Familie trenger man ikke like engang, likevel er der en lojalitet som bare familie kan skilte med. Ihvertfall mellom generasjoner. Og den lojaliteten og samhørigheten er en sterk kjærlighet.
Som barn gir vi ubetinget kjærlighet, når vi først elsker noen... og så vokser vi til, og legger ene forutsetningen etter den andre til lista over hva som skal til for at jeg skal være glad i deg, kanskje endatil elske. Vi krever gjensidighet og følelsen av at det er trygt å elske deg: jeg vil være trygg på at du ikke utlevere mine svakheter.
En av mine mange roller er å være mor. Jeg elsker mine barn helt til månen og tilbake, uten forbehold. Selv når jeg ber dem la meg være i fred, fordi jeg er for sint til å snakke skikkelig med dem, så er der noe som minner meg om at dette er den største kjærligheten i mitt liv. Og jeg vet at på tross av uenigheter, trass, gråt, sinne, latter og late dager over brettspill så er jeg elsket... ikke fordi jeg er vakker, snill eller flink på noen måte, men fordi jeg elsker dem uten forbehold, akkurat slik de er, og jeg er mamma.
Sånn kan jeg med soleklar sikkerhet si det ikke er med deres far. Der må jeg jobbe litt med meg selv for å huske at dette er mannen jeg har valgt å elske, alltid. Tro meg; det finnes øyeblikk da det er en deprimerende tanke. Det krever en del energi og tolmodighet, også.
Det er nå 30 år siden jeg møtte min mann første gang. Vi begynte på videregående og gikk i samme klasse.
Første gangen jeg så ham hadde han langt hår med permanent. Hans hår tok permanent veldig bra (det har aldri mitt gjort; tok jeg permanent var håret like stritt, men tørt som høy... og slik så det ut også). Dette var 1986, må du huske, så han var en kul gutt som så ut som en rockestjerne. Bedårende smilehull, og kjent for å være omgjengelig og jovial.
Han ble 18, etter hvert, fikk lappen og bil og vi ble et par.
Når jeg ser tilbake, så hadde vi nok en annen temperatur oss imellom, enn det vi har i dag. Men vår kjærlighet er bunnsolid. Skal jeg være helt ærlig, så er det nesten merkelig, for det er ingen på denne jord som irriterer meg mer enn han.
Han har vaner og måter å gjøre ting på som får nervene mine til å slå krøll på seg, på lik linje med negler som skraper på tavla (den gammeldagse, svarte typen). Men han er fremdeles den beste.
Selv om temperaturen er rimelig styrt av termostat, og vi har forskjellige interesser... og han kuppet hele alderskrisa mi! så stoler jeg fullstendig på ham. Er jeg lei meg, så streifer det meg ikke engang, at han skulle finne på å la være å ta seg tid til å trøste meg. Er jeg glad, så tar han seg tid til å dele den gleden. Han lytter til mine bekymringer, og tar på alvor at jeg er bekymret. Vi gir hverandre stor frihet, egne venner og fri flyt av et sammensurium av egen og felles økonomi. Men, til sjuende og sist er det oss to. Vi har ingen hemmeligheter for hverandre, fordi gleden ved å dele, uten frykt for å bli kritisert, er så stor.
Det aller beste er nok at nå, mine +30 kilo etter at vi møttes, så vasker han fremdeles gulvene, ikke fordi han nødvendigvis er så glad i å vaske gulv, men fordi da slipper jeg...
Fredag kom han hjem fra Nordsjøen. Lørdag over frokosten fortalte jeg at det var på høy tid jeg vasket vinduene. (De var sant og si skammelig matte og direkte skitne.) Hele huset så trist ut.
"Jeg skal ta vinduene oppe utvendig", sa han og tuslet ut på gangen og kledde på seg arbeidsklærne. Han vasket alle vinduene utvendig, mens jeg vasket dem innvendig, og så snakket og tullet vi litt innimellom... eller var sammen i god stillhet, på hver vår side av vindusruta.
Huset strålte vidunderlig opp, med rene vinduer.
Og så har vi episoder som den med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg:
Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går en tur til Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden. Snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "Skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.
Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.
Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
(Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 13 år, og burde være takknemlig for å få fred.)
En gang jeg gikk til Lifjell, og han jogget, så kom jeg til ei kufelle, der en flokk kviger hadde tatt oppstilling på tvers av veien.
Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg. Det gjør jeg bare ikke, så jeg snudde for å gå hjem igjen.
Han kom joggende like etterpå, så kvigene, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.
Mange tror at romantikk er å slå av tv'n og sitte å se hverandre inn i øynene en hel kveld, eller å dele samme kaffikopp. Det er helt sikkert romantisk, det. Men for meg, så er det både romantisk, og ekte kjærlighet, at han kan ta vindusvasken på strak arm, selv om han har andre planer, bare fordi han vet jeg sliter bittelitt med høyder, eller at han tar meg i hånden og leder meg trygt gjennom en flokk skumle beist, uten å lage noe styr utav det.
