Når jeg leser bloggene til amerikanske "decluttering"-entusiaster, blir jeg helt motløs. De er så flinke, og blir kvitt en hel mengde med unyttige ting, eller så legger de ut poster om tvil rundt kaffeserviset de fikk til bryllupsgave for 30 år siden.
For meg var i går var det den store dagen. Dette var dagen jeg har grudd meg til lenge. Jeg hadde forberedt meg mentalt i et par lange uker allerede. Hver kveld, før jeg gikk og la meg, sto jeg og så på prosjektet mitt, tenkte, og fant utvalgte plagg som jeg kunne ha hatt på meg, men som jeg valgte bort. Det er mange grunner til det: falmet, ødelagt, feil farge, feil stoff, vask på 60*…
I går, etter jobb, tok jeg med meg søppelsekker opp i andre etasje og ryddet i garderoben min. Det vil si: jeg begynte å rydde i garderoben min.
I hele oppveksten min har min mor prentet inn i meg at vi kaster ingenting. Vi tar vare på alt, i tilfelle krig. Tenk om vi ikke kan få tak i stoff, lenger. Hva gjør du da om du ikke har avlagte klær du kan sy om?
Samlemanien ble for meg nesten en tvang. Det er utrolig hvilke klær jeg har tatt vare på, fordi de en gang kan brukes om igjen. Det er så ille at jeg har en stor eske stående full av snorer! Du vet, disse snorene som i første vask på mystisk vis faller ut av hettene på hettegensere, og som barna ikke vil ha dinglende. De tar jeg vare på. Jeg har hundrevis! Og aner ikke hva jeg skal bruke dem til. Kanskje jeg kan veve noe av dem? Jeg har aldri sett på dem etter at de havnet i esken. Neste snor smyger jeg bare under lokket, uten at jeg må se på galskapen. For jeg vet det er galskap, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
Jeg hadde en gru i magen allerede før jeg gikk hjem fra jobb, for jeg visste at dette var noe som kom til å gjøre vondt langt inn i sjela.
Garderoben min skulle bli ryddet med hard hånd.
Det ser fremdeles forferdelig ut i 2. etasje hjemme. Klærne mine tyter utover alle korgene i garderoben min. Det er ikke slik at jeg har så mye å ha på meg, men jeg har forferdelig mye klær. Helt sinnsykt mye. Mye er for stort, og er en stadig påminnelse om at jeg er for gammel til å bruke for store klær, og jeg skal aldri bli så stor igjen, at jeg trenger bruke så store størrelser. Mer er for lite… den drømmen om at jeg skal bruke det når jeg en gang blir slank nok, igjen, sitter i meg som et slags mantra. Og så glemmer jeg, veldig beleilig, at når jeg går ned en størrelse så bruker jeg ikke de gamle, umoderne klærne; Jeg kjøper nye.
Jeg har mye klær som er passelige, og som var store favoritter for noen år tilbake. En gang for lenge siden, midt mellom for lite og for stort. Det meste er utslitt. Nupper, tråder og gamle, bulnende glidelåser gjør plaggene ufine og lite kledelige. Kroppen min har former, men ikke de samme formene som den en gang hadde. Dessverre, og heldigvis. Mye er bare rett og slett ikke kledelig lenger.
Jeg har verdens mest tålmodige mann. Han finner seg i det meste, endatil kaoset jeg skaper rundt meg når jeg rydder. Da blir det enda mer rot, enn normalt. Da blir det nesten slik at det blir umulig å leve normalt i huset, med kasser, sekker, og stabler på de mest
utenkelige steder, og seter.
Men nå forsto endatil jeg at grensen var nådd, for nå flyttet han på kommoden sin, og hentet fram sentralstøvsugerslangen…
…Så kom jeg hjem fra jobb. Spiste og tuslet ovenpå med flere svarte sekker dinglende i ene hånden, og mobilen i den andre.
Jeg har nemlig sett på garderoben min flere ganger om dagen, lenge... og det ble mer og mer skummelt jo nærmere jeg turde gå. Lurer på om klær kan eksplodere? Da ville jeg ligge tynt an... det var nok best å ta med mobilen i tilfelle jeg trengte hjelp.
