40 bags in 40 days.

For et år siden snublet jeg over utfordringen 40 Bags in 40 Days. 
40 Poser på 40 Dager er en utfordring som pågår i fasten. Det var jo Bollesøndag (Fastelavenssøndag) sist søndag, med kremboller og stas, i går var det Feitetysdag, som vi sa på Sunnmøre før i tiden; Da var det rømmegrøt på bordet før i tiden… til min overraskelse var det den internasjonale pannekakedagen, så det ble ikke rømmegrøt. Hah! Det ble ikke pannekaker heller… Jeg fikk kjøttkaker da jeg kom hjem fra jobb.

Nå er det ikke slik at jeg feirer fasten sånn sett, selv om jeg husker fra min barndom at vi på søndagsskolen fikk fastebøsse der vi skulle legge et par kroner hver dag hele fasten. Bøssene ble samlet inn og pengene sendt til det vi den gang kalte «Biafraunger». (Det var nok ikke nødvendigvis barna i Biafra som fikk pengehjelpen, men på 70-tallet var det et begrep vi brukte på kritisk trengende barn i u-land.)

Nå har jeg funnet en mer voksen form for feiring av Fasten… for jeg har ikke tenkt å gå over til magert kosthold, slik en god katolikk skal gjøre (jeg er ikke katolikk engang). Jeg har kastet meg over utfordringen «40 poser på 40 dager». I fjor var dette for meg en utfordring som ble en velsignelse i forkledning. I veldig mange år har jeg hatt problemer med at jeg har samlet på altfor mye rundt omkring i huset mitt.

Jeg vokste opp med foreldre som er født før 2. verdenskrig. Min mor sa alltid at jeg måtte ta vare på ting, spesielt klær, i tilfelle trangere tider. Det viste seg forresten at jeg fikk god bruk for min mors trang til å ta vare på ting, da jeg var tenåring. På grunn av manglende kjøpekraft redesignet jeg gamle klær og sydde dem om, og de ​​ble ganske kule. Men det var på 80-tallet, og det var veldig beleilig, fordi moten den gang tillot oss å ha individuell stil.

Uansett, jeg har i hele oppveksten lært at vi ikke kaster ting, vi tar vare på dem... i tilfelle krig.

Men, ting begynte å hope seg opp, altfor mye av alt, og plutselig en dag jeg så meg rundt fikk jeg nesten anfall!: Kasser, poser og stabler hadde listet seg inn i huset mitt og plantet seg på beleilige ledige plasser rundt omkring. Ting jeg ikke brukte, men som tok opp mye plass i huset mitt. Plass jeg skulle ønske var ryddig, og presentabel og som ga meg plass til å puste. Jeg ønsket meg så inderlig mer lys og luft!

Jeg begynte å tenke at alle haugene, bokser og kasser i huset mitt var en umulig oppgave å ta fatt på. Jeg ble overveldet og frustrert; det var ikke slik jeg ønsket at huset mitt skulle være.  Men så snublet jeg over denne utfordringen og tenkte at bitte litt er mye mer enn ingenting i det hele tatt. Og å begynne et sted i det små er en stor forskjell fra å gjøre ingenting noen steder.

Jeg gikk ikke fram på noen vitenskapelig måte: Jeg lastet ikke ned noen av kalenderne eller planene som er tilgjengelig overalt på nettet, jeg planla ikke hvilket rom eller område jeg skulle ta fatt på hver dag . Jeg tenkte bare at jeg skulle fylle en pose. Overalt var et godt sted å plukke fra.

Jeg burde kanskje ha tenkt mer målrettet, for tross alt var dette en skikkelig skummel beslutning å ta. Ikke bare skulle jeg bli kvitt en masse ting men jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og måten jeg tenker på.

I begynnelsen var det overraskende enkelt: en pose ble fylt på et blunk.  Å bli kvitt de mer åpenbare gjenstandene som tom emballasje og ødelagte leker var ikke så ubehagelig smertefullt. Noen dager kastet jeg mye mer enn hva jeg hadde tenkt. Likevel var det 10-15 minutter med motstridende følelser og ganske opprivende øyeblikk, faktisk. Nå forstår jeg jo hvor ødelagt man fremstår som, når man kan være så knyttet til ting man i utgangspunktet egentlig ikke bryr seg noe videre om, men der var altså jeg, rent mentalt.

