Ting

Ting. Det er et utrolig kort ord, og likevel er det så uendelig stort. Jeg pleier å si til elevene mine at ordet «ting» får de ikke lov til å bruke, for det betyr egentlig ingenting. Du kan ikke stå og meinholde på et vaglende byggverk mens du skriker til kollegaen din «Hent den tingen!» Det går jo ikke, da bruker du resten av dagen på å bestemme deg for om du skal slippe taket og risikere å få hele «driten» i hodet, eller om du rett og slett skal be kollegaen din om å hente en «strekkfisk» og få den på plass. Nei, selve ordet «ting» er det ikke mye nytte i, og likevel: Ting forårsaker mange problemer.

Jeg har blitt fortalt at hver familie har sine spesielle saker som skaper drama eller langvarige, pågående diskusjoner.  Samtidig har jeg aldri hørt om (eller opplevd) disharmoniske familierelasjoner som, til syvende og sist, ikke har noe å gjøre med ting. Ting noen på et tidspunkt jobbet hardt for, og fikk tak i, og som noen andre nå ønsker.

Da jeg var veldig ung ble jeg fortalt av en meget klok, gammel mann, at man aldri skal samle eller hamstre ting bare for å vise frem hvor mange ting man klarer samle. Alt du eier er til bekymring, fordi alt, enten det er hus, bil, planter, klær… samme hva det er, må vedlikeholdes, tørkes støv av, du må velge farger, former, kvalitet, pris, det må luftes og brukes. Alt som ikke er i bruk forvitres. Og ting som ikke er i stand er, vel, i bunn og grunn søppel. Jeg bør fokusere på å eie ting som betyr noe for meg. Ting jeg trenger. Ting som av en eller annen grunn skiller seg ut. Det er ikke mange ting som vil vise din rikdom eller formue: Det er deres betydning som gir dem virkelig verdi.

Mange vil nok reagere, for vi er flinke til å fortelle hva ting koster, eller hvor mye de er verdt, men akkurat det er jeg nok ikke så flink til.

Jeg må innrømme jeg virkelig nyter estetisk skjønnhet. Jeg beundrer de innovative prosessene og håndverk bak ting, og jeg forstår hvorfor det er slik en glede å eie noe man omhyggelig har valgt ut. Men ... Jeg er også god til å ikke ønske å eie det selv. Naturligvis er der ting jeg ønsker meg, men det er aldri slik at jeg MÅ ha det.

Saken er, for å være ærlig: Jeg er ingen god husmor. Jeg tørker ikke støv hver uke, mine planter er halvveis visnet før jeg husker å vanne dem, jeg sjekker aldri om det er olje eller spylervæske på bilen; En bil skal fungere: jeg setter meg inn og vrir om nøkkelen og kjører avgårde. Alt annet overlater jeg til andre. Nei, jeg er ikke flink sånn. Jeg trenger et hus som er enkelt å holde rent. Et hus som jeg kan bo i uten å være konstant frustrert over alt som ikke er «på G», som vi sa i min ungdom. («G» sto da for glimrende.)

Likevel, I mitt hus har vi et par ting som er... jeg antar at jeg bør være ærlig nok til å si at de er ute av kontroll. Jeg har ikke lagerrom, skjønner du. Jeg hadde denne ideen da vi bygde, at det jeg ikke bruker ønsker jeg heller ikke å beholde ... bortsett fra noen få permer med tegninger som barna har tegnet opp gjennom årene, og meningsløse ting de har laget av dopapirruller på skolen. Ikke meningsløse sånn; de lærte jo noe når de holdt på å lage dem, og det er vidunderlig som mor å se poden gi uttrykk for sin kreativitet. Men kunstverkene kan liksom ikke brukes til noe, og etter hvert syns barna det er litt flaut å se på hva de laget for tre måneder siden, da de var små. Men jeg gjemmer på mye av det de lager, for jeg tror de vil kose seg en dag i fremtiden som voksne, når de finner kassen og mimrer.

I tillegg har jeg noen få permer med oppskrifter på mat som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å lage, og klær som jeg nok aldri kommer til å strikke eller sy. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi tiden ikke strekker til.

