Innstilt flight og fotballkamp

Onsdag, rundt lunsjtider, skulle han lande på Heliporten. Klokken 16 ringte han og sa at flighten var kansellert. Da var det for seint for meg å hente på SFO, så jeg måtte ringe dem og si at han skulle få lov til å gå hjem alene. Torsdag fikk jeg beskjed om at han var bakerst i køen, fordi… Grunnen fikk jeg ærlig talt ikke helt med meg. Fredag ble flighten innstilt, så lørdag kveld hentet jeg ham på heliporten. Da var han 40 minutter forsinket fordi de hadde problemer med å lande.

Skikkelig dårlig timing på forsinkelsen. Onsdag hadde jeg lovet guttungen å kjøre ham på bortekamp; jeg må jo nesten prøve å holde det jeg lover. Minstemann var ikke helt 100% fri for snue, så han fikk lov å være hjemme. Været var liksom ikke helt optimalt for tilskuere.

Jeg kom til oppmøteplassen i god tid. Det der er en flott ordning: vi samles på et gitt tidspunkt, slik at de som ikke har skyss kan finne ledige plasser i bilene som kjører. Jeg fikk noen kommentarer på at jeg nok ikke hadde nok klær, men jeg hadde to stilongs og treningsbukse, ull og greier under, og en godt foret jakke. Jeg trodde jeg hadde tenkt på alt. Jeg har tross alt ammet på kamp, utendørs, i hagl, mens de andre voksne kroet seg i termodressene sine.

Vi kjører gjerne sammen til stadion på bortekamper (det vil si: de som klarer holde følge med treneren som er et råskinn i sin nye Tessla). Disse fotballbanene er jo ikke alltid like enkle å finne fram til. Vi fant fram, parkerte, gikk ut av bilene… og det var regn på tvers i isende kald vind.

Jeg er litt oppgitt over meg selv, som etter 12 år på diverse fotballkamper for aldersbestemte lag, enda ikke har lært. Lurer på om jeg er tungnem? Kulden kom krypende innunder ulla, regnet rant iskaldt nedover nakken, og jeg tenkte med meg selv at det var NOEN ANDRE som burde ha kjørt til denne kampen. Men saken er jo den at NOEN ANDRE satt varmt og godt ute på plattformen og hørte vinden ule i rørsystemet utenfor. Nei, jeg klandrer ham ikke, jeg var bare fanget av øyeblikkets misnøye.

Det jeg burde ha gjort, var å komme hjem fra jobb fem minutter før, satt på kaffen, tint noen kanelsnurrer og tatt med en haug av pappkrus… Men det gjorde jeg ikke. Jeg kom hjem fra jobb, smurte mat til minstemann, ga ham beskjed om at storebroren var i kjelleren på rommet sitt, viste ham lappen med mobilnummeret mitt (han klager alltid over at jeg peker på lappen på kjøleskapdøra, han KAN nummeret mitt, nemlig), ga storebror beskjed om at han var hjemme, kledde meg godt (trodde jeg) og kjørte til kamp. Jeg husket endatil å ta med meg guttungen som sikkert allerede lenge hadde vært klar til kamp med drakten og leggbeskyttere på.

Av og til har det hendt at jeg har satt meg i bilen og lurt på hva det er jeg har glemt… helt til guttungen kommer halsene med uknyttede sko. Han stoler ikke helt på at jeg husker å ta ham med, tror jeg.

Så sto jeg der og heiet… litt mindre entusiastisk enn mødrene i termodress og pledd. Mobilen ringte med regelmessige mellomrom; minstemann spurte om han fikk ta en is, om vi skulle gjøre lekser når jeg kom hjem, om jeg ikke snart var hjemme… Klart han får bare ja til svar. De vant kampen. Og godt var det, ellers hadde de fire timene føltes temmelig bortkastet.

Nå er de kvalifiserte til 1. divisjon. Det er skikkelig bra det… egentlig. Det betyr jo at de er flinke! Men… det jeg tenkte mest på var at nå blir det enda lengre å kjøre til bortekamper.

Neste gang skal jeg huske å ta med varm kaffe.