Hva lykken er... eller? Lykke #1

Siden det i disse dager er så utrolig mye fokus på lykke, surfet jeg litt på nettet for å finne ut hva lykke er. Vi har jo alle en formening om hva lykke er, likevel opplever jeg at vi snakker forbi hverandre når det blir snakket om det å være lykkelig. Noen er opptatt av at man skal være eller ha noe for å være lykkelig, andre mener nesten det motsatte: For å være lykkelig kan man ikke ha noe. Tingenes iboende ondskap slår hardt, sier de. Der er liksom ikke noen enighet om hva lykken er, eller hva som fører til at vi blir lykkelige.

«Jeg vil være lykkelig», «Jeg er så lykkelig!»; jeg hører det hele tiden, helst når venner gjør drastiske endringer i livet, enten de går fra en partner, slutter i jobben, forlover seg eller blir gravid. Man sier aldri man er lykkelig sånn på det jevne. Det skal liksom noe stort til for at man skal kjenne på den lykken som man i media blir fortalt man fortjener hele tiden. Når man kjenner våren bruse i årene, og alt er bare nydelig… ja, DA er man lykkelig!

Men… man kan jo ikke løpe rundt og forandre livssituasjon hele tiden. Da ville vi ha blitt tullete og stresset, og dermed også ulykkeligere, hele gjengen, og det vil vi jo ikke.

Jeg fant Ni tips for å bli lykkelig i dagens næringsliv. Når jeg leser disse tipsene innser jeg at selv om det å være lykkelig er veldig moderne nå, så er det neimen ikke mange jeg kjenner som har mulighet til å oppnå lykke, rett og slett fordi vi har et liv der vi involverer flere mennesker enn bare oss selv.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

 

Etter å ha lest dette, ble jeg litt uttafor, rett og slett, fordi jeg fant ut at det man tenker på som viktig for å bli, eller være, lykkelig er i mitt tilfelle en utopi. Det passer ikke inn i min livsstil å finne lykken. Ikke er jeg så overbevist om at det er lykke, som en euforisk tilstand, vi egentlig søker etter, heller.

De fleste av oss er ikke så selvsentrert at vi kan bruke mye tid på oss selv og vår egen selvrealisering. Andre mennesker begrenser oss faktisk ganske mye, rett og slett fordi vi tar hensyn og skjønner at for at andre skal ha det greit må vi også bidra, eller ofre noe, for at de skal ha det så bra som overhodet mulig.

 

Lengselen og jaget etter lykke er på ingen måte nytt. Det er bare nytt fokus på at det er dette vi skal strebe etter. Og så merker jeg en tendens til at når man tar opp dette med lykke, så er det hele tiden meg, meg, meg… det er snakk om. Da jeg vokste opp var det å være lykkelig noe man bare kunne oppnå sammen med en eller flere andre.

Jeg tror at mange er ulykkelige fordi de ikke føler de har betydning for noen. Her jeg sitter og skriver gjør den innsikten meg litt betenkt: Der er mange mennesker jeg absolutt burde ha investert mer i, mennesker jeg er uendelig glad i, men som jeg ikke investerer nok tid og oppmerksomhet i. Familie er der jo tross alt, samme hvor ofte man treffer dem… eller sjelden. Det er jo et godt argument når man kveler dårlig samvittighet; jeg skal ringe senere.

Sannheten er at jeg burde rette oppmerksomheten mot dem jeg tross alt er veldig glad i. Ikke elge meg innpå og bli innpåsliten, men noe lite i ny og ne. En tekstmelding på bursdagen, for eksempel, koster ikke all verden, verken tid eller penger, men kan gjøre en stor forskjell i det lange løp.

Enda bedre med et brev eller kort i posten. Det er SÅ HYGGELIG og varmer så inderlig å få noe annet enn reklame og regninger i posten.

Jeg har en tante som er utrolig flink til det der, og jeg bestemmer meg her og nå for å ha som mål å bli like flink: Hver bursdag får jeg et brev. Det er ikke all verden som står der, men følelsen av å bli husket på er uendelig god. Jeg har langt igjen for å nå det målet. Men, det er jo et nytt år, nye bursdager… I morgen skal jeg finne alle bursdagene og lagre dem på mobilen, sammen med oppdaterte telefonnummer. Ja, jeg skal sannelig få det gjort i morgen.

Selv er jeg veldig heldig og blir sett hver dag. Jeg får oppmerksomhet både på jobben, hjemme… endatil betjeningen på butikken er på fornavn.

 Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar på hva lykke er, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?