Fremdeles den beste.

Det er midt i november, det lakker mot jul, og selv om høsten flirter med vinteren føles det som om vi nettopp hadde høstferie. Det var da jeg så første julebrusen og julemarsipanen i butikkene; allerede da følte jeg at tiden frem mot jul ble for knapp.
Jeg ble litt småstressa av denne tidlige påminnelsen om jul like rundt hjørnet, men mannen sa jeg var litt travel når jeg brukte tid på å bli sånn små-hysterisk, og det har han sikkert rett i, på en måte. Men noen må ta ansvar! Noen må passe på at det blir jul i år også.

Høsten er høysesong for parterapi. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, jeg vet bare at hver eneste høst kommer psykologene, og samlivsterapeutene, og frir etter flere klienter som kanskje føler på at parforholdet fikk seg en knekk sist sommer da de måtte tilbringe flere timer sammen, hver dag!

Det har alltid vært snakket om at høsten er en vanskelig tid for samliv, så det er ikke noe nytt. Det er likt hvert år.

Man krangler visst om bagateller, og så kommer hverdagen og regningen på sommerens utskeielser og lunta blir noe kortere enn den kanskje ellers ville være. Og da er det godt at en tredje part kan komme inn og megle.

Jeg er skikkelig sær og har en mengde uvaner og oppførsel som nok kan drive hvem som helst til vanvidd, og mens jeg hørte om samlivskrisene om høsten, en morgen jeg kjørte til jobben, så tenkte jeg: Hva er det som irriterer meg mest ved min mann? Hva er det som virkelig får meg til å klikke i vinkel? 

Det er helt sant: Jeg tenkte helt ærlig på hvilke feil og mangler jeg kunne finne ved mannen min. Jeg overså glatt hva det er ved meg og mine vaner som sikkert kunne bidra til en krise i samlivet; jeg fokuserte på hans personlighet og mangler. Tryggest det.

Da vi gikk PRIDE-kurs i regi av barnevernet, en gang for mange Herrens år siden, hadde vi en oppgave som gikk på å skrive en liste over alt som var negativt hos partneren vår. 

Min liste ble nokså lang... hans liste var tom. (Jeg tar det som et tegn på hans evne til overbærenhet og blind kjærlighet... definitivt blind... og døv.)

Nå var jeg så heldig at jeg vant i lotto den gangen vi ble delt inn i klasser på videregående skole. Jeg kom inn i klasserommet, og fikk se han som senere skulle bli mannen i mitt liv. 

Der var han: smilende, nydelige smilehull, tynn og med langt, blondt hår med permanent. (Eh... ja, dette var i 1986, midt på det hektiske og spinnville 80-tallet. Europe var populære, og håret legendarisk.) En skikkelig sjarmør, faktisk, som kom godt overens med alle han kom i kontakt med. 

Nå ble vi ikke sammen sånn med en gang, men vi etablerte fort en transportvei for lapper som gikk via behjelpelige medelever. Vi ble egentlig ikke et par før han fikk "lappen" og hadde kjøpt seg en oransje Audi 80.

Han jobbet som avløser, og hadde råd til både bil og bensin.

Nå har vi vært gift i 23 år. Tiden går, og i hverdagens hektiske dont glemmer jeg ofte alle de gode egenskapene som han har. Oftest legger jeg merke til alt ved ham som irriterer meg.

Mye kan jeg overse og le bort, men det som virkelig trigger temperamentet mitt er hvordan han er på kjøkkenet. Og der er han mye, når han er hjemme.

Ja, jeg vet: de aller fleste fulltidsarbeidende mødre ville ha priset seg lykkelig over å ha en mann som tar kommandoen på kjøkkenet, og jeg er virkelig takknemlig hver gang jeg kommer hjem og middagen står på bordet, men... om jeg skal komme med et "men" der, så må det bli at det er liksom begrenset hvor ofte jeg syns det er greit å ha varianter over 4 retter: kjøttkaker på boks, risengrynsgrøt, kjøttsuppe og ovnsbakt laks (laksen er forresten snadder, det skal han ha).

Vi kjøpte mirakelgryter for en tid tilbake, og en kort periode da var middagen hver dagen en skikkelig høydare... men det har dabbet litt av. Vi må nok på kurs igjen, tenker jeg, snart!

Når han er hjemme er brødet alltid hardt, det blir ikke pakket inn etter at han har tatt seg ei skjeva, oppvasken blir satt i vasken, han rydder ikke av bordet... og bordet er ikke ryddig før du har tørket av! Grønnsakene er ikke ferdig skrellet før avfallet ligger i organisk avfall. Men det aller verste er posen han henger på dørknotten på skapet under vasken. Han syns det er så unaturlig å måtte åpne skapdøra hver gang han skal hive plast, at posen henges utenpå døren.