Da de 40 dagene gikk mot slutten ble det mer smertefullt. Jeg fant ting jeg hadde glemt jeg hadde, og jeg fant ting som jeg visste aldri ville bli brukt igjen, men minnene overveldet meg. Det er dumt å beholde en etch a scetch bare fordi min sønn skrev navnet sitt for første gang på den, men det er smertefullt å kvitte seg med den likevel, samme hvor ubrukelig den er nå.

Jeg fortsatte. Prøvde å være fornuftig oppi det hele, og etter en stund ble det mer av en personlig renselse. (Det ble nesten noe religiøst over det hele.) Jeg minnet meg selv på fordelene jeg ville få fra det hele:

-mer plass

-Lettere å rengjøre huset

-Mer presentabel hjem

-Mindre rot .... Listen ble lengre jo mer jeg tenkte på det.

Dag 40 begynte jeg å tenke at jeg gjorde noe som var bra for meg. Jeg kunne allerede se resultatene, og jeg var glad for det. For meg var det som en stor åpenbaring og familien begynte å legge merke til endringene i huset vårt.

Avgårde til Fretex med dem

Det var ingen grunn for meg til å slutte av, bare fordi de 40 dagene var over. Hver dag ble jeg kvitt enda en pose. Noen dager bare ryddet jeg ut for små sokker fra barnas garderober, og en dag gjorde jeg det helt store da jeg endelig ble kvitt esker med pocket bøker jeg hadde lest for mange ganger.

En dag jeg ikke hadde så god tid... mindre enn mine vanlige 10 minutter, tok jeg med meg en handlepose og gikk inn på badet. Jeg kastet tomme sjampoflasker, kremer utgått på dato (og som jeg strengt tatt aldri hadde brukt), lotion og sminke, og jeg endte opp med å fylle opp tre poser!

Jeg bare elsker å kjenne på hvor flink jeg begynner å bli på å bli kvitt rot... ja, jeg sluttet å kalle det for ting… nå ser jeg rot og ubrukelig skrot. Fælt å kalle det skrot, egentlig, men helt ærlig: hvor mange eksemplarer av barnas dorull-kunst må man strengt tatt samle på?

I dag er det Askeonsdag, folk fra hele den vestlige verden er med på utfordringen. For å få litt start hjelp trenger du kanskje å planlegge litt. Skriv ned hvor i huset du vil rydde ut skrot hver dag, en god ide kan kanskje være å bare bruke kalenderen på telefonen din ...

Jeg trengte ikke en plan i fjor, i år har jeg notert ned områder å fokusere på hver dag for det er mindre av det åpenbart unødvendige jeg bare dyttet ned i posene nå. Jeg har mer enn nok å ta fatt i, men nå blir det mer finsortering.

Jeg noterte det ned på familieplanleggeren, som henger på kjøkkenet. Ungene har blitt interessert, så dette året vil det være mer av en familieaktivitet. Det skal bli inderlig godt å komme i gang.

For de dagene da jeg liksom ikke finner noe jeg vil ha ut av huset, eller jeg føler at tingene holder et altfor godt tak i meg, har jeg laget meg en slags sjekkliste:

1.  Er jeg virkelig så inderlig glad I denne tingen?
2.  Ville jeg kjøpe den igjen?
3.  Har jeg brukt dette siste året/I løpet av de siste to-tre årene?
4.  Er det vanskelig å få fatt I, dersom jeg skulle trenge det?
5.  Dersom jeg ikke følte noe for minnene knyttet til denne tingen, ville jeg da ønske å ha det?

Jeg har lært, jeg har lært å leve mer ut fra intensjon enn vane. Vane er å bare beholde skrotet… intensjonen er å ha et hus fylt av liv og latter og lys og luft, uten skrot.

Og siden jeg har blitt en «avansert» husrydder har jeg i tillegg innført kjøpestopp de neste 40 dagene. Nå begynner jeg å glede meg til å se resultatene av årets utfordring!