Om falske kvinner

En «observatør» har sett seg lei på falske kvinner.

Skal tro om observatøren er kvinne eller mann?  

(http://utroligenyheter.no)

Klær og besvær

I år, som i fjor, har jeg hevet meg på aksjonen "40 bags in 40 days", eller "40 poser på 40 dager", som det heter på norsk. 

Når jeg leser bloggene til amerikanske "decluttering"-entusiaster, blir jeg helt motløs. De er så flinke, og blir kvitt en hel mengde med unyttige ting, eller så legger de ut poster om tvil rundt kaffeserviset de fikk til bryllupsgave for 30 år siden.

For meg var i går var det den store dagen. Dette var dagen jeg har grudd meg til lenge. Jeg hadde forberedt meg mentalt i et par lange uker allerede. Hver kveld, før jeg gikk og la meg, sto jeg og så på prosjektet mitt, tenkte, og fant utvalgte plagg som jeg kunne ha hatt på meg, men som jeg valgte bort. Det er mange grunner til det: falmet, ødelagt, feil farge, feil stoff, vask på 60*…

I går, etter jobb, tok jeg med meg søppelsekker opp i andre etasje og ryddet i garderoben min. Det vil si: jeg begynte å rydde i garderoben min.

I hele oppveksten min har min mor prentet inn i meg at vi kaster ingenting. Vi tar vare på alt, i tilfelle krig. Tenk om vi ikke kan få tak i stoff, lenger. Hva gjør du da om du ikke har avlagte klær du kan sy om?

Samlemanien ble for meg nesten en tvang. Det er utrolig hvilke klær jeg har tatt vare på, fordi de en gang kan brukes om igjen. Det er så ille at jeg har en stor eske stående full av snorer! Du vet, disse snorene som i første vask på mystisk vis faller ut av hettene på hettegensere, og som barna ikke vil ha dinglende. De tar jeg vare på. Jeg har hundrevis! Og aner ikke hva jeg skal bruke dem til. Kanskje jeg kan veve noe av dem? Jeg har aldri sett på dem etter at de havnet i esken. Neste snor smyger jeg bare under lokket, uten at jeg må se på galskapen. For jeg vet det er galskap, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.

Jeg hadde en gru i magen allerede før jeg gikk hjem fra jobb, for jeg visste at dette var noe som kom til å gjøre vondt langt inn i sjela.

Garderoben min skulle bli ryddet med hard hånd.

Det ser fremdeles forferdelig ut i 2. etasje hjemme. Klærne mine tyter utover alle korgene i garderoben min. Det er ikke slik at jeg har så mye å ha på meg, men jeg har forferdelig mye klær. Helt sinnsykt mye. Mye er for stort, og er en stadig påminnelse om at jeg er for gammel til å bruke for store klær, og jeg skal aldri bli så stor igjen, at jeg trenger bruke så store størrelser. Mer er for lite… den drømmen om at jeg skal bruke det når jeg en gang blir slank nok, igjen, sitter i meg som et slags mantra. Og så glemmer jeg, veldig beleilig, at når jeg går ned en størrelse så bruker jeg ikke de gamle, umoderne klærne; Jeg kjøper nye.

Jeg har mye klær som er passelige, og som var store favoritter for noen år tilbake. En gang for lenge siden, midt mellom for lite og for stort. Det meste er utslitt. Nupper, tråder og gamle, bulnende glidelåser gjør plaggene ufine og lite kledelige. Kroppen min har former, men ikke de samme formene som den en gang hadde. Dessverre, og heldigvis. Mye er bare rett og slett ikke kledelig lenger.

Jeg har verdens mest tålmodige mann. Han finner seg i det meste, endatil kaoset jeg skaper rundt meg når jeg rydder. Da blir det enda mer rot, enn normalt. Da blir det nesten slik at det blir umulig å leve normalt i huset, med kasser, sekker, og stabler på de mest

utenkelige steder, og seter.

Men nå forsto endatil jeg at grensen var nådd, for nå flyttet han på kommoden sin, og hentet fram sentralstøvsugerslangen…

…Så kom jeg hjem fra jobb. Spiste og tuslet ovenpå med flere svarte sekker dinglende i ene hånden, og mobilen i den andre.

Jeg har nemlig sett på garderoben min flere ganger om dagen, lenge... og det ble mer og mer skummelt jo nærmere jeg turde gå. Lurer på om klær kan eksplodere? Da ville jeg ligge tynt an... det var nok best å ta med mobilen i tilfelle jeg trengte hjelp.

Tre fulle sekker med klær, og det viser ikke engang.

Ikke anti-katt, men anti-altfor-mange-katter.

Jeg begynner å bli gammel, og irriterer meg over de underligste ting. En av de tingene som irriterer meg ofte er katters "etterlatenheter". Katter legger fra seg uhumskheter på de mest strategiske plasser, og det passer meg dårlig.

Med en gutt som er allergisk er det uheldig med kattehår i alle utemøbler. Har jeg en benk, en salong eller hengekøye ute i hagen, utenfor utgangsdøra mi eller i carporten, kan du være sikker på at der kommer en katt som bestemmer seg for at "her er min faste plass". Hver morgen når jeg går på jobb, ser jeg bare rumpa, og en grå strek etter en katt som piler ut av hundehuset og stikker sin kos.

