Ting

Ting. Det er et utrolig kort ord, og likevel er det så uendelig stort. Jeg pleier å si til elevene mine at ordet «ting» får de ikke lov til å bruke, for det betyr egentlig ingenting. Du kan ikke stå og meinholde på et vaglende byggverk mens du skriker til kollegaen din «Hent den tingen!» Det går jo ikke, da bruker du resten av dagen på å bestemme deg for om du skal slippe taket og risikere å få hele «driten» i hodet, eller om du rett og slett skal be kollegaen din om å hente en «strekkfisk» og få den på plass. Nei, selve ordet «ting» er det ikke mye nytte i, og likevel: Ting forårsaker mange problemer.

Jeg har blitt fortalt at hver familie har sine spesielle saker som skaper drama eller langvarige, pågående diskusjoner.  Samtidig har jeg aldri hørt om (eller opplevd) disharmoniske familierelasjoner som, til syvende og sist, ikke har noe å gjøre med ting. Ting noen på et tidspunkt jobbet hardt for, og fikk tak i, og som noen andre nå ønsker.

Da jeg var veldig ung ble jeg fortalt av en meget klok, gammel mann, at man aldri skal samle eller hamstre ting bare for å vise frem hvor mange ting man klarer samle. Alt du eier er til bekymring, fordi alt, enten det er hus, bil, planter, klær… samme hva det er, må vedlikeholdes, tørkes støv av, du må velge farger, former, kvalitet, pris, det må luftes og brukes. Alt som ikke er i bruk forvitres. Og ting som ikke er i stand er, vel, i bunn og grunn søppel. Jeg bør fokusere på å eie ting som betyr noe for meg. Ting jeg trenger. Ting som av en eller annen grunn skiller seg ut. Det er ikke mange ting som vil vise din rikdom eller formue: Det er deres betydning som gir dem virkelig verdi.

Mange vil nok reagere, for vi er flinke til å fortelle hva ting koster, eller hvor mye de er verdt, men akkurat det er jeg nok ikke så flink til.

Jeg må innrømme jeg virkelig nyter estetisk skjønnhet. Jeg beundrer de innovative prosessene og håndverk bak ting, og jeg forstår hvorfor det er slik en glede å eie noe man omhyggelig har valgt ut. Men ... Jeg er også god til å ikke ønske å eie det selv. Naturligvis er der ting jeg ønsker meg, men det er aldri slik at jeg MÅ ha det.

Saken er, for å være ærlig: Jeg er ingen god husmor. Jeg tørker ikke støv hver uke, mine planter er halvveis visnet før jeg husker å vanne dem, jeg sjekker aldri om det er olje eller spylervæske på bilen; En bil skal fungere: jeg setter meg inn og vrir om nøkkelen og kjører avgårde. Alt annet overlater jeg til andre. Nei, jeg er ikke flink sånn. Jeg trenger et hus som er enkelt å holde rent. Et hus som jeg kan bo i uten å være konstant frustrert over alt som ikke er «på G», som vi sa i min ungdom. («G» sto da for glimrende.)

Likevel, I mitt hus har vi et par ting som er... jeg antar at jeg bør være ærlig nok til å si at de er ute av kontroll. Jeg har ikke lagerrom, skjønner du. Jeg hadde denne ideen da vi bygde, at det jeg ikke bruker ønsker jeg heller ikke å beholde ... bortsett fra noen få permer med tegninger som barna har tegnet opp gjennom årene, og meningsløse ting de har laget av dopapirruller på skolen. Ikke meningsløse sånn; de lærte jo noe når de holdt på å lage dem, og det er vidunderlig som mor å se poden gi uttrykk for sin kreativitet. Men kunstverkene kan liksom ikke brukes til noe, og etter hvert syns barna det er litt flaut å se på hva de laget for tre måneder siden, da de var små. Men jeg gjemmer på mye av det de lager, for jeg tror de vil kose seg en dag i fremtiden som voksne, når de finner kassen og mimrer.

