Det var liv og røre i både Folkekirken (er det det den heter nå?), Frikirken, Pinsemenigheten og i Human Etisk forbund. I tillegg var der et par som hadde sin første nattverd i den Katolske Kirken. Det var riktig stor feiring over hele byen generelt, og i vår avgrensede bydel spesielt.
Nå er det ikke slik at jeg kjenner alle lenger. Jeg bor ikke et sted der jeg vet hvem som "tilhører" hvem, og hva slekten jobber med. Jeg vet ikke hvilken gård de kommer fra.
Her jeg bor er vi en bydel med en haug med tilflyttere, som egentlig ikke har så mye familie i nærmiljøet. Siden vi flyttet hit for 16 år siden er innbyggertallet mer enn doblet.
Jeg syns egentlig jeg har gode unnskyldninger for å miste oversikten litt. Samtidig syns jeg nok at jeg kunne fått litt hjelp til å holde oversikten.
Uansett... Jeg lagde istand kort med pengegaver til venners barn og unge naboer.
(Det er et sant mareritt å få tak i kontanter på denne tiden av året, just saying.)
Men...
Jeg hadde hørt ett eller annet sted at ei vi kjenner til også skulle være konfirmant, eller rettere sagt: Tentro elev. I mine dager het det "overhøringsbarn". I dag er de tentro elever, men jeg må sant å si innrømme jeg ikke helt vet hva de er på selve overhøringsdagen.
Men, nå er ikke det så viktig, ihvertfall ikke akkurat nå, for det som var poenget mitt er at jeg var skikkelig usikker på om hun var Tentro elev i år. men, så var det dette med at flere, helt uoppfordret, fortalte meg at hun var Tentro elev.
Mannen min var offshore, og er forresten helt håpløs på tid og tider og alder til folk, så han var det ingen hjelp i.
Jeg laget en liten konvolutt i all hast, sånn for alle tilfellers skyld.
Så, alle konvoluttene var klare, og jeg hadde planer om å gjøre det riktige og sykle rundt... men jeg tok bilen; Unnskyldte meg med at jeg måtte handle på vei hjem.
Jeg kjørte rundt og leverte konvolutter i postkasser som slamret med lokket når jeg slapp taket... og så kom jeg til gata der hun bor.
Huset så fullstendig lukket og tomt ut, men det gjør jo mange hus på dagtid... selv om... der var et par jentunger som bygde hytte av hagemøbler oppå garasjetaket.
"Nei, vet du hva", tenkte jeg, "moren hadde aldri funnet seg i at barna bygger hytte av hagemøbler, stolputer og picnic-pledd, på garasjetaket, på konfirmasjonsdagen til datteren".
Så jeg kjørte på butikken... uten å levere konvolutten i postkassa.
Utover kvelden ble jeg stadig minnet om at jeg ikke var helt 100% sikker. Jeg hater å ikke ha kontroll, så jeg sendte en tekstmelding til naboen, som er far til en av Tentro elevene (ja, han var jeg helt sikker på var Tentro elev). Jeg gratulerte med dagen, og spurte, sånn helt diskret og henslengt, om hun også var Tentro avgangselev denne helgen?
"Javisst", var svaret. "Hun sto på scenen sammen med gutten min i dag!
Noen tannhjul klikket rundt i hodet mitt, og jeg revurderte både hennes mors ordenssans, min husk og tidsoppfatning, og ikke minst fikk facebook grupper uten komplett medlemstilhørighet enda et skudd for baugen.
Jeg liker ikke grupper på facebook (selv om jeg har en egen gruppe). Det er noe ekskluderende ved dem. Ingen finner en gruppe om de ikke leter etter den.
Nå fikk jeg enda et argument mot.
Du ser... jeg hadde sett på gruppa over konfirmanter på facebook, flere ganger, og der var ingen med hennes navn. Ingen Katrionella, Katrionella Fryd... ingen med tilnærmet likt navn engang, og derfor naturligvis ingen bilde. MEN hennes far, pastoren, var administrator.
Da tenkte jo jeg helt naturlig, at det var da voldsomt så diskret de skal være da. Her kjører de virkelig lav profil. Her skal ikke menigheten føle de MÅ gi gave til pastordatteren.
Men de lurer ikke meg... Her er jenta som ikke gir av plikt, men til dem som fortjener det!
Uansett. Det var sent på kveld og jeg fikk på meg joggeskoene, mens jeg kasta lengselsfulle blikk mot TV'n der ukas eneste virkelig gode film nærma seg halvveis.
Det ble ikke mer film på meg.
Så gikk jeg i mørke natta, og tenkte på hvor "tuned up" og "fresh" kroppen blir når du går (eller sykler) når bilen er inneparkert og du må bruke apostlenes hester.
Hytta var ikke lenger på garasjetaket.
Jeg la lokket forsiktig ned, og gikk hjem.
Det var en stille kveld med fin temperatur, og det var som om hele verden sov en forventningsfull søvn og ventet med spenning på i morgen.
Mandag morgen fikk jeg en tekstmelding:
"Snille dere: Deres tanke er god, men dere har vært ekstremt tidlig ute i år. Hun er konfirmant om 2 år :-) Ikke rart dere "bommet", da ei annen som ble konfirmert het det samme. Jeg legger konvolutten i hylla di".
