Ungdommer har begynt å bruke uttrykket "haram" om alt mulig som de syns er galt, riktig, morsomt, trist, rettferdig... også som kallenavn, enten de er kameratslige eller sint på hverandre: "Du er så haram!" sier de.
De er egentlig ikke så nøye på hva ordet betyr. De bare syns det passer inn, liksom. Som et slags "alt-mulig-slang-uttrykk".
Jeg opplever det som om det blir et stadig voksende problem når språket og begreper fjerner seg fra den opprinnelige og egentlige betydningen. Vi må lære igjen at ord og uttrykk har en betydning, og vi bruker dem for å kunne sette ord ideer og tanker. Behovet for å gjenerobre begreper og misbrukte symboler mot det opprinnelige blir kanskje enda sterkere når vi nå får introdusert ord i språket vårt, som kommer fra ikke-europeiske, kjente språk.
I Norge har skaut, sjal og skjerf (kjært barn har mange navn) en lang tradisjon. Det har blitt, og blir, brukt av en mengde forskjellige grunner, men dette hodetørkleet, eller sjalet (som de fleste ønsker å kalle det nå, fordi skaut er litt "gammelmodig") hadde felles at det dekket mesteparten av håret, eller hodet.
Ulike størrelser, stoff, mønster og anledning ga kvinnen anledning til å drapere, vikle, knytte eller henge slik det var mest hensiktsmessig.
Da jeg var liten gikk både min mor, og alle nabokonene, med skaut over krølleklemmene, som de gikk med store deler av dagen. Skulle de i butikken gikk skautet av, en rask børste gjennom håret, og de var velstelte på håret.
De brukte skaut for å beskytte håret mot sol, regn, vind eller under arbeid eller i dårlig vær. Å ha en dårlig hårdag var ikke et alternativ. De var nøye på frisyren, og de brukte nok langt mer hårspray enn det vi kvinner bruker i dag.
De hadde mange forskjellige skaut, alt fra vakre silkesjal og skaut som de brukte for å pynte seg, forskjellige størrelser og farger for å følge en klesmote eller stil. Min mor hadde en stor skuff full av all slags mulige skjerf, sjal og skaut, og det var en fryd å leke med dem. Hun hadde endatil en brun "lue", som så ut som en knyttet silketurban.
I gamle dager kunne man se på skautet om kvinnen hadde en sosial rolle som husfrue på storgarden, eller tilhørte den gemene hop. Kvalitet, størrelse og mønster avslørte nok det meste. En kvinne som var opptatt med fysisk husarbeid hele dagen kunne nok ikke ta seg råd til å bruke tid på å knytte skautet møysommelig hver dag.
Så gikk de med skaut, og med det tok de vare på seg selv og sitt utseende. Men det var også varmt i kaldt vær, og anvendelig å tørke svette med i varmt vær.
Trengte de et tørkle brukte de skautet, om ikke annet var for hånden.
Frøs barnet, ble det tullet inn i skautet til mor.
For noen var, og er, skautet av mer religiøs betydning. Der har alltid vært religioner, kirker og samfunn som ønsker at kvinnene skal dekke håret og hodet. Og det har man vel egentlig stort sett både akseptert og beundret, selv om enkelte få har avslørt sin egen idioti ved å komme med dumme, historieløse kommentarer.
Og verre: at man stadig oftere hører at noen river hodeplagget av kvinnene, i et forsøk på å nedverdige dem.
De fleste jeg har snakket med, og som har kommentert oppstyret rundt en bunad med hijab, syns egentlig at hodeplagget er helt fint, men... Det blir introdusert som noe ekskluderende, som noe bare de som er muslimer kan få bruke til bunaden... og bunader er i dag i bunn og grunn et stasplagg, som forteller hvor du har anene dine fra, eller hvor du bor. Den uttrykker geografisk tilhørighet. Det er nesten som OL: uten politikk og religion.
De fleste som skaffer seg bunad sparer i årevis, og planlegger bunadens broderi og montering og sølv like lenge.
De er egentlig ikke så nøye på hva ordet betyr. De bare syns det passer inn, liksom. Som et slags "alt-mulig-slang-uttrykk".
Jeg opplever det som om det blir et stadig voksende problem når språket og begreper fjerner seg fra den opprinnelige og egentlige betydningen. Vi må lære igjen at ord og uttrykk har en betydning, og vi bruker dem for å kunne sette ord ideer og tanker. Behovet for å gjenerobre begreper og misbrukte symboler mot det opprinnelige blir kanskje enda sterkere når vi nå får introdusert ord i språket vårt, som kommer fra ikke-europeiske, kjente språk.