Det virker som om vi har en uendelig mengde leker. Alle typer leker og mye av det. De synes å flyte over alt: lego i sofaen, fotballer på kjøkkenet, bordtennisballer på badet, actionfigurer på gang-gulvet. Jeg nøler med å gjøre mye annet enn å plukke dem opp og legge dem tilbake til sin plass; sortert i bokser med samme type leker. (Jeg har en mengde virkelig smarte oppbevaringsbokser, men av en eller annen merkelig grunn fyller jeg dem opp hele tiden, og de er nesten alltid tomme.) Jeg vet at jeg burde ha blitt kvitt det meste av det, men mye blir lekt med, og resten… resten er så vidunderlig nostalgiske. Endatil den ødelagte, totalt ubrukelige magic-board der min mellomste sønn for første gang skrev hele navnet sitt. Navnet er jo visket ut for lenge siden, men det var DER han skrev alle bokstavene, nitidig og i full konsentrasjon, for første gang.

Biler, lego, pokemon figurer, miniatyr dyr, musikalske leketøy instrumenter, kostymer ... alt har sin egen boks (- er). Det er nesten komisk hvordan jeg går rundt og tror at mine barn ser altfor mye på TV. Selv om Tv’n står på, så er det ikke slik at de glor hele dagen. De leker med et eller annet hele tiden, mens de på finurlig vis vet akkurat hva som skjer på skjermen.

Jeg kan ikke si at jeg egentlig samler, men jeg har et vell av hobbyartikler: Stoffer, garn, knapper, glidelåser, perler, steiner, lim med og uten glitter, alle typer maling, stempler, lerret, tegnepapir, snorer, streng, alle typer blyanter, penner... you name it: jeg har det. Jeg har alltid en tanke om at jeg skal få tid til å bruke det, ser du, og så blir det liksom aldri tid til overs, og så ser jeg et stempel bli brukt på en veldig flott måte og kjøper det slik at det kan legges til den stadig voksende bunken av ting og tang som en dag skal bli til flott husmorkunst og personlige kort. (Det blir for meg underlig å gi kr 50,- i bursdagspresang… og så koster kortet kr 40,-. Jeg lager dem sammen med barna. Litt kartong i farger, et stempel som blir fargelagt og en fin hilsen. Det er ingen som rynker på nesa av det… og så legger jeg heller ved en pakke ballonger, en fin «button» til bursdagsbarnet, en pakke fotballkort om jeg vet de samler på det, eller noe annet lite som passer i konvolutten.)
Nå som jeg tenker på det, har jeg altfor mye av en masse ting. Ikke tradisjonelle pynteting som smakfullt vises fram for å understreke et tema eller pynte opp et rom, bare ting, egentlig. I tillegg til leker og hobbyartikler har jeg sko, altfor mye klær, stabler av bøker og esker med ting jeg en gang visste hva var ... ting som hører til noe jeg ble kvitt for 8 år siden, men i tilfelle jeg ikke kastet det likevel beholder jeg det som hører til... selv om jeg fortsatt ikke vet hva det er til. Jeg bare beholder det, i tilfelle jeg trenger det... Akkurat slik jeg sparer på den ene sokken, fordi jeg tror den andre mirakuløst dukker opp igjen. Jeg liker å kaste hele paret, når de er modne for å bli kassert.

Nå som jeg skriver dette tenker jeg at det er mulig jeg burde se litt på mine egne leker først, og bli litt kritisk til hva jeg skal beholde og hva som skal bort, før jeg går løs på barna sine ting.

Jeg har funnet løsningen. Joda, der er en mirakelkur. Men den skal jeg fortelle om en annen gang.

GODT NYTTÅR!

Nå som feiringen av jul og nyttår er over, kan jeg endelig puste ut. Det er rimelig heftig å skulle feire jul, når alle pliktskyldig skal invitere til familie-, slekt- og venneselskap. Man skal liksom gjøre opp for all kontakten man ikke har tid til resten av året (selv om vi ønsker å tilbringe tid sammen, det er jo ikke slik at vi unngår å være sammen og bare går i selskap for å kunne fortelle andre hvor sosiale vi har vært i ferien), og vi takker ikke nei til en invitasjon, for det er jo hyggelig, selv om vi kanskje strengt tatt kunne trenge å roe ned en dag eller kveld etter den travle forberedelsen til høytiden.

Akkurat nå kjenner jeg det er godt å begynne på jobb igjen.

Julen er tiden for å ønske. Vi ønsker oss alle mulige ting; noen ønsker seg en mengde ting, mens andre ønsker seg noen bedre dager enn det de vanligvis har.

