Når er merkeklær til barna for dyrt?

Mannen har vært "ute", og jeg har ikke fått tid til å skrive noe på over to uker. Jeg har gledet meg så sinnsykt til å få tid... dette er jo en ny blogg, og jeg har en masse på hjertet, som jeg bare sitrer etter å få ned "på papiret". Så blåses en sak opp i media, som jeg noe ufrivillig blir en smule engasjert i. Ikke noe festlig, men for meg viktig.

Rannveig Heitmann som har bloggen «En Annerledes mammablogg» (http://rannveigheitmann.blogg.no/1385065862_merkeklr_er_det_beste.html) har skapt litt oppstyr (les: furore) både i blogger rundt omkring (sin egen inkludert), aviser og facebook, fordi hun påstår at merkeklær er til det beste for barna. Egentlig tror jeg at hun får så mye pes rett og slett fordi hun er litt nedlatende til foreldre som ikke er enige. Linken som blir likt (? Der mangler en knapp på facebook som heter «opprører meg») og delt på facebook er fra «side 2»: http://www.side2.no/aktuelt/article3716783.ece

Jeg blir litt frustrert av hele oppstyret, så derfor gjør jeg det fullstendig ulogiske og skriver en liten utblåsning her. (Kan jo ikke bare la oppstyret legge seg, bloggen er jo tross alt inntekskilden til dama… nå var jeg visst ikke helt snill, jeg har nemlig ikke noe imot at noen er mer enn gjennomsnittet opptatt av utseende og inntrykket de gir av et velpleid ytre. Jeg er bare ikke helt «der» selv, alltid.)

Nå er det ikke sikkert at jeg er så veldig A4, men jeg liker ikke å shoppe. Jeg kan ikke fordra å gå i butikker. Jeg liker ikke å se på klær, mens en snerten, nydelig, ung ekspeditrise (det var det vi kalte dem før) måler meg nedenfra og opp mens hun med et vennlig smil spør om hun kan hjelpe meg med noe.

Kroppen min har gått igjennom tre barnefødsler, et par operasjoner og tydelige tegn på stress. Jeg er med andre ord ikke lenger så strømlinjeformet, og min manglende selvtillit ilegger henne totalt meningsløse oppfatninger om at jeg er en håpløs kropp som ikke passer til noe HUN har i butikken sin. Og denne irrelevante følelsen sitter så grunnfast i meg, at jeg kjenner på den, endatil når jeg skal handle til barna, og slett ikke skal ha noe til meg selv.

Men tilbake til merkeklær til barna; som jo var det jeg egentlig i utgangspunktet hadde en mening om.

Det som gjør meg oppgitt over debatten som går, er den ukritiske referansen andre mødre har til Cubus og H&M som gode butikker å handle klær i. Er ikke det merker som bare skiller seg fra dyrere klær ved nettopp prislapp? De er jo påfallende like klærne, og det som er i vinden er jo moderne i alle butikkene. Vi har jo en aksept for at vi får det vi betaler for. Så er det ikke så viktig at klær er like slitesterke, at sømmene holder like godt eller at fargene blekner litt i vask. Barn vokser jo så fort, som regel, at vi ikke helt merker det noen plass at vi skifter ut garderoben til miniene ofte. Uansett kvalitet, så handler vi klær ofte (i mitt hode altfor ofte), for å holde tritt med størrelse.

Denne saken har fanget min oppmerksomhet, rett og slett fordi reaksjonene på Rannveig sine meninger krasjer med mine egne prinsipper.

Barn har rett til et minimum av tilpasning og oppfølging for å tilstrebe en god barndom. Det er ikke bare enkelt å orientere seg i verdensbilde, og man kan ikke ta ansvar for alle barn i hele verden, men når det blir kjent at vi, her i Norge, støtter brudd på barnekonvensjonen går jeg temmelig langt for å ikke støtte overgrepet.

Tiden vil vise om jeg tar helt feil, her. Men det er ikke så lenge siden prisen for etikkversting ble utdelt… http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10106965

Da blir liksom prislappen mindre viktig (om du reagerer på at jeg er kjepphøy her, fordi jeg har tross alt RÅD til å ha kostbare prinsipper, så har jeg kanskje det i motsetning til andre, men der finnes såkalt billigere kjeder som ikke har vært presentert i media som uetiske); jeg kjøper der vi i hvert fall ikke kjenner til at barn lider, for å gi oss billige merkeklær.

FNs Konvensjon Om Barns Rettigheter

“Jippy, barnefri, helg og fest!”

