Jeg
hadde ikke hatt noe i mot å slepe meg hjem etter en lang dag på jobb for så å
kollapse foran flatskjerm-tv-en min. Jeg er nesten sikker på at jeg da hadde
blitt et lykkeligere menneske. Ikke misforstå meg: jobben min er utrolig fin.
Jeg har nydelige kollegaer og får være sammen med flott ungdom hele dagen.
Saken
er den at jeg privat ikke lever i en rosa boble helt alene. Jeg mener at foreldre
har ansvar for å ta seg av sine barn, og tiden mellom jobb og sengetid er stort
sett den tiden du har sammen med barna. Det er tiden da du skal ta deg av hus
og hjem på en sånn måte at vi lever så godt som mulig. Mat skal lages, klær
skal vaskes, støv skal tørkes, lekser skal bli gjort og i det hele tatt er det
litt av en kabal å få tid til alt.
Naturligvis
kan man planlegge dagene sine mer organisert, man kan alltid være mer
strukturert. Men, og der er som kjent alltid et men: jeg er avhengig av å kunne
være litt impulsiv. Innimellom må jeg kunne slippe det jeg har i hendene og bare
gjøre noe som faller meg inn der og da. For meg er det viktigere enn å ha faste
tider da jeg trener. Så får heller kroppen min bære merker og bulker som
forteller om tidligere problemer og barnefødsler. Jeg vet at det ikke er
moderne å bli eldre eller ha arr, men jeg tenker som så at det tross alt
forteller om livet mitt, og det jo ikke sikkert at alt har vært bare en seilas
på en rosa sky. Ikke syns jeg at plastikk alltid er like vakkert heller.
Jeg
går tur med hunden og bruker det som unnskyldning for at jeg tross alt beveger
meg noen meter utenfor døren på fritiden, men han ser så dårlig nå at han går
med snuten i asfalten hele tiden, og tempoet blir liksom ikke noe som får
pulsen til å stige. Har ikke samvittighet til å kalle «tisseturene» trening
heller, da.
Selv
om jeg ikke akkurat trener, så vil jeg påstå at jeg er rimelig aktiv på
fritiden min (spesielt når klokka har bikka midnatt og folk flest sover).
Når
det er sagt, så er jeg litt hemmelig misunnelig på dem som faktisk klarer å behandle
kroppen som et verdig tempel. De trener, sover og spiser riktig, og finner
lykke i å se resultatene. Selv har jeg ikke selvdisiplin nok til det… men jeg
har et mål, og det holder jeg: Jeg skal kunne knyttene skoene mine selv, uten å
sette meg ned på en benk eller bli tungpustet!Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det kan jo hende at du er helt uenig i det jeg skriver, eller at du kjenner deg igjen? Legg igjen en liten kommentar da vel .