Gi lykken tid. Lykke #10

Lykken kommer og går gjennom livet. Mange får en nedtur rundt 40-årsalderen. Dette kan ha en sammenheng med at du rundt fylte 40 tenker over at karrieren kanskje ikke ble helt slik du forestilte deg. Med én gang du aksepterer at ting ble slik det ble, er det lettere å bli lykkelig igjen. Gi deg tid til å bli lykkelig. De fleste mennesker har en tendens til å bli lykkeligere når de blir eldre, uvisst av hvilken grunn.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

Jeg kan ikke si at jeg har vært direkte ulykkelig noen gang, selv om jeg ofte har vært så nedfor det grenser til depresjon, men å bli eldre har vært en velsignelse. Jeg har bikket 40, er godt på vei mot 50, og livet blir bare bedre og bedre. Nå er ikke karrieren min all verden å skryte av, men jeg har en jobb jeg syns er temmelig OK. Det er ofte mentalt utfordrende, men det er jo ikke nødvendigvis negativt. Jeg holder meg ung til sinns… innbiller jeg meg, i hvert fall.

Jeg har slått meg mer til ro, akseptert tingenes tilstand i større grad, blitt mer etablert. Ikke bare når det gjelder materielle ting, men også meg selv. Det jaget jeg følte da jeg var ung (uten at jeg helt visste hva jeg jaget etter) er borte. Nå stresser jeg mer for å holde hus, hjem og familie gående i god steam. Jeg har mer ro i sinnet, og det gjør meg mer harmonisk, fordi jeg har etablert mine verdier og min moral. Kanskje er det snakk om en livsstil som fungerer for meg, og som derfor gir meg nok utfordringer til at jeg kan snakke om å realisere meg selv.

Å realisere meg selv har blitt viktigere enn å bruke all ledig tid på å se bra ut. Det funket aldri helt for meg… ja, jeg ser ikke ut som et tragisk takras, heller. Men jeg bruker ikke for mye tid på utseendet mitt. Selv om jeg i forgårs gjorde noe helt nytt, jeg aldri har gjort før og det er så utrolig bra: Jeg kjøpte løsnegler på apoteket! Og de er (i mine øyne) fantastiske!

MEN. Nå passet det seg slik at jeg rundet 40, arbeidsgiver fjerner alle parkeringsplasser for biler, midtlivskrisa melder seg og siden jeg har vært småbarnsmor i 18 år ønsket jeg meg en arena som bare hadde plass til meg og lommeboka. Alt dette skjer omtrent samtidig, og jeg oppfyller i disse dager en gammel, hemmelig drøm: Å kjøre stor motorsykkel! Jeg kontaktet en kjøreskole og sa at jeg har null erfaring med sykkel, har knapt nok sittet på med en motorsykkel, men nå vil jeg du skal lære meg.

Drømmen.

Det gjorde han, og det holder han fortsatt på med. Kjøretimene blir litt sporadiske, både fordi sesongen er kort her i Norge, og timer har blitt avlyst/utsatt pga timeplan, vikartimer, sensoroppdrag… sykkelen ble kondemnert og kjøreskolen må kjøpe ny (nei, det var ikke meg!). Det gjør ingenting: Jeg storkoser meg hver gang jeg har kjøretime. Utfordrer meg selv med snirklete snikkjøring og følelsen av stolthet når jeg kjører prikkfritt og får ros. Jeg er ikke eldre enn at ros fra eksperter varmer innerst i sjela.

Å bli 40+, etablert, barna er mer selvstendige og jeg har kjøretimekonto… bare tanken på at der er noe nytt og spennende på vent for bare meg er nydelig.

Det har vært en del fokus på hva som er definisjon av Lykke i det siste. Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men... Jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter) men innvendig er Våren allerede godt i gang. Så selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles Lykke allikevel?

Og mens jeg satt her og skrev, og så teksten bli lengre og lengre, så kom det for meg at det jeg skriver her, det har jeg faktisk lest andre mene også… og jeg fant denne nydelige beskjeden fra Per Fugelli:

http://www.dagsavisen.no/samfunn/oppfordrer-til-a-nyte-livet/