Skulle nesten ønske jeg var husmor.

Før, da jeg var en liten jente, var det ikke slik at folk bare viste seg fram i det de sto og gikk i innendørs… bak lukkede dører. Den gangen var det ikke slik at det var vanlig at kvinnene jobbet utenfor hjemmet; de var hjemmearbeidende. Flott ord det der. I dag må man nesten krangle seg til aksept for at man faktisk jobber, ikke bare på lønnet arbeidsplass, men også når man før og etter arbeidstid gjør det som må gjøres for at hjemmet skal være boendes i. Å gjøre husarbeid er liksom ikke et arbeid, det er noe som bare skjer.

Men før, da var man husmor, og for de aller fleste var det prestisje i å ha et rent hjem, skikkelig middag på bordet når familien kom hjem fra arbeid og skole, og man snakket om å stryke klesvasken; alt fra skjorter til lommetørklær og koppehandduker.

Skulle de utomhus, var de velkledde og håret var i orden. Det var ingen som skulle si at de ikke hadde alt på stell. Jeg hadde skoleklær og lekeklær. Skoleklærne var nok mer gjennomtenkt og nøysomt sydd enn lekeklærne.

Jeg husker mamma sykle til sentrum på en rød damesykkel med bagasjebrett og kurv på styret, i trangt skjørt og «skreddersydd» jakke, kledd for en tur til butikken. Skjørtet var utrolig fasjonabelt og smart; hjemmesydd etter inspirasjon fra et ukeblad med bilde av Coco Chanel.  Skjørtet var så smalt at knærne dunket forsiktig borti hverandre ved hvert tråkk på pedalene.

Hælene på skoene sneiet nesten asfalten med en knapp tommes klaring, og håret hennes var alltid upåklagelig , til tross for vinden. Det var ikke snakk om noen sensuell manke som vaiet fritt i vinden i de dager. På ingen måte, det var bare frivole kvinner som tillot seg selv å ha det.

Den gang kledde folk seg opp og så presentable ut når de gikk på butikken. Selv om det bare var en snartur for å kjøpe en pakke tyggegummi. Husmødrene i nabolaget mitt pleide å gå hjemme med skaut over krølleklemmene. Om de måtte skynde seg å gjøre et ærend, var det bare å ta krølleklemmene ut, kjøre en børste gjennom håret og så spraye det med hårspray hard som emalje (luktet som det også, i dag ville man nok måtte ha på seg maske for å beskytte luftveiene). Stålfrisyren var på plass, uten ett hår i uorden. Mange som ikke hadde langt nok hår kjøpte seg fix ferdig «dult» som med ekspertise ble festet med fliseklemmer.

Hastige besøk på badet for å fjerne krølleklemmene, for så å knytte av seg forkleet på vei mot døren var et vanlig rituale før de forlot huset eller åpnet døren når noen uventet ringte på.
Unntaket var de daglige turene til postkassen, når de hengte ut klesvasken (jeg har ikke engang en tørkesnor, jeg har et lite tørkestativ til finvask, og resten går i trommelen) og andre ting de måtte gjøre rett utenfor huset, hvor de ikke risikerte å møte noen andre enn nabolagets husmødre iført akkurat samme mundur.

De brukte forkle; beskyttet klærne fra å bli flekkete eller våte av matlaging, rengjøring og møbelpolish.

Jeg husker sitronlukten av møbelpolish og lukt av furu fra grønnsåpe, som ble brukt til å vaske omtrent alt. De hadde ikke «spray og mopp», ingen våtservietter, ingen luftrenser på flaske. Triks som å sette ut en liten skål med vaskemiddel for å få huset til å lukte rent var ukjent: I de dager var det unødvendig, fordi huset var rent og luktet rent. I hvert fall helt til noen tente røyken.

Husmødrene hadde ikke en inntekt selv, men hadde i stor grad ansvaret for å få endene til å møtes. Bakte brød og reparerte tøy; de var nøysomme. Nøysomhet er nok ikke et ord vi bruker for ofte.

