Ikke bo for langt unna jobben. Lykke #5

Å ha lang vei å pendle til jobb er slitsomt. Du kaster bort altfor mye tid på å sitte på toget eller stå i bilkø på vei til og fra jobb. Jo lengre pendlervei, jo mindre tid til fritid. Og mye fritid innvirker positivt på lykkefølelsen.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

Tja, man trenger ikke ha lang vei til jobb for å bruke lang tid. Køene er lange, tog er ofte litt uforutsigbart, bussene står i samme køen som bilene (med mindre der er kollektivfelt, da står bussene i samme køene som taxi og elbiler). Å komme for seint på jobb er en ting, å ikke komme seg hjem i tide er verre.

Leste i avisen om ei dame som holder foredrag for bedrifter om hvordan de ansatte skal bli lykkeligere. Hun sa at når du står i kø, så skal du ikke stresse og bli utålmodig, for du kommer deg ingen vei så allikevel. Ta det som en pause, lytt på radio eller god musikk og nyt friminuttet. Det er sannelig ikke enkelt, når du vet at der hjemme venter en familie som skal ut av huset et visst klokkeslett, for å rekke sine fritidsaktiviteter.

Teknikken fungerer sikkert glimrende om det bare er helsestudio, med åpningstid til langt utpå kvelden, man skal rekke, men for min del handler det om å følge opp barnas hverdag.

Jeg innrømmer glatt at jeg gjør ting litt vanskeligere enn de egentlig er. Strengt tatt så har jeg bare problemer med å få tiden til å strekke til når jeg er alene med barna. Når han er hjemme har jeg ingen problemer: Da leverer han barna, henter og lager middag. Og når jeg kommer hjem med bilen tar han løst og skysser dem i øst og vest og passer på at de kommer seg dit de skal, når de skal. (Jeg gjorde et kupp den dagen jeg giftet meg med han som ville ha meg: tålmodig, generøs og overbærende er noen av hans mange gode egenskaper, og selv jeg ser de er nødvendige å ha for å leve sammen med meg.)

Likevel er det vanskelig å legge fra seg egen forventning om tidsklemma. Når jeg springer etter klokka hele dagen, så er jeg på en måte i modus. Det er vanskelig å få stress til å slippe taket. Stress sitter i kroppen, lenge etter at jaget er over. Der er lite energi til å ta seg sammen og komme seg ut av huset; enten det er for å gå en tur eller gjøre noe annet. Sofakroken er velsignet komfortabel. For ikke å snakke om fristelsen til å lese litt. Jeg må slutte med det, for jeg sovner ofte og ødelegger den lille sansen for døgnrytme som jeg fremdeles har. Har litt å jobbe med der, men det skal bli bedre. Har store forventninger til det.

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?