Tre fulle sekker med klær, og det viser ikke engang.
For meg var i går var det den store dagen. Dette var dagen jeg har grudd meg til lenge. Jeg hadde forberedt meg mentalt i et par lange uker allerede. Hver kveld, før jeg gikk og la meg, sto jeg og så på prosjektet mitt, tenkte, og fant utvalgte plagg som jeg kunne ha hatt på meg, men som jeg valgte bort. Det er mange grunner til det: falmet, ødelagt, feil farge, feil stoff, vask på 60*…
I går, etter jobb, tok jeg med meg søppelsekker opp i andre etasje og ryddet i garderoben min. Det vil si: jeg begynte å rydde i garderoben min.
I hele oppveksten min har min mor prentet inn i meg at vi kaster ingenting. Vi tar vare på alt, i tilfelle krig. Tenk om vi ikke kan få tak i stoff, lenger. Hva gjør du da om du ikke har avlagte klær du kan sy om?
Samlemanien ble for meg nesten en tvang. Det er utrolig hvilke klær jeg har tatt vare på, fordi de en gang kan brukes om igjen. Det er så ille at jeg har en stor eske stående full av snorer! Du vet, disse snorene som i første vask på mystisk vis faller ut av hettene på hettegensere, og som barna ikke vil ha dinglende. De tar jeg vare på. Jeg har hundrevis! Og aner ikke hva jeg skal bruke dem til. Kanskje jeg kan veve noe av dem? Jeg har aldri sett på dem etter at de havnet i esken. Neste snor smyger jeg bare under lokket, uten at jeg må se på galskapen. For jeg vet det er galskap, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
Jeg hadde en gru i magen allerede før jeg gikk hjem fra jobb, for jeg visste at dette var noe som kom til å gjøre vondt langt inn i sjela.
Garderoben min skulle bli ryddet med hard hånd.
Det ser fremdeles forferdelig ut i 2. etasje hjemme. Klærne mine tyter utover alle korgene i garderoben min. Det er ikke slik at jeg har så mye å ha på meg, men jeg har forferdelig mye klær. Helt sinnsykt mye. Mye er for stort, og er en stadig påminnelse om at jeg er for gammel til å bruke for store klær, og jeg skal aldri bli så stor igjen, at jeg trenger bruke så store størrelser. Mer er for lite… den drømmen om at jeg skal bruke det når jeg en gang blir slank nok, igjen, sitter i meg som et slags mantra. Og så glemmer jeg, veldig beleilig, at når jeg går ned en størrelse så bruker jeg ikke de gamle, umoderne klærne; Jeg kjøper nye.
Jeg har mye klær som er passelige, og som var store favoritter for noen år tilbake. En gang for lenge siden, midt mellom for lite og for stort. Det meste er utslitt. Nupper, tråder og gamle, bulnende glidelåser gjør plaggene ufine og lite kledelige. Kroppen min har former, men ikke de samme formene som den en gang hadde. Dessverre, og heldigvis. Mye er bare rett og slett ikke kledelig lenger.
Jeg har verdens mest tålmodige mann. Han finner seg i det meste, endatil kaoset jeg skaper rundt meg når jeg rydder. Da blir det enda mer rot, enn normalt. Da blir det nesten slik at det blir umulig å leve normalt i huset, med kasser, sekker, og stabler på de mest
Men nå forsto endatil jeg at grensen var nådd, for nå flyttet han på kommoden sin, og hentet fram sentralstøvsugerslangen…
…Så kom jeg hjem fra jobb. Spiste og tuslet ovenpå med flere svarte sekker dinglende i ene hånden, og mobilen i den andre.
Jeg har nemlig sett på garderoben min flere ganger om dagen, lenge... og det ble mer og mer skummelt jo nærmere jeg turde gå. Lurer på om klær kan eksplodere? Da ville jeg ligge tynt an... det var nok best å ta med mobilen i tilfelle jeg trengte hjelp.
Tre fulle sekker med klær, og det viser ikke engang.