Vi har en hengende kurv for frukt på kjøkkenet. Tanken er at det er praktisk, lett tilgjengelig og veldig dekorativt, og det er skikkelig vakkert med frukt i flere farger som ligger der og frister. Jeg tror at vi spiser mer frukt også, når det henger der og stråler. Ulempen er at når han har handlet, og kjøpt frukt, så ser det heller trist ut. han pakker ikke ut frukten og legger det pent og dekorativt i kurvene. Han bare deiser plastposene og plastbegerene oppi kurvene, ferdig med det. Blasse plastikkposer har liksom ikke samme appellen. Ikke ser det ryddig ut, heller. (Er rimelig kjapp med å pakke ut frukten når han går ut av kjøkkenet. Jeg liker den best på utstilling.)

En annen ting han gjør er at hver gang jeg er på kjøkkenet, så kommer han og skal rydde

og vaske. Jeg har et en-manns-kjøkken, der er ikke plass til to!

Han beveger seg gjennomtenkt, jeg har et litt annet tempo. Rydde kan jeg gjøre etterpå.

Han vasker klær, og ofte tror jeg at jeg har lagt på meg enda mer og blitt smellfeit de siste par dagene, men så er det bare blusen som gikk på 60* eller genseren som ikke ble strukket før tørk. Jeg kjøper ganske mye klær, egentlig.

Og så liker han druer, og det er både sunt og godt, men må han spise dem så høyt? Hva er det med alle lydene folk lager når de spiser?
Det er ikke bare mannen i huset som spiser... hele familien spiser, hele tiden! De tygger og svelger og knaser og jeg blir aldeles tullete i hodet av all lyden!

I helgen hengte han opp TV'n på veggen. Verktøy og reservedeler ligger fremdeles på stuegulvet. Og sånn kunne jeg nok fortsette en god stund, om jeg tenkte meg godt om.
Jeg syns at regelen om å se seg om, før man forlater et rom, og ta med seg det man ser skal dit man selv er på vei er smart og lettvint. Det syns ikke resten av familien, for å si det sånn.

Alt dette kunne jeg naturligvis ha yppet til en krangel om, men det er ikke verdt det; det er ikke stort nok til å skape uhygge. Jeg vil heller tenke på det hyggelige, det han faktisk gjør.

Dersom jeg begynner med alt han ikke gjør, og alt han ikke gjør på min måte, så kan jeg faktisk, når jeg tenker godt etter, risikere å få det midt i fleisen. Jeg er nemlig langt fra perfekt og irriterer nok familien grundig med mine særegenheter.

I DN sto der en artikkel publisert: 26.12.2014 — 21:29,Oppdatert: 26.01.2015—08:09. Tidspunktet var nøye planlagt: romjulen. Det handlet naturligvis om oppvask. "Oppvaskmøte".

Det er litt merkelig at når det nå er helt vanlig å ha oppvaskmaskin, så skal oppvask være et tema man bruker tid på å irritere seg over. Bare det blir gjort, så er det vel likegyldig hvordan det blir gjort?

Jeg ønsker ikke at min mann skal gi meg instrukser på hvordan husarbeidet skal gjøres, da tenker jeg det er naturlig at han heller ikke vil jeg skal gjøre det mot ham.

Nesten litt bibelsk over dette. Det handler egentlig om at man behandler sin partner slik man ønsker å bli behandlet selv.

Når man faller for noen, blir forelsket, så er det dessverre slik at de aller fleste av oss blir forelsket på grunn av noe. Vi syns at han/hun har de mest betagende øynene i hele verden, stemmen vasker over deg som dovne, sommervarme bølger, en spesiell hårlokk legger seg ned over øynene, og det er så sjarmerende når han renner fingrene gjennom håret for å gre den på plass at det er til å dåne over...

Hverdagen melder seg, og mange av de sjarmerende og spesielle karaktertrekkene, utseende, klærne, vanene... og uvanene, begynner å irritere og man begynner på oppdraget: "Den Perfekte Kjæreste".

Det begynner i det små, som å fortelle kjæresten hva han, eller hun, skal ha på seg, hvilke sko som passer til, forslag til frisyre, hint om å trene litt... så kommer instruksjonene om hva som passer å gjøre til Valentinsdagen, bursdagen... og etter hvert har man hele regien. Man lager oppstyr fordi han allerede har lagt planer for kvelden, men du har avtalt noe annet på vegne av kjæresten, uten å spørre...

