Gled deg over det du har. Lykke #6

Du føler deg lykkeligere hvis du av og til stopper opp og tar deg tid til å tenke over det du faktisk har. Fokusér på det du har i stedet for det du har lyst til å skaffe deg eller det som naboen har.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)
Å glede meg over det jeg har føles litt utfordrende. Jeg har et godt hus som er både tett og varmt, jeg har en brukbar bil som både starter villig hver morgen og har god plass. Det er ikke mye jeg tenker på at jeg trenger, eller ønsker meg, men jeg ønsker meg inderlig en carport. Nå vet jeg at den kommer om ikke så lenge, og det skal bli godt. Jeg har nemlig ikke boder inne i huset, og der er mye som skal ut i boden, når den kommer på plass. Da blir det god plass og ryddig inne i huset. Ja, det skal bli herlig.

Møbler og sånne ting er ikke noe problem. Det nytter ikke så veldig å ønske seg så mye der, for jeg har nemlig det jeg kaller for «pliktmøbler», og et hus har som kjent begrenset plass (selv om jeg vet om et par stykker som ikke helt har skjønt at man trenger gulvplass.. i hvert fall nok til at man kan manøvrere en støvsuger eller skaftet på moppen).

Jeg har noen møbler som jeg har kjøpt selv, naturligvis, for eksempel kjøkkenbordet mitt som er bare helt fantastisk. Og ja, det er kjøpt på IKEA. God plass til mange, og akkurat så slitt at det er komfortabelt.

Eneste ulempen med kjøkkenbordet er at når det er så stort så er der også plass til mye, og dette «mye» er ting og tang som bare legges der, og der ligger det komfortabelt. Posten, bøker, skrivesaker og en masse annet hauger seg opp, til jeg blir for utålmodig og hiver eller legger det på plass.

Men, jo, jeg gleder meg over det jeg har. Selv «pliktmøblene» gir meg stor glede. Nå er det kanskje noen som stusser over at jeg har noe som heter «pliktmøbler». Det er møbler som er så gamle, eller som har en så stor affeksjonsverdi, at det er vanskelig å bli kvitt dem. Møbler som for 80 år siden ble snekret av bestefar er liksom ikke noe man bare lemper ut av huset fordi man vil ha en ny stil. Heldigvis liker jeg dem. Jeg kan sitte i stua mi og se meg rundt og fortelle historier om det meste av det som er der.

Om jeg skulle trekke fram noe jeg har, som jeg ikke gleder meg over, må det være uferdige håndarbeid. Jeg har en masse hobbyartikler jeg en gang i fremtiden skal få tid til å trylle om til noe vakkert, men det går jo ikke ut på dato, så det ligger trygt. Men… jeg har noen prosjekter liggende som av og til ergrer meg. Det ergrer meg at jeg ikke finner tiltaket i meg til å gjøre det ferdig, og jeg er for sta til å kvitte meg med det. For eksempel har jeg sikkert tre umonterte gensere som jeg en gang strikket. Skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke har montert dem, heller. Det har liksom bare blitt sånn. Tenker jeg skal se på det snart… en gang, om ikke lenge.

Strengt tatt gleder jeg meg over det jeg har. Og jeg unner naboene alt de har. De har velstelte hager (min skal bli ferdig om et år eller to, den også) og tilsynelatende alltid nyvaskede biler, og det er riktig fint å se på for meg som er nabo. Jeg er heldig som bor i et pent nabolag med naboer som bryr seg om hus og hjem.

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men...... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?