Sett av tid til venner. Lykke #2

En amerikansk undersøkelse slo fast at 43 prosent av gifte mennesker var "veldig lykkelige", mot 24 prosent av de ugifte. En av årsakene til dette er at gifte mennesker tilbringer mindre tid alene. De blir stadig stimulert av andre, er mer aktive, energiske og engasjerte. Er du ikke gift, kan du bli lykkelig av å være mye sammen med venner.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)
Jeg er jo gift, men jeg tilbringer også mye tid alene. Er du ofte alene voksen, i en familie med barn, er det ikke slik at du kan slippe alt du har i hendene for å være sammen med venner. Jeg kan ikke si at jeg har så utrolig mange venner, heller. Jeg treffer jo andre voksne; kollegaer, foreldre som står og hutrer på sidelinja mens tennene klaprer slik at man ville slite ut en tyggi i løpet av 40 sekunder. Det er sannelig ikke enkelt å holde i gang en samtale da… så da står vi der da, mens vi omfavner oss selv og roper oppmuntringer til barna som løper i flokk etter ballen, der ute på bana, på butikken mellom varereolene og ellers sånn i forbifarten, men den sosiale kaffekoppen blir det heller lite av. Når der endelig er 10 minutter uten noe som må gjøres eller noen som skal høres eller batteri som må lades for en energiløs kropp, har vi liksom ikke friminutt fra hverdagen samtidig.

Ikke svinger vi med vinglasset i løssluppen latter heller, sånn regelmessig. Det blir liksom for mye av et tiltak å ordne barnevakt og skyss bare for å holde i stetten mens vi sitter telefonvakt på nåler.

Telefonene kommer alltid. Av og til angrer jeg på at jeg lærte minstemann telefonnummeret mitt og hvordan han skal bruke telefonen. Når det er fem minutter etter sengetid, ja, da er det på tide å forhandle, og da ringer barna.  

Det er lettere å bare bli hjemme: Da får jeg et pusterom fra klokka, barna legger seg når de skal og ikke trenger jeg å tenke på hvordan jeg skal komme meg hjem igjen utpå kvelden. (Joda, jeg vet der finnes drosjer, men det er noe med å vente på at den skal komme også.)

Det er ikke det at jeg ikke har evne eller vilje til å komme meg ut av huset for å treffe andre voksne i uformelle lag, men etter en lang dag på jobb, eller en lang uke med heseblesende jag etter klokka, er det enkelt å gi etter for følelsen av å være et slips. Og tid er en mangelvare.

Liam Neeson har sagt at dagene går så seint, men årene flyr av gårde (fritt oversatt), det er mye sant i det. Jeg sier til noen at vi må virkelig treffes en kveld snart, og plutselig har det gått et par måneder, og jeg skjønner ikke at tiden har gått engang… hvor ble den av? Hva gjorde jeg som var så viktig og travelt all den tiden som har gått? Jeg liker å si at tiden går ikke, den kommer. Men nå som barna er på god vei til å bli mer selvstendige så lurer jeg på om jeg har gått glipp av noe. Jeg tror ikke egentlig at jeg har gått glipp av noe, men der er en liten tvil.

Og hjelpe meg så fort tiden flyr. Jeg hadde jo mange nyttårsforsett i år, men har enda ikke fått tid til å begynne på noen av dem. Jeg skulle bli så mye flinkere. Men heldigvis kommer det stadig vekk nye mandager som jo er en ypperlig dag å starte på ny. (Denne mandagen passet dårlig, men det er jo bare en uke til neste så det skal nok gå seg til tenker jeg.)

En annen ting er venner… jeg nevnte tidligere at jeg ikke har så veldig mange venner. Jeg må nesten forklare den litt. Det er nemlig ikke slik at jeg ikke har en omgangskrets.

Altså, hvor skal jeg begynne hen. Hmmm… de fleste kjenner til at når der er et samlivsbrudd blir det som regel en fordeling av venner. Noen velger å fortsette å ha kontakt med ham, noen velger å fortsette å ha kontakt med henne. Det bare blir sånn, for man har ikke lyst til å sette tidligere par, kanskje med nye partnere, i forlegenhet. Som venn er det også vanskelig å la være å velge hvem som får mest sympati. Det er bare slik det er.

En annen ting er at par gjerne ikke inviterer single, man tenker ikke så mye over det, men det er i hvert fall slik når man kommer i en alder da det å være i et parforhold er det mest vanlige.

Når jeg treffer venner eller bekjente blir det ofte slik at det første de spør om er «Er han ute?» Og det setter liksom tonen for resten av samtalen. Når han er ute er det nesten som om jeg blir sett på som singel. Uten ham er telefonen merkbart stillere, og det sosiale livet blir merkbart fraværende, selv om det ikke er så all verden å skryte av uansett.

Jeg taper liksom både på sivilstatus og vennekrets. Nei, det sosiale livet er ikke mye å basere lykken på.

Når det er sagt; selv om jeg går smertefullt fort tom for samtaleemner når barna og jobb er unnagjort. Og selv om jeg innimellom luller meg inn i drømmer om at både jeg og livet mitt var annerledes, så er jeg kanskje alene, men aldri ensom. Jeg er heldig som trives i mitt eget sære og forskrudde selskap.

Definisjon av Lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men...... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?