Når tenker vi ære den som æres bør?

Akkurat nå innså norske fotballkommentatorer det jeg har visst ganske lenge: det norske herrelandslaget i fotball er ikke godt nok for EM. 

Jeg hadde naturligvis et håp om at marginene skulle snu denne gangen, men...

I lengre tid nå har optimismen vært preget av: bare vent til neste kamp, neste kamp skal vi være mer på, da skal vi være mer offensive, da skal vi legge inn et nytt gir, nå skal vi justere litt på laget....

Beklager, men dersom de ikke er sultne nok til å gidde gi jernet i alle kamper, da har de ingenting på landslaget å gjøre. De burde brenne av lidenskap og gleden ved å spille fotball.

Her har man i media brukt spalteplass på å hånflire av joggebuksene til den ungarske keeperen. "Joggebuksemannen" har en ydmykhet og en sjenerøsitet for andres talent som lyser dyktighet og kvalitet lang vei.

Her i Norge har vi blitt så opptatt av tekniske uttrykk og tabeller og smartdingser, at vi ikke har tid til å faktisk se hva som skjer på banen.

Når jeg forsiktig nevner at de faktisk ikke er gode nok, at de ikke treffer ballen reint engang, at de ikke løper til de spyr, men tar seg all verdens tid for å spille ut de lange fremmedordene, som sikkert er flott fotball, men som svært få forstår... da får jeg bare et tomt blikk til svar. Det er så opplagt at jeg tar feil, at de ikke tar seg bryet med å protestere engang.

Jeg skal ikke påstå at jeg kan så mye om fotball, ikke er jeg noe særlig flink til å spille fotball heller. Jeg ble utvist fra skolelaget da jeg var 9, fordi jeg spilte for rått...:eneste fotballen jeg spilte på marka var med mine eldre brødre. Jeg hadde nok lært noen triks der.

Men... det er noe feil med norsk fotball, når man i kretsene syns det er helt på sin plass at en 15-åring har så stort talent at det er naturlig at han blir hentet med privat jetfly når han skal se på sin mulige fremtidige klubb i Spania. 

Beklager, men det er på høy tid at spillerne tar en god kikk på seg selv, og sin egen selvdisiplin og treningsmoral. Det nytter ikke å være kvalitetsbevisste luksusdyr på banen, der er det bare skills som teller. Resultatene teller hver eneste gang... ikke neste gang. Det er 20 år siden de med overbevisning og hjerte sang "Alt for Norge" og de gjorde det med stolthet.

Nå kan man ikke spille aldersbestemt fotball engang uten en god kunstgressbane. Man må ha sponsede fotballdrakter og allerede fra ung alder er fotball blitt en ganske så dyr sport å være med på. 

Akkurat som joggebukser, har damefotball en klang av mindre verdighet. Beklager, men slik jeg ser det ærer vi ikke den som æres bør.

I god, gammel tradisjon har det vært slik at du må gjøre deg fortjent til belønning. Nå har det blitt slik at mange blir belønnet før man har gjort seg fortjent til det, bare man tilhører den riktige klubben. Dvs: bare man spiller litt over gjennomsnittet bra fotball, og er mann.

Slikt blir man ikke sulten av, man blir heller bedagelig og komfortabel av seg.

Det norske damelandslaget i fotball er et lag preget av godt humør, samhold, fokus... og de er klar over hvilket privilegium det er å få lov til å holde på med det de elsker mest av alt: å spille fotball.

De er sultne, og på tross av enda dårligere oppslutning på klubbkampene fortsetter de å levere fantastiske resultater internasjonalt. De kvalifiserer seg til ene mesterskapet etter det andre. 

Det er virkelig på tide vi gir dem den oppmerksomheten og belønningen de fortjener!