Når er merkeklær til barna for dyrt?

Mannen har vært "ute", og jeg har ikke fått tid til å skrive noe på over to uker. Jeg har gledet meg så sinnsykt til å få tid... dette er jo en ny blogg, og jeg har en masse på hjertet, som jeg bare sitrer etter å få ned "på papiret". Så blåses en sak opp i media, som jeg noe ufrivillig blir en smule engasjert i. Ikke noe festlig, men for meg viktig.

Rannveig Heitmann som har bloggen «En Annerledes mammablogg» (http://rannveigheitmann.blogg.no/1385065862_merkeklr_er_det_beste.html) har skapt litt oppstyr (les: furore) både i blogger rundt omkring (sin egen inkludert), aviser og facebook, fordi hun påstår at merkeklær er til det beste for barna. Egentlig tror jeg at hun får så mye pes rett og slett fordi hun er litt nedlatende til foreldre som ikke er enige. Linken som blir likt (? Der mangler en knapp på facebook som heter «opprører meg») og delt på facebook er fra «side 2»: http://www.side2.no/aktuelt/article3716783.ece

Jeg blir litt frustrert av hele oppstyret, så derfor gjør jeg det fullstendig ulogiske og skriver en liten utblåsning her. (Kan jo ikke bare la oppstyret legge seg, bloggen er jo tross alt inntekskilden til dama… nå var jeg visst ikke helt snill, jeg har nemlig ikke noe imot at noen er mer enn gjennomsnittet opptatt av utseende og inntrykket de gir av et velpleid ytre. Jeg er bare ikke helt «der» selv, alltid.)

Nå er det ikke sikkert at jeg er så veldig A4, men jeg liker ikke å shoppe. Jeg kan ikke fordra å gå i butikker. Jeg liker ikke å se på klær, mens en snerten, nydelig, ung ekspeditrise (det var det vi kalte dem før) måler meg nedenfra og opp mens hun med et vennlig smil spør om hun kan hjelpe meg med noe.

Kroppen min har gått igjennom tre barnefødsler, et par operasjoner og tydelige tegn på stress. Jeg er med andre ord ikke lenger så strømlinjeformet, og min manglende selvtillit ilegger henne totalt meningsløse oppfatninger om at jeg er en håpløs kropp som ikke passer til noe HUN har i butikken sin. Og denne irrelevante følelsen sitter så grunnfast i meg, at jeg kjenner på den, endatil når jeg skal handle til barna, og slett ikke skal ha noe til meg selv.

Men tilbake til merkeklær til barna; som jo var det jeg egentlig i utgangspunktet hadde en mening om.

Det som gjør meg oppgitt over debatten som går, er den ukritiske referansen andre mødre har til Cubus og H&M som gode butikker å handle klær i. Er ikke det merker som bare skiller seg fra dyrere klær ved nettopp prislapp? De er jo påfallende like klærne, og det som er i vinden er jo moderne i alle butikkene. Vi har jo en aksept for at vi får det vi betaler for. Så er det ikke så viktig at klær er like slitesterke, at sømmene holder like godt eller at fargene blekner litt i vask. Barn vokser jo så fort, som regel, at vi ikke helt merker det noen plass at vi skifter ut garderoben til miniene ofte. Uansett kvalitet, så handler vi klær ofte (i mitt hode altfor ofte), for å holde tritt med størrelse.

Denne saken har fanget min oppmerksomhet, rett og slett fordi reaksjonene på Rannveig sine meninger krasjer med mine egne prinsipper.

Barn har rett til et minimum av tilpasning og oppfølging for å tilstrebe en god barndom. Det er ikke bare enkelt å orientere seg i verdensbilde, og man kan ikke ta ansvar for alle barn i hele verden, men når det blir kjent at vi, her i Norge, støtter brudd på barnekonvensjonen går jeg temmelig langt for å ikke støtte overgrepet.

Tiden vil vise om jeg tar helt feil, her. Men det er ikke så lenge siden prisen for etikkversting ble utdelt… http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10106965

Da blir liksom prislappen mindre viktig (om du reagerer på at jeg er kjepphøy her, fordi jeg har tross alt RÅD til å ha kostbare prinsipper, så har jeg kanskje det i motsetning til andre, men der finnes såkalt billigere kjeder som ikke har vært presentert i media som uetiske); jeg kjøper der vi i hvert fall ikke kjenner til at barn lider, for å gi oss billige merkeklær.

FNs Konvensjon Om Barns Rettigheter