Vi er ikke snille, vi mennesker. Det er i hvert fall ikke slik at det er selvsagt eller naturlig at vi er snille mot hverandre. Det er noe som ligger i oss, eller... noen av oss, som gjør at vi kan være rett og slett grusomme mot hverandre; enten det er gjerninger eller ord, eller begge deler.
Vi lærer oss tidlig å bortforklare og unnskylde oss selv, og gi alt og alle andre skylden. "Det er ikke min skyld at jeg handler, sier og tenker som jeg gjør, det er fordi alle andre..."
Vel, jeg kan bare si det som det er: bare fordi andre er (selv-)utnevnte idioter så forventer jeg faktisk mer av meg selv. Jeg forventer at om jeg ikke er lur nok til å lære av andres feil, så burde jeg i hvert fall lære av mine egne. Og det gjelder andre også, ikke bare meg. Det er fryktelig travelt å gjøre andres problemer eller ugjerninger til mine anliggender, jeg har mer enn nok av dem selv så jeg har nok å bry meg med.
Man sier at det er fra barn og fulle folk man skal høre sannheten. Mye rett i det, de har en enkel virkelighet å forholde seg til. Og selv om jeg har hørt mye vrøvl opp gjennom tidene, så har hverken barn eller fulle folk noen gang vært utspekulert ondsinnede. Ikke som jeg har hørt, i hvert fall. Ubehagelige av og til, ja, for all del, men det biter liksom ikke på samme måte som når et såkalt oppegående menneske treffer meg midt i hjertet.
Noen ganger slår det meg hvor utrolig fantastisk verden faktisk er. Her om dagen, underviste jeg om myter; valget falt på skapelseshistorier. Alle kulturer og tradisjoner har sin versjon, og de er påfallende like. De er jo ikke bevist, noen av dem, så de er myter. Store fortellinger som gir svar på dype spørsmål om vår eksistens. mens vi snakket om dem, kom jeg til å tenke på hvordan Gud skapte verden: "Gud skapte verden på seks dager og på den syvende dagen hvilte han, og hele skaperverket var fullført". Enkelt og greit, og mye lettere å forholde seg til enn Mark Neyrinck sin origamiteori, eller The Big Bang, resultatet av det hele har jo blitt det samme. Vi er her, vi, på en frodig jord og holder hjulene i gang og skrangler oss videre.
Det er noe halsbrekkende fasinerende ved Bibelen; når de for mer enn 3000 år siden visste vi har en atmosfære... jeg bare nevner det.
Uavhengig av personlig tro, har jeg den oppfatningen at det som ble skrevet ned så lang tid tilbake har noe "nytt" ved seg som er verdt å kjenne til. Det er som å oppdage sannheten helt på nytt, om og om igjen.
De ti bud er så oppdatert og "i tiden" at det er rystende. Det er jo engang slik at det vi finner av rabalder og ufred kommer av tyveri, overfall, grådighet, respektløshet... ja, du skjønner tegningen.
Noe av det som kanskje skaper mest ufred er at vi gjør andres anliggende til vårt problem, og mener vi har rett til å kritisere og dømme andre... helt uten at vi på noen måte kvalifiserer til det. At vi er spinnville i hodet rettferdiggjør ikke at vi ukritisk kan spre edder og galle. Dersom jeg har en smule selvinnsikt, og vet at jeg sliter med meg selv, så skal jeg i hvert fall passe på å korrekturlese hva jeg sprer rundt meg av synspunkter på andre.
Jeg har lest litt i forskjellige bøker, og så vidt jeg har funnet ut er Bibelen den eneste religiøse retningslinje til hvordan leve et godt liv, som illustrerer viktigheten, og konsekvenser, av kommunikasjon, eller mangel på sådan. Og siden jeg liker disse gamle kildene, bruker jeg historien om Babels tårn i undervisningen, ikke for å forkynne eller noe, men som et eksempel på hvordan god kommunikasjon gjør folk i stand til å samarbeide og forstå hverandre, og hva som skjer hvis vi ikke gjør det. Gutta den gang da, som skrev historien, hadde en forståelse vi oftest har en tendens til å glemme. Vi tar for gitt at vi kan snakke sammen, helt til vi får en utenlandsk medarbeider på arbeidsplassen som ikke kan noe særlig norsk.
