Den tunge utreisen og hjem igjen

Når man er gift, eller samboer, med en som jobber offshore, får språket i heimen en helt egen sjargong. Offshore, rotasjon og flight er eksempler på begrep som har stor plass i livene våre. Jeg går ikke rundt og sier ordene hele tiden, men det meste av avtaler og planlegging er styrt av disse. Det er en del av hverdagen som vi forholder oss til enhver tid, men som andre rundt oss ikke har noe forhold til og heller ikke skjønner rekkevidden av.

Strengt tatt er jeg veldig heldig, for min mann har tross alt en to-fire rotasjon. Mange jeg kjenner går på tre-tre eller har oppdrag uten fast rotasjon, slik at de må reise på veldig kort varsel. (Å måtte reise i det du får beskjeden blir kalt «ad hod» men hvem kan vite sånt uten videre? Ad Hod hørest mer ut som et slanguttrykk for en motorsykkel, et stereoanlegg system, eller noe slikt.) Hadde jeg bodd sammen med en som bare reiste hjemmefra i hytt og pinevær, og ble borte på ubestemt tid, så hadde det nok ikke gått lang tid før jeg hadde klikket vertikalt.

Det er ille nok med fast rotasjon og ekstra turer (som vi tross alt får litt varsel om i forkant), og turer da han ikke kommer hjem som avtalt på grunn av tåke eller problemer med helikopteret, eller en sykemelding som gjør at der ikke har kommet avløsning.

Der går man i to uker og venter på et snev av privatliv, og så kommer han ikke? Kanskje litt vel engasjert der, for det var liksom bare de første tre turene jeg var så ivrig, det roet seg etter hvert. Nå vet jeg at utreisedagen og hjemreisen kan være litt usikker. Og strengt tatt så er det tross alt bra at sikkerheten er viktigere enn grinete kvinner og barn som går hjemme og venter. Han kommer jo hjem til slutt.

Av en eller annen grunn så er det utreise og hjemreise som gjør meg urolig. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Når han er der ute, så vet jeg jo at han «shuttler» mellom plattformene: Kler på seg overlevingsdrakten og spenner seg fast i helikoptersetet for å dra til en annen plattform, gjøre en jobb, og reise tilbake til boligplattformen. Men… det er ikke det samme, på en måte. Jeg er jo klar over det, men jeg forholder meg ikke til alle de småreisene, som sikkert er mer risikable enn selve reisen ut og hjem. De landingsplattformene (som sikkert har et helt eget navn der ute.. ellers blir det mye som heter plattform der ute på riggene) er sannelig ikke store, så der må man lande beint.

Jeg har opplevd at mannen har reist til heliporten klokken 06:00, vi har sagt farvel og ser deg om to uker… og klokken 23 rasler det på gangen og jeg hører et trett «hallo». Da har det ikke vært mulig å reise ut, men de må vente hele dagen i tilfelle det blir mulig, og så kommer han bare hjem for å sove, før de prøver igjen neste dag. Og jeg går og tenker på utreisen enda en dag.

Det blir to innveiinger på rappen… jeg som ikke har veid meg på mange, mange år syns at bare det å skulle veie meg og vekten blir registrert, det alene er en god grunn til at jeg aldri kommer til å ville jobbe på en plattform. For meg ville det være mye mer traumatisk enn å jobbe offshore: få sengen redd opp, maten servert, ingen oppvask, tilgang på treningssenter og andre «tidtrøyter» og ingenting annet å bekymre meg for enn å skulle gjøre jobben min. Tenk å bli kalt inn på teppet av sjefen, for å få beskjed om at «nå er det på tide at du går ned i vekt, du nærmer deg grensen for maksvekt på innveiingen». (Nå er ikke jeg sikker på om det faktisk er sjefen som må komme med den beskjeden, for der er en årlig legesjekk med vekt og sånt også.) Eller at en smilende, flott dame forteller meg at: «Beklager, du kan nok ikke bli med ut i helikopteret».

Da er det bedre å gå hjemme og vente på at han skal komme hjem igjen, så får han være den av oss som bekymrer seg for vekta.