…og noen var alltid hjemme når barna kom hjem fra skolen. Nabokona gjorde en flott innsats for familien, nærmiljøet, og samfunnet. (Gro Harlem Brundtland gjorde et tappert forsøk på å få nabokona tilbake da hun kom med utsagnet: «vi må få nabokona tilbake», men det ble liksom med det.) De tok vare på ikke bare sin egen familie, men holdt et øye med alle de kunne se utenfor, når de så ut vinduene eller fra hagen. De trøstet dem som falt og slo seg, kjeftet på dem som gjorde noe galt eller farlig, og gjorde nabolaget trygt for alle. De var nysgjerrige på nykommere og visste hvem som hadde vært i hvilke hus.

I dag får jeg er inntrykk av at hjemmeværende husmødre ofte er veldig opptatt utenfor hjemmet: treffes på kafeer, trener og ellers det de føler for å gjøre når de har tid. De har behov for å se andre voksne, og siden så å si alle jobber, må de ut av huset for å se andre enn seg selv i speilet. Det er ikke selvsagt at noen stikker innom, i hvert fall ikke på dagtid.

Jeg mener: i dag tar vi det for gitt at kvinner, og menn, i Norge har en jobb, av et eller annet slag, utenfor hjemmet. En gjennomsnittsfamilie trenger to inntekter for å ha samme levestandard som man hadde for 30+ år siden. I tillegg så er det vel ofte slik at om noen er hjemmeværende, så tror vi umiddelbart at det er noe galt et sted, at man «NAVer» eller ikke gidder å jobbe. Vi har en formening om at pengene på et eller annet vis kommer inn. Og det gjør de jo. Kanskje ikke fra inntekter som kommer fra et tradisjonelt arbeid, men inntekt har de aller, aller fleste. Inntekten har blitt en målestokk på i hvor stor grad man realiserer seg selv.

Vi kjenner alle triksene til hvordan gjøre husarbeidet raskt og enkelt, og PlussTid gir oss Inspirasjon, tips og råd til en enklere hverdag, hvordan man enkelt og effektivt, og til og med morsomt! Får tid til å holde hus, hjem, familie og kvalitetstid skviset inn i de få fri(-tids)timene vi har. ... og vi ender likevel opp i en tidsklemme der vi lurer på hvordan vi skal få tid til alt. Men det gjør vi. Til syvende og sist gjør vi det mest nødvendige, på kortest mulig tid, og kommer i mål på overraskende vis.

Jeg pleide å sutre litt over tidsklemma før. I perioder er jeg nesten som en alenemor, der all oppfølging av barn og hus og jobb er noe jeg må takle på egen hånd. Det tok ikke så veldig lang tid før jeg fant ut at det var et dårlig sjakk-triks. Andre kan beklage seg, men jeg har jo mann i «oljå», så jeg kan jo bare slutte i jobben min og bli hjemmeværende… myten sier jo at han tjener gull og grønne skoger, så jeg er vel ikke avhengig av inntekten heller.

Det er sikkert helt sant: med god planlegging kunne vi ha klart oss med en inntekt. Jeg kunne ha brukt dagene på hus og mat, jeg kunne endatil ha bakt brød selv, og ettermiddagen til barnas aktiviteter og lekser. Men… når skulle jeg fått se andre voksne da? En viktig del av det å være voksen er å være sammen med andre voksne. Venner som identifiserer seg som noe utover de man bor sammen med og det som skjer i hjemmet. Man trenger å være sammen med voksne som kan utfordre litt.

På tross av at flere og flere er alene med ungene, oppleves det som om samfunnet legger til grunn at man er to. Av og til er det utrolig vanskelig å være en voksen, som skal dele seg og være som to. Det er så vanskelig at det er umulig, og man må gjøre vanskelige prioriteringer. Så skjer det ting som gjør det vanskelig for barna å akseptere at den voksne ikke strekker til: Frokoster i barnehage og skole er noe jeg aldri får være med på, ikke FN-kafe eller Luciatoget heller. Da trøster jeg meg selv og tenker på at tross alt er vi heldige. Han er hjemme i perioder og kan stille på sånne arrangement; mange barn opplever at alt slikt skjer uten at noen voksne fra familien kan være med. Bare andres foreldre kommer, og det er litt sårt. Da gjør det liksom ikke så mye at julen innimellom må feires uten pappa hjemme; vi er likevel privilegerte så ofte ellers i året.