I Norge har skaut, sjal og skjerf (kjært barn har mange navn) en lang tradisjon. Det har blitt, og blir, brukt av en mengde forskjellige grunner, men dette hodetørkleet, eller sjalet (som de fleste ønsker å kalle det nå, fordi skaut er litt "gammelmodig") hadde felles at det dekket mesteparten av håret, eller hodet.
Ulike størrelser, stoff, mønster og anledning ga kvinnen anledning til å drapere, vikle, knytte eller henge slik det var mest hensiktsmessig.
Da jeg var liten gikk både min mor, og alle nabokonene, med skaut over krølleklemmene, som de gikk med store deler av dagen. Skulle de i butikken gikk skautet av, en rask børste gjennom håret, og de var velstelte på håret.
De brukte skaut for å beskytte håret mot sol, regn, vind eller under arbeid eller i dårlig vær. Å ha en dårlig hårdag var ikke et alternativ. De var nøye på frisyren, og de brukte nok langt mer hårspray enn det vi kvinner bruker i dag.
De hadde mange forskjellige skaut, alt fra vakre silkesjal og skaut som de brukte for å pynte seg, forskjellige størrelser og farger for å følge en klesmote eller stil. Min mor hadde en stor skuff full av all slags mulige skjerf, sjal og skaut, og det var en fryd å leke med dem. Hun hadde endatil en brun "lue", som så ut som en knyttet silketurban.
I gamle dager kunne man se på skautet om kvinnen hadde en sosial rolle som husfrue på storgarden, eller tilhørte den gemene hop. Kvalitet, størrelse og mønster avslørte nok det meste. En kvinne som var opptatt med fysisk husarbeid hele dagen kunne nok ikke ta seg råd til å bruke tid på å knytte skautet møysommelig hver dag.
Så gikk de med skaut, og med det tok de vare på seg selv og sitt utseende. Men det var også varmt i kaldt vær, og anvendelig å tørke svette med i varmt vær.
Trengte de et tørkle brukte de skautet, om ikke annet var for hånden.
Frøs barnet, ble det tullet inn i skautet til mor.
For noen var, og er, skautet av mer religiøs betydning. Der har alltid vært religioner, kirker og samfunn som ønsker at kvinnene skal dekke håret og hodet. Og det har man vel egentlig stort sett både akseptert og beundret, selv om enkelte få har avslørt sin egen idioti ved å komme med dumme, historieløse kommentarer.
Og verre: at man stadig oftere hører at noen river hodeplagget av kvinnene, i et forsøk på å nedverdige dem.
De fleste jeg har snakket med, og som har kommentert oppstyret rundt en bunad med hijab, syns egentlig at hodeplagget er helt fint, men... Det blir introdusert som noe ekskluderende, som noe bare de som er muslimer kan få bruke til bunaden... og bunader er i dag i bunn og grunn et stasplagg, som forteller hvor du har anene dine fra, eller hvor du bor. Den uttrykker geografisk tilhørighet. Det er nesten som OL: uten politikk og religion.
De fleste som skaffer seg bunad sparer i årevis, og planlegger bunadens broderi og montering og sølv like lenge.
Nå er jeg så gammel at jeg husker noen flere regler for bruken av bunad. Ugifte kvinner skal, for eksempel, ha røde strømper, gifte kvinner skal ha svarte. I dag ser jeg at mange bruker både solbrune og pudderfargede strømper.
Strømperegelen er forandret, og man er ikke lenger helt striks på om noen fra Nordland arver en bunad fra Telemark, men bor på Sunnmøre. Det er lov, så lenge man legger godviljen til. Og det gjør vi jo som oftest.
Paraplyen ble introdusert uten at noen laget balluba utav det, og rundt 17. mai reklameres det over en lav sko for blanke regnkapper man kan ha utenpå bunaden. Det har også blitt akseptert.
Noen velger å gå med sandaler, stillhæler eller joggesko, isteden for tradisjonelle bunadsko. Det blir kommentert, og man rynker på nesa i misbilligelse, men å oppdage at noen skjuler slikt skotøy under stakken oppleves langt oftere som en morsom kuriositet, enn fullstendig uakseptabelt.
Noen velger å gå med sandaler, stillhæler eller joggesko, isteden for tradisjonelle bunadsko. Det blir kommentert, og man rynker på nesa i misbilligelse, men å oppdage at noen skjuler slikt skotøy under stakken oppleves langt oftere som en morsom kuriositet, enn fullstendig uakseptabelt.
Men, jeg skal være ærlig. Jeg har faktisk betenkeligheter ved å knytte et hodeplagg til en nasjonaldrakt, fordi man ønsker å kalle det noe annet, enn det man kaller det i dag.