Eller når vi er i Syden og tror vi bestiller spaghetti og ender opp med blekksprut på tallerkenen. (Joda, det har hendt. Ikke med meg, for jeg er utrolig glad i mat, men styrer sikkert og trygt unna tentakler og sjømat som smaker brakkvann...)
På engelsk er der et ordtak som sier "Sticks and stones may break my bones, but words can never hurt me". Tja, jeg er ikke helt enig i det. Det er kanskje en desperat trøst for et mobbeoffer (og det var ikke ironisk eller sarkastisk ment), men ærlig talt: Jeg har aldri fått juling av noen (der er kanskje noen som har blitt fristet, men de gjorde i hvert fall aldri alvor av innfallet), men hjelpe meg så såret jeg har blitt av ting som har blitt sagt eller skrevet om, eller til, meg.
Og oftest har man i beste fall vært lempelig med sannhetsgestalten. Man trenger liksom ikke stå til rette for påstander man legger i et sleng med leppa, tror mange.
Man kan si unnskyld, men ordene er ute, de kan aldri bli usagt, og de sitter i. Det er som en ond karusell som svirrer rundt i hodet mitt fra tid til annen. Av og til merker jeg at det hemmer meg også, selv om jeg har bestemt meg for å heve meg over det; å være den voksne og la ting bli i fortiden. Jeg bremser opp og tenker: "Å nei, dit vil jeg ikke igjen, for han/hun sa jo at..."
Uansett ... gammel kunnskap er bare gammel fordi folk visste det for lenge siden. Er sannheten fremdeles sann, så er det vel feil å kalle den gammel? Det er vel heller snakk om en gyllen regel i gode og dårlige dager, til tidens ende.
Jeg er sær og underlig, jeg vet jo det, og har blant annet denne irriterende vanen med å tenke på ting som er for store for meg å begripe. Jeg liker å vri og vende på spørsmål og gjøre opp min mening om saker jeg vet allerede har blitt besvart, men som jeg kan finne bevis for i gamle kilder. Jo eldre jo bedre. Det er litt tilfredsstillende å "korrekturlese" og tenke gjennom det fra forskjellige vinkler og se om det virkelig er slik. I følge min oppfatning, vel å merke.
Jeg er nesten litt misunnelig på dem som har vært modige nok til å "sette hverdagen på spissen" til et levebrød. De som bruker sin omfattende ordbank til å fortelle verden hvordan ting er, eller kunne vært, uten at vi tar anstøt av det.
De er de moderne tiders skalder og
hoffnarrer.
Vi må ikke glemme å snakke med hverandre. Altfor ofte snakker vi til hverandre isteden, og det blir ofte feil. Litt... respektløst, rett og slett. Som om andres virkelighet ikke angår oss, men andre skal forholde seg til vår.
Ok, litt dyp tenkning her i kveld, og tankene mine spretter visst i hytt og pinevær. Jeg er under påvirkning av en bok jeg leser av Martin Buber. Jeg finner en "gullgruve" av underfundigheter på hver eneste side. Mange av dem har jeg stuvet bort i glemte kroker, og det er godt å bli minnet på dem:
"Hver person som er født inn i verden representerer noe nytt, noe som aldri har eksistert før, noe originalt og unikt .... Hvis det allerede hadde vært noen som henne i verden, ville det ikke ha vært nødvendig for henne å bli født."
~Martin Buber~
Ganske stilig, hva? Så er det viktig å tenke over at alt kan sies, bare det sies på riktige måten. Med fintfølelse kan man skjelle ut folk, uten at de blir fornærmet... i skikkelig "
Shakespearisk" ånd. Og av og til er sannheten den at noen faktisk har oppført seg brøstfeldig (og nei, det har ingenting med silikon å gjøre).
I disse tider, nå like før jul, skal vel verden være et bedre sted å være... enn det var før? Hva med å komme med noe nytt, uventet og hyggelig?