Tidsklemma gjør at vi ikke orker å kle oss for å gå til butikken, eller å ha perfekt hårfrisyre til enhver tid (selv ikke på jobb!). Dessuten er vi stort sett velkledde hele tiden… helt til Trinny og Susanna kommer og forteller oss at det er vi faktisk ikke. Vi kjører overalt og i stedet for å beskytte våre klær fra sporadiske flekker, skifter vi og velger fra vår omfattende garderobe.

Vi kjøper oss tjenester eller hjelpemiddel som gjør husarbeidet enklere og sparer oss for unødvendig sløsing med tid. Som vaskehjelp eller rengjøringsroboter. Endatil plenklippen går helt av selv! Og klær blir ikke reparert, men erstattet.

Jeg lager ikke all mat fra bunnen av, jeg kjøper brød (men elsker å bake alt annet) jeg stryker nesten ikke klær (strykefrie skjorter var en genial oppfinnelse), ikke polerer jeg møblene, og skinnsofaen har ikke blitt behandlet noen gang… tror jeg.

Det er litt vemodig å tenke på at det vi husker fra før i tiden, og forteller historier om, er oftest de som pleide å omgi oss. Jeg savner mødrene fra min barndom. Jeg savner nettverket nabolaget representerte; følelsen av trygghet og det å bli tatt vare på; vi var en del av nabolaget der alle kjente alle. Barna mine kjenner ikke nødvendigvis barna i nabolaget, ikke jeg heller, men vi kjenner barna i barnehagen, og sånn ca barna i klassen. Nå som jeg sitter her og tenker etter, så er det bare noen få av mine naboer jeg kjenner navnene til.

Og samtidig, noen ganger, lurer jeg på om de var mer fornøyde før? Hadde de egentlig mer tid før? De satt jo ikke å strikka fordi det var så varmt og godt på fanget med et strikketøy liggende over lårene, ikke tror jeg flere likte å strikke heller. Men alle hadde hjemmestrikkede gensere, luer, votter og sokker om vinteren.
Kanskje var det følelsen av at alt man hadde og alt som ble gjort, var et resultat av omsorg. Å forsørge sin familie var mer enn bare å tjene nok til at en kunne kjøpe en vare eller en tjeneste.

Liker ikke helt den tanken der, jeg liker å tro at jeg viser omsorg ved å skaffe tilveie det vi trenger. Om jeg jobber og tjener penger nok til å kjøpe, eller jeg bruker tiden jeg ellers ville ha brukt på jobb til å lage alt mulig, så er det jo med tanke på at familien skal ha det best mulig. 

Det hadde liksom ikke vært like stas å si at «jeg realiserer meg selv ved å være fulltids hjemmeværende husmor, og sørger for at familien har det godt», for det gjør jeg altså ikke. Jeg har full stilling, og litt til, utenfor hjemmet. Så blir det til at familien, hus og hjem ikke får den altoppofrende oppmerksomheten, og husarbeidet blir av typen light-versjon. (Jeg vasker ikke gulvet med vaskevann i bøtta og gulvklut, mens jeg krabber rundt på knærne; her valser vi rundt til svingende musikk med microfibermoppen. Og det tror jeg de fleste andre gjør også, som har full jobb.)

Jeg er ikke fulltids hjemmeværende husmor. Jeg er ikke engang en flink husmor. Jeg er ikke en mor som kan stille opp på alle aktiviteter og arrangement som barna mine er involvert i. (Jeg er kanskje litt for glad i arbeidet mitt, der jeg tross alt ser resultater, istedenfor umotiverende arbeid som for eksempel klesvask: jeg vet jeg har vasket klær, lagt dem sammen og fått dem på plass i skap og skuffer, men haugen i skittentøyskorga er minst like stor som den var i går.) Men det hadde vært kult å kunne si jeg var det, og samtidig følte jeg realiserte meg selv og fikk superstatus og anerkjennelse for det.