Det er som om skjebnen elsker å se meg feile. De kommer ikke med en klase saftige druer, eller nydelig sjokolade. Neida, de ser på meg og tenker: "Hun der, hun har sikkert ikke nok orkideer, så det skal hun få. Da blir hun glad!"... og det blir jeg, også. Det er ikke det, det er bare det at jeg vet der ligger en liten fiasko foran meg. Og siden jeg er skrudd sammen slik jeg er, så ligger det et lite personlig nederlag i alle fiaskoer. Og alt som ikke er helt slik jeg skulle ønske, er en fiasko
Orkideer som havner hos meg har blomstret en kort stund, og så blomstrer de av... og jeg sitter igjen med litt halvslappe orkideblader i vinduet. Etter en stund blir de klissete, som om de er sukret, og så får de noen underlige visne, brune frøaktige greier som klistrer seg fast både over og under bladene, og på stilken også.Likevel, det er som om de klamrer seg til livet, og vil absolutt ikke visne helt hen. Og det er egentlig veldig rart, for jeg er "hun eneste" som klarer å ta livet av både eføy og kaktus.
Så lenge de er grønne har jeg liksom ikke hjerte til å kaste dem, heller. Noen har blitt kastet, naturligvis, men da har de blitt en liten brun tust som står der og skammer seg.
Min venninne kjøper orkideer og kaster dem etterhvert som de får midd, og kjøper nye. Men mine, nei de blir ikke syke, de blir bare skikkelig slakke.
Mester grønn skryter på hjemmesiden sin om hvordan du kan få Ditt eget lille drivhus på badet, og en mengde andre gode tips, som "Slik lykkes du med orkideer"... men for å være helt ærlig så har jeg aldri klart å få til en skarve blomst ved å høre på gode råd.
Skjønner det bare ikke, fingrene mine vil absolutt ikke bli grønne.
I dag vasket min mann og jeg vinduer. I den anledning vasket jeg alle vinduskarmer og tørket støv som hadde fått ligge i fred altfor lenge... og så reiste jeg på besøk til min venninne.
- Kaster du alltid orkideene når de blomstrer av? Spurte jeg, mens jeg så på en nydelig, mørk rosa tre-grenet orkide.
- Nei, helle mann, svarte hun, jeg setter dem bare på loftet en stund, så henter jeg dem fram og vanner stammen bladene sitter fast i, ikke røttene, for de drikker ikke, men bare bløyter jorda rundt der bladene sitter.
En gang i måneden setter jeg dem under lunkent vann og skyller støvet av dem... og når guttene vanner dem, setter de orkideene i en bøtte vann ett minutt eller to. Eller jeg lar barnebarna stå med en spruteflaske og vanne bladrota. Da kommer stilken og blomstene på bare noen uker!
Ikke vann røttene.... men er jorda våt og det er varmt, liker orkideene at det damper fuktighet... ja, og så liker de disse orkidegjødselpinnene.
Min svigermor sier bestandig at orkideer bare skal ha ett eggeglass vann, kanskje så ofte som en gang annenhver uke. Min mor sier bestandig at orkideer skal vannes fra skålen. De har begge fine orkideer som står vakre lenge. Min venninne slenger vann på orkideene i tide og utide, og har aldeles vidunderlige orkideer stående rundt i hele huset.
Vel hjemme igjen sto jeg lenge og så på den triste flokken av forsømte orkideer. Jeg husket hvor glad jeg ble hver gang jeg fikk en orkide... og det er egentlig rart, for jeg tok imot dem vel vitende om at dette ville bli enda et tapsprosjekt.
Jeg husket de nydelige fargene, og tok en beslutning om å gi blaffen i systematiske råd. Her måtte jeg glemme mytene, og følge hjertet.
Jeg sendte tekstmeldingtil en venn med overnaturlige grønne fingre, og spurte hva jeg hadde fått på orkideene mine? Jeg kan ikke finne noe lignende på noen nettside, så jeg var blank der... det var han også. Han svarte: "Hei, det var noen artige skapninger. :-) Nei, det har jeg aldri sett før. Hmmm merkelig. :-) Jeg aner rett og slett ikke." Han trodde det var noe som kunne gå, men det er det jo ikke, og da ble det merkeligere. Ja ja, så mye for ekspertisen. Ikke bare nekter de å dø, de får noe som ikke finnes engang. Så da måtte jeg bare hjelpe meg selv, da. Jeg tok en og en orkide, spylte og vasket bladene over og under. Skikkelig gnikket dem rene med fingrene og en svamp. Slo av overskuddsvann og satte dem tilbake i vinduet.
I dag strutter de grønne bladene som om de vil sprekke av frodighet.
Kanskje de bare trenger litt oppmerksomhet?