"No kjæm 'n"

Det mest irriterende ved å ha en mann i rotasjon er ikke at han er borte og utilgjengelig når 
han er på arbeid. Det som er irriterende er at han kommer hjem!

Nå høres dette fryktelig ut, men det er ikke det at han kommer hjem i seg selv som er ille. Når han kommer hjem er det stor stas i heimen, og vi har hatt forventningsfull nedtelling i 13 dager.

Nei, å få ham hjem er flott. Familien er liksom ikke fulltallig uten ham.

MEN! Og det er et stort men, med mange sider.

Han er ikke så veldig flink til å ringe hjem når han er offshore. Jeg skjønner jo hvorfor. Han er på jobb, offshore, avsondret fra verden ved vann på alle kanter. Mobiltelfonen ligger i skapet på heliporten, og han kan ikke på noen måte bare steppe inn og hjelpe til for at tidsklemma, og alt som følger med den kabalen, skal gå mer «smooth».

Han er klar over hvor travel hverdagen er når han er hjemme. Det kan umulig være bedre når jeg er alene voksen som skal holde styr på utstyr til skolen, treninger, bursdagsselskap (med tilhørende presang og rene finklær), lekser (Hva er det med lekser for tiden? «Les med en voksen», «øv med en voksen», «snakk med en voksen», «en voksen skal signere»… ) klesvask, måltider, skolemat, innkjøp, husvask, leggetider. Han ønsker helt sikkert ikke å vite alt dette, vil ikke høre for mye om hvordan det går. Ikke fordi han ikke bryr seg, men fordi han ikke kan gjøre noe med det. Selv om det hadde vært hyggelig med en telefon, så skjønner jeg at min frustrasjon ikke er noe han kan gå rundt der ute og hjelpeløst bekymre seg for, og over.

Det er forresten veldig greit for meg med lite kontakt… da kan jeg innstille meg på at i de to ukene han er borte er det jeg alene som tar alle valg og beslutninger: Jeg tar og har kontroll. Å tulle med å tenke på hva han ville si? Gjøre? Mene? Æsj, det er å være ubesluttsom, og det har vi ikke tid til.

Så, når gleden over at han kommer hjem er så stor, hva er det da som irriterer?

Jo, når han er borte må jeg ha kontroll. Familieplanleggeren oppdateres, sjekkes og følges daglig: der skriver jeg ned alt fra treningstider, bursdagsselskap, tannlegetimer, «playdates»… hele dagene er notert, bortsett fra opp- og klesvask.

Når han kommer hjem faller rutinene i fisk. Jeg detter sammen som en tom sekk; energinivået har vært høyt, og jeg er liksom i siget. Så begynner jeg å slappe av og senke skuldrene fordi han kommer, og det er som om all energi bare renner utav kroppen min. Jeg, som har stålkontroll på hvilke sko, jakker og klesskift som er på skole og SFO, vet plutselig ikke hvor ting er.

Han leser ikke familieplanleggeren: Han har jo tid til å sjekke e-post, med informasjon til foreldrene (det meste handler jo engang om barna...) opptil flere ganger om dagen. Han vil veldig gjerne gjøre lekser med barna (helt uforståelig for meg, men men... hver sin lyst), men jeg vet ikke hva som går galt; om det er «offshore-norgelsk» som ødelegger forståelsen for vanlig norsk, eller hva det nå enn er, men: Ukeplanen viser seg å være fullstendig umulig å forstå!

At kontrollen glipper er for så vidt greit nok. Vi kommer alltid i mål på et eller annet vis.

Det som virkelig irriterer meg er at han i sin barmhjertige godhet kommer hjem, og det første han gjør er å vaske gulvene!

Jeg vet jo at dette er noe han gjør, og jeg gleder meg til å ikke gjøre det, og jeg setter pris på det dagen etterpå, når sokkene ikke blir grå under første turen over stuegulvet. Men der og da, når jeg sitter der sliten etter en lang dag på jobb (han kommer tilfeldigvis hjem den dagen i uka jeg har virkelig lang dag) og med dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre, da er det VELDIG vanskelig å ikke tro det er kritikk, men en vennlig ting han gjør for å glede meg.