Man kan ikke gjøre kjæresten til en person han eller hun ikke er. Dette har jeg, når sant skal sies, brukt ganske mange år på å lære meg; denne innsikten kom ikke rekende på ei fjøl de første årene vi var gift. Vi ønsker vel heller ikke at kjæresten skal gå rundt og stadig lure på om han eller hun sier, gjør og er "riktig" hele tiden. Vi ønsker jo at den vi er glad i skal være seg selv? Ellers er jo hele poenget borte, liksom.

På mange måter er det ganske fascinerende når folk gjør det slutt med partneren fordi de "ikke er samme person som de ble sammen med" etter at de selv har brukt hele tiden de var sammen på nettopp å forandre partneren..

Jeg var heldig. Jeg falt for mannen min på tross av en mengde egenskaper og utseende som han hadde. Og det fine er at alt det som var litt i overkant flaut har forandret seg, helt av seg selv! Jeg har ikke måttet gjøre noe som helst, for at han skulle bli en enda bedre, og flottere, partner med årene.
I dag går han ikke rundt i avklipte Prince-t skjorter, han har snauklipt hår... 
Han jobber ikke som avløser lenger, men han betaler fremdeles for bil og bensin...

Når tenker vi ære den som æres bør?

Akkurat nå innså norske fotballkommentatorer det jeg har visst ganske lenge: det norske herrelandslaget i fotball er ikke godt nok for EM. 

Jeg hadde naturligvis et håp om at marginene skulle snu denne gangen, men...

I lengre tid nå har optimismen vært preget av: bare vent til neste kamp, neste kamp skal vi være mer på, da skal vi være mer offensive, da skal vi legge inn et nytt gir, nå skal vi justere litt på laget....

Beklager, men dersom de ikke er sultne nok til å gidde gi jernet i alle kamper, da har de ingenting på landslaget å gjøre. De burde brenne av lidenskap og gleden ved å spille fotball.

Her har man i media brukt spalteplass på å hånflire av joggebuksene til den ungarske keeperen. "Joggebuksemannen" har en ydmykhet og en sjenerøsitet for andres talent som lyser dyktighet og kvalitet lang vei.

Her i Norge har vi blitt så opptatt av tekniske uttrykk og tabeller og smartdingser, at vi ikke har tid til å faktisk se hva som skjer på banen.

Når jeg forsiktig nevner at de faktisk ikke er gode nok, at de ikke treffer ballen reint engang, at de ikke løper til de spyr, men tar seg all verdens tid for å spille ut de lange fremmedordene, som sikkert er flott fotball, men som svært få forstår... da får jeg bare et tomt blikk til svar. Det er så opplagt at jeg tar feil, at de ikke tar seg bryet med å protestere engang.

Jeg skal ikke påstå at jeg kan så mye om fotball, ikke er jeg noe særlig flink til å spille fotball heller. Jeg ble utvist fra skolelaget da jeg var 9, fordi jeg spilte for rått...:eneste fotballen jeg spilte på marka var med mine eldre brødre. Jeg hadde nok lært noen triks der.

Men... det er noe feil med norsk fotball, når man i kretsene syns det er helt på sin plass at en 15-åring har så stort talent at det er naturlig at han blir hentet med privat jetfly når han skal se på sin mulige fremtidige klubb i Spania. 

Beklager, men det er på høy tid at spillerne tar en god kikk på seg selv, og sin egen selvdisiplin og treningsmoral. Det nytter ikke å være kvalitetsbevisste luksusdyr på banen, der er det bare skills som teller. Resultatene teller hver eneste gang... ikke neste gang. Det er 20 år siden de med overbevisning og hjerte sang "Alt for Norge" og de gjorde det med stolthet.

Nå kan man ikke spille aldersbestemt fotball engang uten en god kunstgressbane. Man må ha sponsede fotballdrakter og allerede fra ung alder er fotball blitt en ganske så dyr sport å være med på. 

Akkurat som joggebukser, har damefotball en klang av mindre verdighet. Beklager, men slik jeg ser det ærer vi ikke den som æres bør.

I god, gammel tradisjon har det vært slik at du må gjøre deg fortjent til belønning. Nå har det blitt slik at mange blir belønnet før man har gjort seg fortjent til det, bare man tilhører den riktige klubben. Dvs: bare man spiller litt over gjennomsnittet bra fotball, og er mann.

Slikt blir man ikke sulten av, man blir heller bedagelig og komfortabel av seg.

Det norske damelandslaget i fotball er et lag preget av godt humør, samhold, fokus... og de er klar over hvilket privilegium det er å få lov til å holde på med det de elsker mest av alt: å spille fotball.

De er sultne, og på tross av enda dårligere oppslutning på klubbkampene fortsetter de å levere fantastiske resultater internasjonalt. De kvalifiserer seg til ene mesterskapet etter det andre. 

Det er virkelig på tide vi gir dem den oppmerksomheten og belønningen de fortjener!