"No kjæm 'n"

Det mest irriterende ved å ha en mann i rotasjon er ikke at han er borte og utilgjengelig når 
han er på arbeid. Det som er irriterende er at han kommer hjem!

Nå høres dette fryktelig ut, men det er ikke det at han kommer hjem i seg selv som er ille. Når han kommer hjem er det stor stas i heimen, og vi har hatt forventningsfull nedtelling i 13 dager.

Nei, å få ham hjem er flott. Familien er liksom ikke fulltallig uten ham.

MEN! Og det er et stort men, med mange sider.

Han er ikke så veldig flink til å ringe hjem når han er offshore. Jeg skjønner jo hvorfor. Han er på jobb, offshore, avsondret fra verden ved vann på alle kanter. Mobiltelfonen ligger i skapet på heliporten, og han kan ikke på noen måte bare steppe inn og hjelpe til for at tidsklemma, og alt som følger med den kabalen, skal gå mer «smooth».

Han er klar over hvor travel hverdagen er når han er hjemme. Det kan umulig være bedre når jeg er alene voksen som skal holde styr på utstyr til skolen, treninger, bursdagsselskap (med tilhørende presang og rene finklær), lekser (Hva er det med lekser for tiden? «Les med en voksen», «øv med en voksen», «snakk med en voksen», «en voksen skal signere»… ) klesvask, måltider, skolemat, innkjøp, husvask, leggetider. Han ønsker helt sikkert ikke å vite alt dette, vil ikke høre for mye om hvordan det går. Ikke fordi han ikke bryr seg, men fordi han ikke kan gjøre noe med det. Selv om det hadde vært hyggelig med en telefon, så skjønner jeg at min frustrasjon ikke er noe han kan gå rundt der ute og hjelpeløst bekymre seg for, og over.

Det er forresten veldig greit for meg med lite kontakt… da kan jeg innstille meg på at i de to ukene han er borte er det jeg alene som tar alle valg og beslutninger: Jeg tar og har kontroll. Å tulle med å tenke på hva han ville si? Gjøre? Mene? Æsj, det er å være ubesluttsom, og det har vi ikke tid til.

Så, når gleden over at han kommer hjem er så stor, hva er det da som irriterer?

Jo, når han er borte må jeg ha kontroll. Familieplanleggeren oppdateres, sjekkes og følges daglig: der skriver jeg ned alt fra treningstider, bursdagsselskap, tannlegetimer, «playdates»… hele dagene er notert, bortsett fra opp- og klesvask.

Når han kommer hjem faller rutinene i fisk. Jeg detter sammen som en tom sekk; energinivået har vært høyt, og jeg er liksom i siget. Så begynner jeg å slappe av og senke skuldrene fordi han kommer, og det er som om all energi bare renner utav kroppen min. Jeg, som har stålkontroll på hvilke sko, jakker og klesskift som er på skole og SFO, vet plutselig ikke hvor ting er.

Han leser ikke familieplanleggeren: Han har jo tid til å sjekke e-post, med informasjon til foreldrene (det meste handler jo engang om barna...) opptil flere ganger om dagen. Han vil veldig gjerne gjøre lekser med barna (helt uforståelig for meg, men men... hver sin lyst), men jeg vet ikke hva som går galt; om det er «offshore-norgelsk» som ødelegger forståelsen for vanlig norsk, eller hva det nå enn er, men: Ukeplanen viser seg å være fullstendig umulig å forstå!

At kontrollen glipper er for så vidt greit nok. Vi kommer alltid i mål på et eller annet vis.

Det som virkelig irriterer meg er at han i sin barmhjertige godhet kommer hjem, og det første han gjør er å vaske gulvene!

Jeg vet jo at dette er noe han gjør, og jeg gleder meg til å ikke gjøre det, og jeg setter pris på det dagen etterpå, når sokkene ikke blir grå under første turen over stuegulvet. Men der og da, når jeg sitter der sliten etter en lang dag på jobb (han kommer tilfeldigvis hjem den dagen i uka jeg har virkelig lang dag) og med dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre, da er det VELDIG vanskelig å ikke tro det er kritikk, men en vennlig ting han gjør for å glede meg.