En manns sanne rikdom

Av og til så kommer man over mennesker som faktisk legger ned tid og ressurser… enten det nå er overskudd, energi, kunnskap eller nettverk, og jobber for saker du selv skulle ønske du var mer engasjert i.

Man kan kanskje stusse over at jeg ikke nevner kapital under ressursene, men kapital er noe man oppnår ved resultater. Det har aldri vært slik at bare man har penger så vil resultatene bli bedre. Man løper ikke fort bare fordi man får penger, men løper man fort er veien kortere til en komfortabel konto. Og da kan penger bli en motiverende faktor, siden sulten på personlig heder og ære blir gradvis mettet. Sånn er det ikke med en god sak. En god sak kan aldri bli en økonomisk melkeku, i hvert fall ikke på lovlig vis, men den kan bli en kilde til økonomiske bekymringer.

Vi har et vell av gode saker å jobbe for, selv her i Norge som er så godt å bo i. Det er på ingen måte nødvendig å reise til Afrika, eller en annen verdensdel, for å finne mennesker som føler de kommer til kort. Mange vet ikke hvor de skal snu seg for begynne arbeidet med å gjøre ting i livet bedre, de er fanget av en handlingslammende motløshet.

Ofte er selvtilliten lav fordi man aldri har fått anledning til å lære; deres beste har aldri blitt utfordret, eller isteden for konstruktiv kritikk er de vant med å bli dømt nord og ned samme hva de gjør. Jeg liker ikke å bruke uttrykket, og jeg mener det ikke nedverdigende, men det er slik vi skaper tapere.

Når noen så gjør noe på vegne av deres sak føler man seg så privilegert, det er som om man får personlig oppfølging og oppmerksomhet. Endelig er det noen som faktisk ser inn i de mørke, innerste krokene med håpløshet og skuffelse som hittil har fått fri grobunn i tiltagende selvmedlidenhet.

Selvmedlidenhet er verdens verste lytter. Ikke engang en livstrett mann med avslått høreapparat er verre. Man blir så oppslukt av seg selv og sin egen situasjon at samme hva andre deler med en, gir man aldri respons: man forteller heller om sin egen nesten lignende situasjon og opplevelse. Det er som om de tror at bare ved å dele seg og sitt, hele tiden, gir man støtte og oppmuntring.  Kanskje de tror at deres historie, fortalt for 17. gang i nesten samme versjon, er det som gir nytt pågangsmot til videre kamp… og det er det sikkert, siden kampen for saken er en personlig gest på deres vegner. Jeg er litt ironisk nå, jeg innrømmer det. Jeg føler meg heller ikke videre snill, men jeg blir så sliten av at vi ikke har det i oss å være mer generøse. Det sliter meg ut å ikke være i stand til å vise generøsitet.

Jeg må helt ærlig innrømme at noe av det vanskeligste i hele verden, for meg, er å gi ros til noen som gjør noe jeg vet jeg burde ha gjort mer av selv. Jeg burde ofte ha ringt, skrevet, sagt, malt, tatt bilder… på en eller annen måte vært flinkere til å gi uttrykk for hvor jeg står, velge side, være en bedre pådriver for grupper av medmennesker som ikke selv er i stand til å fremme sin sak.

Molière sa den gang da, for mer enn 350 år siden, at «En manns sanne rikdom er det gode han gjør for sine medmennesker». Så sant, så sant: Det å ha en generøs natur som inkluderer andre er en flott egenskap. Og sjelden. Og beriker livet noe utrolig mye. Misunnelse, sjalusi og nærtagende snurthet har, på den andre siden, aldri ført til verken glede eller god livskvalitet.

I mitt hode trenger det ikke å være en selvmotsigelse å si høyt at å gjøre godt for sine medmennesker koster. Det er å erkjenne vår tids oppfatning av at tid er penger, og vi har ikke mange andre muligheter til å anerkjenne et engasjement enn å vedgå utgiftene.

Guttungen min på 7 hadde en samtale med sin far, der pappaen på et tidspunkt sier at «…ingenting er gratis». Guttungen tenker noen sekunder før det kommer: «Joho, ellers hadde ikke det ordet funnest!»

Han har jo et godt poeng der som er vanskelig å finne et godt svar på, men om det ikke koster så mye i kroner og ører, så koster det. 

Å fortelle sin historie krever at man bryter en forsvarsmur av taushet. Det krever at man går på bekostning med seg selv og ofte dem man er glad i. Man stjeler av sine kjæres tid sammen med seg. Jo, det koster å gå i bresjen; det er derfor så få av oss faktisk gjør det. Det er derfor noen kan behandle andre slett og lite verdig… helt til det kommer en helt som setter ord på urettferdighetene som blir begått.

Å si høyt at kampen har en pris burde ikke bli sett på som en brist i rustningen, selv om man liker å tro at de som kjemper ens sak er perfekte og ufeilbarlige. Til syvende og sist kan ingen kjempe alene, og sympati og støtte i form av å lytte til deres historie er en ting, cash som gjør dem i stand til å fortsette kampen er en annen… når penger er så nødvendige, er det rart de er så ubehagelige å nevne. Det er kanskje slik vi fikk uttrykket «et nødvendig onde».