Et stort og slitent hjerte har fått ro.

Andres minner stjeler og spiser opp mine egne minner om henne. De forteller hennes historier som om de selv var der, da historiene og minnene ble skapt. De redigerer, fjerner detaljer og lager sine egne versjoner av minner og historier om episoder de ikke selv var en del av. De forteller hennes historier men de er ikke deres å fortelle.

Det er slik vi minnes noen som ikke er her lenger.

Vi gjør selvsagt det samme når vi snakker om hverandre til en tredje. Vi speiler oss i hverandre, og våre forhold farges av hvordan vi lytter, svarer, kroppsspråk og hvilke felles interesser vi har. Resultatet blir fort et spekter fra sannhet, humor, halvsannheter og et helt nytt poeng, men det viser også et sant bilde av hvordan vårt forhold er til den vi snakker om.

Jeg har mistet en god venninne. Et øyeblikk følte jeg at andre hadde mer rett på sorgen enn jeg selv, men etter hvert forsto jeg at det vi hadde sammen var annerledes enn det andre hadde. Vi var i utgangspunktet som olje og vann; hun hadde temperament mens jeg hadde ro. Hun hadde temperatur, jeg hadde kjølig refleksjon. Vi elsket å diskutere for hun hadde erfaring mens jeg hadde argumentene. Hun var sterk overbevisning og jeg var den hun kvesset seg på: vi visste aldri hvem som ville gi etter og innrømme den andre hadde rett. Hun frynset hjertet mitt. 

Vi var oppriktig glad i hverandre, ja, vi var naturligvis frustrerte og irriterte på hverandre, så ulike som vi var... men vi var aldri sinte på hverandre. Vi gikk aldri inn for å såre hverandre; vi var bare genuint glad i hverandre og satte pris på ulikhetene våre heller enn å dyrke utfordringene ved å ikke se likt på ting. Vi respekterte hverandre akkurat slik vi er.

Krydderet for oss begge var at vi i hverandre fant noen som kunne kunsten å lytte. Hun var flink å avbryte, men jeg hadde ikke noe imot det, for som hun sa: jeg må bare få si det før jeg glemmer det, for dette var en sånn fin tanke. Det føles ikke feil å bli avbrutt når du føler det du er iferd med å si vekker respons i den du sier det til.

Og vi skrev. Hun skrev vidunderlig. Ikke andres historier og minner; hennes tekster og historier i hennes hånd og hennes penn, der hun skriver seg gjennom sine turbulente tanker, følelser og psyke dager. Man kan lære mye av disse tekstene, og jeg håper noen, om ikke alle, en dag får publikum. De fortjener å bli lest.

Da jeg hørte hun hadde gått bort gikk tankene mine til en liten tekst som beskriver henne perfekt:

Det Vakreste Hjertet

«En ung mann sto på bytorget, og proklamerte at han hadde den vakreste hjertet i hele distriktet. En stor folkemengde hadde samlet seg, og alle beundret hjertet hans for det var så vakkert. Det var ikke et merke eller en feil på det. Alle var enige om at dette virkelig var det vakreste hjertet de noensinne hadde sett.

Den unge mannen var så stolt over dette at han begynte å snakke enda mer om det vakre hjertet sitt.

Men så kom en gammel mann og stilte seg foran publikum og sa:

«Ditt hjerte er ikke på langt nær så vakker som mitt.» Publikum og den unge mannen så på den gamle mannens hjerte. Det slo sterkt, men var fullt av arr, og det var steder hvor en kunne se at bitene hadde blitt fjernet og erstattet med andre biter som passet dårlig. Det hadde blitt kanter og tagger der de var satt inn. Det var til og med steder, hvor det faktisk manglet stykker og hvor det var dype hull.

Folket stirret – «Hvordan kunne han si at hans hjerte er vakrere», tenkte de. Den unge mannen så på den gamle mannens hjerte og lo. «Du må fleipe. Sammenlign ditt hjerte med mitt,  da ser du at mitt er perfekt, og ditt er et rot av arr og merker.»

«Ja,» sa den gamle mannen «Ditt hjerte har et perfekt utseende, men jeg ville aldri bytte mitt hjerte mot ditt. Du skjønner,  hvert arr representerer et menneske som jeg har gitt min kjærlighet  til. – Jeg tar ut en del av mitt hjerte og gir til  dem, og ofte får jeg en del av deres hjerte tilbake og det passer inn i den tomme plassen i hjertet mitt. Fordi brikkene  ikke er eksakt like, er det noen skarpe kanter på hjertet mitt. Jeg vokter dem  ømt til minne om kjærligheten vi delte.

Noen ganger har jeg gitt bort biter av hjertet mitt, men mottok ikke noe stykke tilbake fra den andre. Det er derfor hjertet mitt har tomme hull. Å gi av min kjærlighet er å ta en sjanse. Selv om disse tomme hullene smerter og er åpne,  minner  de meg om den kjærligheten jeg har for disse menneskene. Jeg håper at de en gang komme tilbake og fyller de tomme hullene  i hjertet mitt som venter på dem.

Nå, kanskje du kan se hva ekte skjønnhet er?»

Den unge mannen sto med tårer strømmende nedover kinnene sine. Han gikk opp til mannen, rev en bit av sitt perfekte hjerte og ga den til den gamle mannen.

 https://www.beingbetterhumans.com/the-most-beautiful-heart/  

Fred over ditt minne, R.