I tillegg har jeg noen få permer med oppskrifter på mat som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å lage, og klær som jeg nok aldri kommer til å strikke eller sy. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi tiden ikke strekker til.

Det virker som om vi har en uendelig mengde leker. Alle typer leker og mye av det. De synes å flyte over alt: lego i sofaen, fotballer på kjøkkenet, bordtennisballer på badet, actionfigurer på gang-gulvet. Jeg nøler med å gjøre mye annet enn å plukke dem opp og legge dem tilbake til sin plass; sortert i bokser med samme type leker. (Jeg har en mengde virkelig smarte oppbevaringsbokser, men av en eller annen merkelig grunn fyller jeg dem opp hele tiden, og de er nesten alltid tomme.) Jeg vet at jeg burde ha blitt kvitt det meste av det, men mye blir lekt med, og resten… resten er så vidunderlig nostalgiske. Endatil den ødelagte, totalt ubrukelige magic-board der min mellomste sønn for første gang skrev hele navnet sitt. Navnet er jo visket ut for lenge siden, men det var DER han skrev alle bokstavene, nitidig og i full konsentrasjon, for første gang.

Biler, lego, pokemon figurer, miniatyr dyr, musikalske leketøy instrumenter, kostymer ... alt har sin egen boks (- er). Det er nesten komisk hvordan jeg går rundt og tror at mine barn ser altfor mye på TV. Selv om Tv’n står på, så er det ikke slik at de glor hele dagen. De leker med et eller annet hele tiden, mens de på finurlig vis vet akkurat hva som skjer på skjermen.

Jeg kan ikke si at jeg egentlig samler, men jeg har et vell av hobbyartikler: Stoffer, garn, knapper, glidelåser, perler, steiner, lim med og uten glitter, alle typer maling, stempler, lerret, tegnepapir, snorer, streng, alle typer blyanter, penner... you name it: jeg har det. Jeg har alltid en tanke om at jeg skal få tid til å bruke det, ser du, og så blir det liksom aldri tid til overs, og så ser jeg et stempel bli brukt på en veldig flott måte og kjøper det slik at det kan legges til den stadig voksende bunken av ting og tang som en dag skal bli til flott husmorkunst og personlige kort. (Det blir for meg underlig å gi kr 50,- i bursdagspresang… og så koster kortet kr 40,-. Jeg lager dem sammen med barna. Litt kartong i farger, et stempel som blir fargelagt og en fin hilsen. Det er ingen som rynker på nesa av det… og så legger jeg heller ved en pakke ballonger, en fin «button» til bursdagsbarnet, en pakke fotballkort om jeg vet de samler på det, eller noe annet lite som passer i konvolutten.)
Nå som jeg tenker på det, har jeg altfor mye av en masse ting. Ikke tradisjonelle pynteting som smakfullt vises fram for å understreke et tema eller pynte opp et rom, bare ting, egentlig. I tillegg til leker og hobbyartikler har jeg sko, altfor mye klær, stabler av bøker og esker med ting jeg en gang visste hva var ... ting som hører til noe jeg ble kvitt for 8 år siden, men i tilfelle jeg ikke kastet det likevel beholder jeg det som hører til... selv om jeg fortsatt ikke vet hva det er til. Jeg bare beholder det, i tilfelle jeg trenger det... Akkurat slik jeg sparer på den ene sokken, fordi jeg tror den andre mirakuløst dukker opp igjen. Jeg liker å kaste hele paret, når de er modne for å bli kassert.

Nå som jeg skriver dette tenker jeg at det er mulig jeg burde se litt på mine egne leker først, og bli litt kritisk til hva jeg skal beholde og hva som skal bort, før jeg går løs på barna sine ting.

Jeg har funnet løsningen. Joda, der er en mirakelkur. Men den skal jeg fortelle om en annen gang.