Idealisme til besvær.

Det er slett ikke bare enkelt å reise på ferie med tenåringer. Jeg har barn med et spenn på seks år mellom hver, og jeg synes jeg bruker mye tid på å finne ut hvordan jeg skal tilfredsstille og kombinere alles ønsker. Eller, alles ønsker var vel litt drøyt sagt; MINE ønsker bare ignorerer jeg og gjemmer blant alle andre ting jeg har satt på vent til en gang jeg får tid for meg selv.

Da vi fikk barna, visste vi  ikke at dette ville være en utfordring. Vi var bare glade de var helt nydelige og søte og bedårende. Vi ofret ikke en tanke på at de en dag ville bli viljesterke individer ... for ikke å nevne: TENÅRINGER!

Hjemme har vi mange rom og dører; når du er på ferie er ikke det noe vi prioriterer når vi ordner overnatting. Tross alt: vi drar på ferie for å tilbringe kvalitetstid sammen, ikke sant?

For noen år tilbake invitert vi vår eldste sønns venn med oss ​​til Midt-Østen. Det viste seg å være en stor suksess. De to vennene var lykkelig tilfredse de hadde en jevngammel venn, med felles interesser og prioriteringer, å være sammen med…  En av de store prioriteringene de hadde, og som de var helt samstemte om, var å verne om sine søvnvaner. De sover jo i evigheter! Og på ferie sammen, som familie, blir vi andre utfordret kraftig på tålmodighet. Uansett hvor tidlig eller sent de gikk til sengs, sov de seg gjennom de beste timene av døgnet, hver dag.

Vi kunne ikke gå noe sted før etter lunsj (å reise fra dem var liksom ikke et alternativ), noe som noen ganger var veldig irriterende og en skikkelig stressfaktor. (Severdigheter har ofte en åpnings- og stengetid, ser du.) Det var ren flaks vi bodde på et hotell med et fint basseng den første uken, og etterpå bodde vi to uker på et feriested med alle fasiliteter tilgjengelig. Så mens de unge og håpefulle hadde sin lange søvn, jobbet vi andre for en gyllen brunfarge og lærte å svømme.

Og så, når de endelig sto opp, var tålmodigheten de viste våre to yngste sønner beundringsverdig og nydelig. Det var som om tilgivelsen bare senket seg over hele familien.

Våkne var de helt klare for å gå steder og utforske alt mulig. Spurte aldri engang om vi hadde noen planer. De sto ved døren, med hånden på håndtaket, og spurte: " Så, er dere ikke klare ennå?" Frokosten grabbet de med seg på første og beste «fastfood shappe»; falafel, kebab eller noe annet godt. Mye bedre enn frokostblanding eller toast.

De elsket å prute på markedet i gamle Jerusalem, de likte å leke i bassengene og havet, de spilte kort med resten av familien og vandret gjennom mange, gamle ruiner og utforsket eventyrene andre typiske «turistfeller"  kan by på.

Så svelget jeg min irritasjon og fant glede og stolthet i vakre, veloppdragne gutter. Utrolig hvor fantastiske barn kan være når de stort sett får det som de vil.

Før vi dro hjemmefra, var vi alle helt enige om ingen Internett. Kvalitetstid sammen, husker du? Jeg selv la helt bevisst min egen laptop igjen hjemme, jeg tok bare med nettbrettet mitt.

Det gikk veldig bra. Over all forventning, faktisk. Jeg hadde forventet en del klaging og syting når de fant ut hva det innebar, men ingen sutret over det, bortsett fra ...:

Jeg er ikke så veldig flink til å sove.

Jeg har blitt grundig avslørt, flere ganger, av andre på grunn av sosiale medier. Folk kan se når jeg er på nettet, og kommenterer det. Hva de gjør på nettet på de gudsforlatte tidene har jeg aldri spurt dem om, men siden jeg har hørt kommentarer så ofte, finner jeg det irriterende. Hvis du lurer på hva jeg gjør på nettet om nettene, så spør meg der og da, ikke ta det opp tre dager senere etter å ha grublet og lurt og skapt mulige forklaringer på hvordan det kan ha seg. Slike historier har en tendens til å vokse seg til helt urealistiske dimensjoner.

