GODT NYTTÅR!

Nå som feiringen av jul og nyttår er over, kan jeg endelig puste ut. Det er rimelig heftig å skulle feire jul, når alle pliktskyldig skal invitere til familie-, slekt- og venneselskap. Man skal liksom gjøre opp for all kontakten man ikke har tid til resten av året (selv om vi ønsker å tilbringe tid sammen, det er jo ikke slik at vi unngår å være sammen og bare går i selskap for å kunne fortelle andre hvor sosiale vi har vært i ferien), og vi takker ikke nei til en invitasjon, for det er jo hyggelig, selv om vi kanskje strengt tatt kunne trenge å roe ned en dag eller kveld etter den travle forberedelsen til høytiden.

Akkurat nå kjenner jeg det er godt å begynne på jobb igjen.

Julen er tiden for å ønske. Vi ønsker oss alle mulige ting; noen ønsker seg en mengde ting, mens andre ønsker seg noen bedre dager enn det de vanligvis har.

Når man ønsker seg noe, så er det oftest litt utenfor ens egen kontroll, og det slår ikke alltid så godt ut. (Kom til å tenke på Disney nå «When you wish upon a star…» vel, det har i hvert fall ikke slått heldig ut for Disney barnestjernene. For å være helt ærlig, så er jeg ikke så veldig dreven på barnestjerner, men jeg kommer ikke på så mange andre enn Hilary Duff, som har vokst opp og fått et tilnærmet godt liv.)

Men nå, nå er tiden kommet for nyttårsforsett. Lovnader man gir seg selv om at noe skal bli annerledes, og helst bedre.

Jeg husker et år jeg bestemte meg for at tiden var inne til å begynne å trene. Jeg skulle motarbeide min høye alder ved å komme i form og stramme opp forfallet livets slitasje har påført min aldrende kropp. Det skulle bli en utrolig kostbar affære. Jeg tror ikke engang Jennifer Aniston noen gang har hatt dyrere treningstimer. Jeg kjøpte medlemskap på et treningssenter, og var medlem i over to år. På de to årene kom jeg meg avgårde og trente to ganger. Hver treningsøkt kostet meg den nette sum av kr 3150,-

Sånn kan jeg jo ikke holde på. Da koster det mer enn det smaker, bare for å kunne si at «joda, jeg er medlem på et treningssenter». At resultatene glimret med sitt fravær var ikke så god reklame for helsestudioet, heller. Det var nok en vinn-vinn situasjon at jeg sa opp det løpende medlemskapet. (Men det var det eneste som galloperte avgårde, også.)

Psykologer går ut og sier at det er bra for mennesker å ha nyttårsforsett. Det er noe ved å bli bevisst på at der er noe i livet vi kunne ha gjort annerledes og bedre. Det viktigste er ikke å faktisk gjennomføre det for enhver pris.

Mine nyttårsforsett brukte å være ambisiøse og til dels høytflyvende, så jeg ga opp rimelig fort. Det var liksom alt som skulle bli så inderlig perfekt og store prosjekter skulle gjennomføres. Jeg skjønner ikke hvor jeg tenkte jeg skulle finne tid og anledning til alt. Det var så overveldende at jeg utsatte til en dag jeg var i bedre form, å starte opp. Men den dagen kom jo aldri av seg selv….

Jeg så på TV programmer som "Extreme hoarders" og trøstet meg selv med at huset mitt var tross alt ikke SÅ ille, og når de kunne rydde huset på en uke, burde jo jeg få det til, en dag... en gang i fremtiden...

Men så fikk jeg en aha-opplevelse!

Facebook har mange flott grupper man kan bli medlem av, og i en av disse gruppene fant jeg svaret! Og det var så enkelt at det var til å grine av.

Sist Faste startet en av gruppene en aksjon som ble kalt «40 bags on 40 days». Brilliant! I løpet av de 40 dagene Fasten varer skulle vi kaste en pose med søppel. En handlepose er jo ikke så mye, det er overkommelig. Selv for meg.

Nå modererte jeg det litt, for jeg tenkte at siden en av mine store sorger var at huset mitt hadde depoter av ting jeg strengt tatt ikke trengte mer, men som egentlig var både pent og brukbart, bestemte jeg meg for å kvitte meg med en pose med ting, eller søppel, hver dag.

Så, hver dag samlet jeg en pose. En dag var det klær som gikk til veldedighet, en annen dag var det bare vanlig husholdningssøppel. En dag gikk jeg inn på badet og tenkte at «det må da finnes noe her som jeg kan kaste? Et eller annet er her, slik at oppdraget blir utført i dag også». Den dagen samlet jeg tre poser! Med tomme shampo flasker, gammel sminke og kremer utgått på dato (jeg kastet endatil en selvbruningskrem som gikk ut på dato for tre år siden, og som jeg ikke hadde åpnet engang).

Nå skulle dette bare vare i 40 dager, men jeg fortsatte rett og slett fordi det ikke tok tid, og fordi jeg så resultater. Nå, ca. 300 dager senere, har det blitt en vane som jeg setter pris på.

Huset har aldri vært så ryddig som det er nå. Kasser som sto rundt omkring er borte. Det er heller ikke sannsynlig at det hoper seg opp igjen, og det er en uendelig stor lettelse. Det har gjort meg mye mindre frustrert.

Nyttårsforsett; jeg har nok ikke den selvdisiplinen som trengs for å kunne ha et tradisjonelt nyttårsforsett, men jeg er ikke håpløs. Bitte litt er uendelig mye mer enn ingenting. Over tid blir det bare mer og mer, og til slutt, over tid, blir det mye!