Jeg er ikke et kattemenneske, jeg har hund, og med hund i huset er det grenseløst irriterende med lukt av kattepiss rundt huset, og bæsj i blomsterkrukker(!) og bed.

Det er ekstra irriterende, fordi man forventer at jeg, som ansvarlig hundeeier, plukker opp etter dyret mitt, noe jeg gjør, men katteeiere, nei de skal slippe... katter er tross alt streifdyr, og de har rettigheter! De må få streife rundt dit de selv vil ferdes. Det er ihvertfall argumentet mange katteeiere bruker, når jeg hinter frampå om båndtvang for katter, på lik linje med hunder.

Det er nå engang slik at det bare er hundeeiere jeg ser, med små sorte poser som plukker opp etter dyret sitt. Katter de legger fra seg hos naboer og andre egnede steder. Jeg har hørt at katter ikke gjør sitt fornødne hjemme hos seg selv, med mindre det er i ei rein kattekasse innendørs. Og det gir dessverre mening, for om jeg skulle bestemme hadde jeg ikke ønsket å ha illeluktende kattepiss og brune, illeluktende bakteriebomber rundt mitt eget hus og hage.

Dessverre leser ikke katter skilt,
og kjærringråd som appelsinskall,
 pepper, hvitløk, kaffegrut og
 anti-katt midler på butikken,
 er ikke så veldig effektive de heller.

Noen vil nok mene jeg er en tanke sprø som gidder å hisse meg opp, og lage styr bare fordi jeg ikke ønsker naboens kattebæsj i hagen min. Helt ærlig, jeg syns ikke det er en liten bagatell, egentlig. Jeg mener virkelig det er en altfor lettvindt løsning å skaffe seg kjæledyr som katt, og så slippe den ut og dermed også la den gjøre fra seg. I nabolaget vårt er det virkelig altfor mange katter. 

Det er vanlig å ha travle hverdager fylt med unger, aktiviteter og jobber med mye ansvar, og "alle" skaffer katt til ungene sine, som et lite "plaster på såret", noe koselig i alt det hektiske. Kattene betyr lite jobb i forhold til bikkjer. 

Når kattene er renslige betyr det at de ikke bæsjer i egen hage. Derfor kommer de til oss, bæsjer i hagen og gårdsplassen, og markerer oppover veggen ved siden av inngangsdøren vår. Det er en grunn til at vi har hund, og ikke katt, så hvorfor skal naboens katt bli vår jobb? Hvorfor skal våre barn tråkke i bæsj i vår egen hage? Og her snakker vi ikke en klatt eller to, men sikkert nærmere 50! Ikke tull altså!

Og hester... Hester, ja, de bare letter litt på halen og dropper et trillebårlass i gata, mens de slentrer avgårde, og rytterne legger naturligvis aldri merke til det. Så da ligger det der, da, og irriterer de som tilfeldigvis bor i gata. Helt til en stakkar blir overveldet av ansvarsfølelse, og fjerner den knallhardt nedkjørte fartsdumpen med snøskuffa. Men nå snakker jeg meg bort her...

Det er altfor enkelt å skaffe seg katt! En katt kan du få gratis, og det er ikke mye arbeid med gjennomsnittskatten.

Nå snakker jeg ikke om de som har katter de virkelig tar ansvar for, og som virkelig HAR katt. Disse luksusdyrene som bare spiser fersk laks og driter, i kasser med aircondition.

Vil huskatten ut, slippes den ut, og kan fritt jamre seg gjennom natten, ute, og er man lei av katten og kattehår inne, slippes den ut. Så slipper man ha den inne, og katten kan fritt gjøre det den gjør... og det virker som at det gjør den helst hos naboen. Med målrettet overlegg.

Mange reiser bort, og lar katten klare seg selv, for det kan den jo. Det er mange som får seg en søt, liten kattunge som de bærer rundt og koser med. Men så klatrer pusen opp tapetet og kvesser klørne på sofaen, og plutselig står matskåla utenfor døra, og katten må bytte ut sofaen og senga med... tja, naboens hagemøbler. Og når katteeier ikke har sett pusen på mange herrens... sånn ca 6 uker... så er det så trist å ikke ha katt, at man hopper på og tar til seg en ny søt kattepus. OK, litt satt på spissen, men jeg kjenner et par-tre stykker som opererer slik, og plutselig har de mange katter de egentlig eier, men ikke tenker for mye på.

Ingen klandrer en katteeier for at katten kanskje blir påkjørt. Det er bare usigelig trist. Få tenker på sjåføren som kanskje står der med tårer i øynene, og kanskje endatil må avlive dyret de vet noen elsker over alt på jord... ihvertfall etter at den kom til kattehimmelen.

Jeg skulle ønske det ble kostbart å skaffe seg katt, og at man fikk både innkalling til årlige vaksiner, og plikt til å holde katten inne store deler av døgnet, og ihvertfall om natten.

Nei, innfør båndtvang for katter også! Og minimumspris på et par tusen kroner for å skaffe seg katt. Mye ville ha blitt triveligere da; Jeg kunne rusle rundt på egen tomt, uten frykt for æsj på sko eller bare føtter, jeg kunne dra opp et ugress uten to lag hansker, jeg kunne åpne dørene og få inn fresh luft... og kanskje jeg kunne fått litt nattesøvn også.