Er det ikke litt rart at man må introdusere et skaut, som faktisk er et helt fint navn for et klede som beskytter hode og hår mot vær og vind, og ellers dekker alle behov man har for et hodeplagg, bare for å kunne kalle det hijab?
På et vis illustrerer det motviljen mot å akseptere en likestilling mellom kulturer og tradisjoner; et "skaut", som har vært vanlig i norsk kultur, og et som ser nesten helt likt ut, men som kalles "hijab".
Det blir litt sånn: "Jeg kan ikke bruke skaut, men jeg kan godt bruke det, dersom du kaller det en hijab".
Alle vet at benevnelsen hijab er noe betent. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Det kommer av fordommer vi har, dessverre, men enda mer handler det om hva ordet faktisk betyr.
Det handler ikke om hodeplagget, det handler ikke om å introdusere noe nytt til bunaden, det er ikke snakk om å kritisere at nye landsmenn bruker bunad; det handler om valgfriheten, om å vise vilje til å bli en av "oss". Det må ikke bli slik at vi skaper konflikter, fordi vi vil ha forandring for forandringens skyld alene.
Det det handler om er innholdet av begrepet hijab. Det er ikke dette vi ønsker skal være kvinnenes ståsted eller situasjon. Det kan ikke være slik at begge parter (uansett hvem disse partene skulle være) stadig skal snakke om "oss" og "dem". I det minste må noen få ting være felles for alle.
For meg personlig oppleves det som tullete å introdusere noe som allerede finnes, bare for å kunne kalle det noe annet. En lue er en lue, et skaut er et skaut, og så kan du kalle det hva du vil innenfor husets fire vegger, men utad må bunaden få lov til å være et stasplagg, der alt tilbehør som sølv, sko, cape, paraply, og hodeplagg er tilgjengelig for alle, uansett religion eller politisk ståsted. For der er flere valg, innenfor de fleste bunadene, på slikt.
Vi blir klassifisert, katalogisert og bedømt i så mange henseender, men når vi har bunad kan ingen peke ut om hun (eller han, for den del) er hindu, lesbisk, eller tre-barns mor. Vi er bare kvinner, og nydelige.
Eneste kriteriet må være at du velger en bunad fra et sted du har tilknytning til, enten du bor der, har bodd der, kommer derfra eller har aner fra stedet. Syns jeg.
Er det ikke litt rart at man må introdusere et skaut, som faktisk er et helt fint navn for et klede som beskytter hode og hår mot vær og vind, og ellers dekker alle behov man har for et hodeplagg, bare for å kunne kalle det hijab?
På et vis illustrerer det motviljen mot å akseptere en likestilling mellom kulturer og tradisjoner; et "skaut", som har vært vanlig i norsk kultur, og et som ser nesten helt likt ut, men som kalles "hijab".
Det blir litt sånn: "Jeg kan ikke bruke skaut, men jeg kan godt bruke det, dersom du kaller det en hijab".
Alle vet at benevnelsen hijab er noe betent. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Det kommer av fordommer vi har, dessverre, men enda mer handler det om hva ordet faktisk betyr.
Det handler ikke om hodeplagget, det handler ikke om å introdusere noe nytt til bunaden, det er ikke snakk om å kritisere at nye landsmenn bruker bunad; det handler om valgfriheten, om å vise vilje til å bli en av "oss". Det må ikke bli slik at vi skaper konflikter, fordi vi vil ha forandring for forandringens skyld alene.
Det det handler om er innholdet av begrepet hijab. Det er ikke dette vi ønsker skal være kvinnenes ståsted eller situasjon. Det kan ikke være slik at begge parter (uansett hvem disse partene skulle være) stadig skal snakke om "oss" og "dem". I det minste må noen få ting være felles for alle.
For meg personlig oppleves det som tullete å introdusere noe som allerede finnes, bare for å kunne kalle det noe annet. En lue er en lue, et skaut er et skaut, og så kan du kalle det hva du vil innenfor husets fire vegger, men utad må bunaden få lov til å være et stasplagg, der alt tilbehør som sølv, sko, cape, paraply, og hodeplagg er tilgjengelig for alle, uansett religion eller politisk ståsted. For der er flere valg, innenfor de fleste bunadene, på slikt.
Vi blir klassifisert, katalogisert og bedømt i så mange henseender, men når vi har bunad kan ingen peke ut om hun (eller han, for den del) er hindu, lesbisk, eller tre-barns mor. Vi er bare kvinner, og nydelige.
Eneste kriteriet må være at du velger en bunad fra et sted du har tilknytning til, enten du bor der, har bodd der, kommer derfra eller har aner fra stedet. Syns jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det kan jo hende at du er helt uenig i det jeg skriver, eller at du kjenner deg igjen? Legg igjen en liten kommentar da vel .