Når man ønsker seg noe, så er det oftest litt utenfor ens egen kontroll, og det slår ikke alltid så godt ut. (Kom til å tenke på Disney nå «When you wish upon a star…» vel, det har i hvert fall ikke slått heldig ut for Disney barnestjernene. For å være helt ærlig, så er jeg ikke så veldig dreven på barnestjerner, men jeg kommer ikke på så mange andre enn Hilary Duff, som har vokst opp og fått et tilnærmet godt liv.)

Men nå, nå er tiden kommet for nyttårsforsett. Lovnader man gir seg selv om at noe skal bli annerledes, og helst bedre.

Jeg husker et år jeg bestemte meg for at tiden var inne til å begynne å trene. Jeg skulle motarbeide min høye alder ved å komme i form og stramme opp forfallet livets slitasje har påført min aldrende kropp. Det skulle bli en utrolig kostbar affære. Jeg tror ikke engang Jennifer Aniston noen gang har hatt dyrere treningstimer. Jeg kjøpte medlemskap på et treningssenter, og var medlem i over to år. På de to årene kom jeg meg avgårde og trente to ganger. Hver treningsøkt kostet meg den nette sum av kr 3150,-

Sånn kan jeg jo ikke holde på. Da koster det mer enn det smaker, bare for å kunne si at «joda, jeg er medlem på et treningssenter». At resultatene glimret med sitt fravær var ikke så god reklame for helsestudioet, heller. Det var nok en vinn-vinn situasjon at jeg sa opp det løpende medlemskapet. (Men det var det eneste som galloperte avgårde, også.)

Psykologer går ut og sier at det er bra for mennesker å ha nyttårsforsett. Det er noe ved å bli bevisst på at der er noe i livet vi kunne ha gjort annerledes og bedre. Det viktigste er ikke å faktisk gjennomføre det for enhver pris.

Mine nyttårsforsett brukte å være ambisiøse og til dels høytflyvende, så jeg ga opp rimelig fort. Det var liksom alt som skulle bli så inderlig perfekt og store prosjekter skulle gjennomføres. Jeg skjønner ikke hvor jeg tenkte jeg skulle finne tid og anledning til alt. Det var så overveldende at jeg utsatte til en dag jeg var i bedre form, å starte opp. Men den dagen kom jo aldri av seg selv….

Jeg så på TV programmer som "Extreme hoarders" og trøstet meg selv med at huset mitt var tross alt ikke SÅ ille, og når de kunne rydde huset på en uke, burde jo jeg få det til, en dag... en gang i fremtiden...

Men så fikk jeg en aha-opplevelse!

Facebook har mange flott grupper man kan bli medlem av, og i en av disse gruppene fant jeg svaret! Og det var så enkelt at det var til å grine av.

Sist Faste startet en av gruppene en aksjon som ble kalt «40 bags on 40 days». Brilliant! I løpet av de 40 dagene Fasten varer skulle vi kaste en pose med søppel. En handlepose er jo ikke så mye, det er overkommelig. Selv for meg.

Nå modererte jeg det litt, for jeg tenkte at siden en av mine store sorger var at huset mitt hadde depoter av ting jeg strengt tatt ikke trengte mer, men som egentlig var både pent og brukbart, bestemte jeg meg for å kvitte meg med en pose med ting, eller søppel, hver dag.

Så, hver dag samlet jeg en pose. En dag var det klær som gikk til veldedighet, en annen dag var det bare vanlig husholdningssøppel. En dag gikk jeg inn på badet og tenkte at «det må da finnes noe her som jeg kan kaste? Et eller annet er her, slik at oppdraget blir utført i dag også». Den dagen samlet jeg tre poser! Med tomme shampo flasker, gammel sminke og kremer utgått på dato (jeg kastet endatil en selvbruningskrem som gikk ut på dato for tre år siden, og som jeg ikke hadde åpnet engang).

Nå skulle dette bare vare i 40 dager, men jeg fortsatte rett og slett fordi det ikke tok tid, og fordi jeg så resultater. Nå, ca. 300 dager senere, har det blitt en vane som jeg setter pris på.

Huset har aldri vært så ryddig som det er nå. Kasser som sto rundt omkring er borte. Det er heller ikke sannsynlig at det hoper seg opp igjen, og det er en uendelig stor lettelse. Det har gjort meg mye mindre frustrert.

Nyttårsforsett; jeg har nok ikke den selvdisiplinen som trengs for å kunne ha et tradisjonelt nyttårsforsett, men jeg er ikke håpløs. Bitte litt er uendelig mye mer enn ingenting. Over tid blir det bare mer og mer, og til slutt, over tid, blir det mye!