Når man prøver å ta hensyn, når man hele tiden husker på at det er DU som er unormal, og at de andre må få den søvnen de trenger for å kunne være oppegående og opplagde gjennom dagen, ja, da er det vanskelig å være på ferie. Å reise sammen med noen blir en utfordring.

Jeg har reist en del alene, tidligere. Det er mye enklere, fordi da er det liksom bare meg på rommet eller i leiligheten. Dess flere som reiser sammen, dess vanskeligere blir det… spesielt når en eller annen luring finner på at «Hey, ikke noe problem, jeg bare sover på sofaen i stua!»

Små boenheter som ferieleiligheter er egentlig ikke egnet for «meg-tid». Den minste lyd kan vekke resten av familien, og de har, alle sammen, gode sovehjerter og trenger sine fulle åtte timer med god søvn, eller mer.

Jeg har et fantastisk nettbrett, men selv med et eksternt tastatur det er virkelig ikke et godt verktøy for meg når det gjelder å skrive. Og skriving er mer eller mindre hva jeg finner tiltalende å gjøre når jeg ikke kan gå på nettet; når jeg har lest alle bøkene jeg tok med meg, og boken jeg kjøpte i går ble lest i går kveld.

Candy Crush fenger liksom bare så lenge, men så er det slutt.

Så jeg lister meg rundt og lurer på hva jeg skal gjøre. Sniker meg rundt som en nevrotisk tyv, engstelig for å skulle støte borti en lett stol (som ville føre til en øredøvende og støyende skraping 3 centimeter og 2 sekunder over gulvet), eller en knirkende dør.

Når vi kommer frem til reisens mål har jeg fått den sære vanen å lytte og lære lydene av et rom: hvilket trinn i trappen knirker, kan jeg høre rennende vann i rommet ved siden av, har dørene harde håndtak som smeller når de trykkes ned?

Å gå en tur er alltid et alternativ, men familien min føler det ikke trygt at jeg vandrer rundt i gatene alene ved daggry. Jeg kunne lyve, selvfølgelig, og gå en tur uten å si noe om det. Men, så er det sånn at folk i utlandet også har hunder, og hunder bjeffer når de hører fottrinn som de ikke kjenner... Tro meg, jeg har prøvd, og jeg krymper meg fortsatt i dårlig samvittighet ved tanken på lyset som ble slått på i et vindu ovenpå. 
Og hva hvis noen ringte inn en nødsamtale, og fortalte at en veldig forvirret kvinne er på frifot? Du vet aldri, gjør du vel? Og forresten, hvem ville jeg fortelle om spaserturen? Ingen wifi,  og derfor heller ingen Facebook, ikke før vi kommer til en kafé eller noe, og da er det for sent. Nyheten om min sjelfulle "meg-tid" er for lengst foreldet.

For ikke å nevne hvordan min vedlagte selfie ville se ut: ingen sminke, håret i vill uorden, tilfeldige klær og ingen lykkelige barn i bakgrunnen. Bare en grå, tom gate. Det er slik det blir når du utsetter dusjen om morgenen fordi du ønsker å unngå susing i rørene i gry-otta.

Jeg elsker stillhet. Det er min favoritt lyd, og jeg kan lytte lenge til stillheten, men jeg har oppdaget at det ikke er så beroligende, og absolutt ikke en lettelse, når jeg er altfor bevisst på hvordan jeg med mine lyder forstyrrer universet.

Det eneste som står igjen som alternativ for meg da er å komme meg ut på balkongen, sitte der og drikke kaffe (det må jeg nesten tillate meg, selv om vannkokere ofte durer litt), mens jeg prøver å skrive på nettbrettet… og forbanner min utmerkede idé å frata barna internett, online spill, streaming av filmer og chatter.