Flere av artiklene og innleggene jeg har lest den siste uka, og TV
program jeg har klikket innom, har handlet om det å være mor. Ja, ikke bare
mor, men det å være mor og partner.
Den nye Barne-, likestillings- og
inkluderingsministeren fortalte at vi må adoptere den amerikanske skikken med «datenight»,
for å bevare ekteskapet. Nå visste ikke jeg at det var en skikk, men at det er
et begrep, det har jeg hørt. I amerikanske reality serier med utvalgte perler
fra et idyllisk parforhold, eller et nesten-havarert sådan, sitter de på
restauranter og ser hverandre dypt inn i øynene og snakker seriøst om hvordan
de må spille på lag for å redde forholdet.
Og jeg har hørt at det visstnok skal være skikkelig romantisk også…
De sjeldne gangene man snakker om noe annet enn barna.
Jeg er litt usikker på om vi hadde snakket om filmer vi har sett og
bøker vi har lest, hvordan venner har dummet seg ut eller hvor glad en er fordi
noe har gått bra, politikk, religion, etikk eller drømmer for karriere og
egenrealisering. Det er mer sannsynlig at det hadde handlet om planer for hus,
ferier, hvordan maten smakte, familieøkonomi og andre sånne ufarlige felles
ting for hus, hjem og familie.
Av og til tenker jeg at noe av det farligste vi som par snakker om
er fremtidig karriere og egenrealisering. Den gangen han valgte å få en stilling
offshore var det noe vi var enige om. Å være offshorearbeider er ikke noe man
kan bestemme selv, dersom man har partner og/eller barn. Det må være en familiebeslutning. En
beslutning som innebærer at når han eller hun er offshore, så kan ikke de
hjemme bare ringe og få støtte eller hjelp.
Det har vært episoder der jeg
har pakket barna i bilen ved midnatt og reist på legevakten. Ikke kunne jeg la
barn være hjemme alene og ikke hadde jeg et nettverk der det var naturlig for
meg å ringe etter hjelp. En må bare klare seg selv, og jeg innrømmer at av og
til føler jeg meg veldig alene. Jeg tror
jeg til en viss grad vet hvordan det er å være enslig forsørger. De har jo ikke
pauser fra ansvaret noen gang, det har tross alt jeg.
Det er ikke slik at det der og
da trøster noe særlig at han kommer hjem og tar over ansvaret for det meste av
fritidsaktiviteter og skole/barnehage. Følelser er ofte irrasjonelle, de følger
ingen logikk og da er det forbasket irriterende at de skal være så reelle. De
er virkelige. Ikke er det så greit å få sympati heller, for vi har tross alt
valgt det selv, og så kommer han jo hjem igjen…
Jeg har måttet bli hjemme fra
utenlandsturer med jobben, julebord og andre tilstelninger som jeg ellers ville
ha tatt del i med begeistring. Bare en slik enkel ting som å ta seg et glass
vin. For meg blir det feil å drikke alene. Mange nyter det minst like mye når
de er alene, som når de er sammen med andre, men for meg har det ikke vært
aktuelt. Jeg tenker på alt som eventuelt kan skje, og at det kan jo hende at
jeg må ut og kjøre bil eller se noen med innflytelse inn i øynene (ja, man vet
jo aldri…?) Så når jeg er alene med barna holder jeg meg edru. Er sannelig ikke
sikker på om jeg hadde klart å la være å drikke sånn bitte litt hver kveld, om
jeg syntes det var greit?
Jeg skjønner at vi mødre slett
ikke er like sånn. På traileren til «Unge Mødre» er det en ung mor som tar
boksen med øl ut av kjøleskapet idet hun sier «Det er ikke nødvendig å være
helt alkoholfri, spesielt ikke når man er hjemme alene med ungen». Ja, vi er jo
forskjellige med forskjellige grenser Og det skal vi være takknemlige for.
Hadde vi ikke vært enige om at
han skal få jobbe offshore, så hadde det vært sårt å ha slike selvpålagte
regler og begrensninger hengende over meg. Det hadde vært å frarøve min
identitet utfoldelse. Den festlige biten av meg selv ville gradvis ha skrumpet
inn til surmaget moral jeger… eller noe annet surt og bittert.
Slik det er nå, så har jeg
slått meg til ro. Min tid kommer… en gang. Da skal jeg bli hun gale, gamle dama
som slipper ut håret og gjør akkurat som hun vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det kan jo hende at du er helt uenig i det jeg skriver, eller at du kjenner deg igjen? Legg igjen en liten kommentar da vel .