Flere av artiklene og innleggene jeg har lest den siste uka, og TV program jeg har klikket innom, har handlet om det å være mor. Ja, ikke bare mor, men det å være mor og partner.

Den nye Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren fortalte at vi må adoptere den amerikanske skikken med «datenight», for å bevare ekteskapet. Nå visste ikke jeg at det var en skikk, men at det er et begrep, det har jeg hørt. I amerikanske reality serier med utvalgte perler fra et idyllisk parforhold, eller et nesten-havarert sådan, sitter de på restauranter og ser hverandre dypt inn i øynene og snakker seriøst om hvordan de må spille på lag for å redde forholdet.

Og jeg har hørt at det visstnok skal være skikkelig romantisk også… De sjeldne gangene man snakker om noe annet enn barna.

Jeg er litt usikker på om vi hadde snakket om filmer vi har sett og bøker vi har lest, hvordan venner har dummet seg ut eller hvor glad en er fordi noe har gått bra, politikk, religion, etikk eller drømmer for karriere og egenrealisering. Det er mer sannsynlig at det hadde handlet om planer for hus, ferier, hvordan maten smakte, familieøkonomi og andre sånne ufarlige felles ting for hus, hjem og familie.

Av og til tenker jeg at noe av det farligste vi som par snakker om er fremtidig karriere og egenrealisering. Den gangen han valgte å få en stilling offshore var det noe vi var enige om. Å være offshorearbeider er ikke noe man kan bestemme selv, dersom man har partner og/eller barn. Det må være en familiebeslutning. En beslutning som innebærer at når han eller hun er offshore, så kan ikke de hjemme bare ringe og få støtte eller hjelp.

Det har vært episoder der jeg har pakket barna i bilen ved midnatt og reist på legevakten. Ikke kunne jeg la barn være hjemme alene og ikke hadde jeg et nettverk der det var naturlig for meg å ringe etter hjelp. En må bare klare seg selv, og jeg innrømmer at av og til føler jeg meg veldig alene.  Jeg tror jeg til en viss grad vet hvordan det er å være enslig forsørger. De har jo ikke pauser fra ansvaret noen gang, det har tross alt jeg.

Det er ikke slik at det der og da trøster noe særlig at han kommer hjem og tar over ansvaret for det meste av fritidsaktiviteter og skole/barnehage. Følelser er ofte irrasjonelle, de følger ingen logikk og da er det forbasket irriterende at de skal være så reelle. De er virkelige. Ikke er det så greit å få sympati heller, for vi har tross alt valgt det selv, og så kommer han jo hjem igjen…

Jeg har måttet bli hjemme fra utenlandsturer med jobben, julebord og andre tilstelninger som jeg ellers ville ha tatt del i med begeistring. Bare en slik enkel ting som å ta seg et glass vin. For meg blir det feil å drikke alene. Mange nyter det minst like mye når de er alene, som når de er sammen med andre, men for meg har det ikke vært aktuelt. Jeg tenker på alt som eventuelt kan skje, og at det kan jo hende at jeg må ut og kjøre bil eller se noen med innflytelse inn i øynene (ja, man vet jo aldri…?) Så når jeg er alene med barna holder jeg meg edru. Er sannelig ikke sikker på om jeg hadde klart å la være å drikke sånn bitte litt hver kveld, om jeg syntes det var greit?

Jeg skjønner at vi mødre slett ikke er like sånn. På traileren til «Unge Mødre» er det en ung mor som tar boksen med øl ut av kjøleskapet idet hun sier «Det er ikke nødvendig å være helt alkoholfri, spesielt ikke når man er hjemme alene med ungen». Ja, vi er jo forskjellige med forskjellige grenser Og det skal vi være takknemlige for.

Hadde vi ikke vært enige om at han skal få jobbe offshore, så hadde det vært sårt å ha slike selvpålagte regler og begrensninger hengende over meg. Det hadde vært å frarøve min identitet utfoldelse. Den festlige biten av meg selv ville gradvis ha skrumpet inn til surmaget moral jeger… eller noe annet surt og bittert.

Slik det er nå, så har jeg slått meg til ro. Min tid kommer… en gang. Da skal jeg bli hun gale, gamle dama som slipper ut håret og gjør akkurat som hun vil.

Mens jeg satt her og syntes synd på meg selv og surfet på nettet fant jeg denne bloggen. Nå når julen nærmer seg, kan det være lurt å ha den i bakhodet. (Unnskyld Hilde Jeanette Løberg, jeg stjal like greit overskriften din.)

“Jippy, barnefri, helg og fest!”

31. oktober 2013 av Hilde Jeanette Løberg "Jippi, barnefri, helg og fest"