"Lærer"... joda, det stemmer det.

Jeg skulle i hvert fall ikke bli lærer. Eller… gjennom alle de årene jeg gikk i grunnskolen og på videregående skole, så streifet det meg liksom aldri at det var et alternativ.

Tvert om, egentlig; skolen ga meg langt flere nedturer enn oppturer, og jeg følte meg svært ofte overlatt til meg selv. Kanskje kom det av at ingen skjønte hvordan mitt liv og min hverdag fortonte seg, kanskje syntes de at min situasjon var så uoverkommelig at det var best å ikke snu den steinen, det er mulig at siden jeg klarte meg ok, så var der ingen problemer…

På barneskolen gjorde jeg det jeg skulle, og enda mer. Og jeg gjorde det godt. Jeg skrev skjønnskrift fordi jeg allerede hadde lært å skrive løkkeskrift, jeg hadde ekstrabok i matematikk og leste hele bøker når de andre leste noveller. Jeg pløyde meg gjennom klassikere som Robinson Crusoe,  Fuglane, Kristin Lavransdatter og Markens Grøde og enda noen flere. Å lese bøker gjorde meg ingenting, for allerede da var bøkene mine beste venner, men det tok tid jeg egentlig ikke hadde.

På ungdomsskolen gikk det greit nok; jeg gjorde samfunnsfagleksene i engelsktimene, matteleksen i garderoben etter gym, norskleksen i samfunnsfagtimene… jeg sjonglerte og kom utav det med et rimelig godt papir. Men på videregående da krasjet det meste.

Jeg hadde jo aldri lært å gjøre lekser, jeg ante ikke hvordan jeg skulle få tid til å gjøre dem. Jeg ante ikke hvordan skolen forventet man gikk fram for å reflektere, fundere eller vurdere noe som helst. Det nærmeste jeg noen gang kom til en diskusjon i klasserommet var da jeg en gang spurte et spørsmål i klassen, og læreren kalte meg en djevelens advokat. Han mente nok ikke noe slemt med det, men 14-åringer tilgir ikke så lett, og de glemmer heller ikke. Den sjeldne, rungende latteren bølget i klasserommet og jeg fikk enda et tilnavn som hang ved i flere år.

Flere år senere var lærerhøyskolen en av flere skoler jeg søkte på, og jeg kom inn. Valget ble nok gjort utav mer praktiske hensyn enn idealisme. Å se frem mot et helt yrkesliv innen skoleverket var ikke noe jeg naturlig forsonte meg selv med; Men det var sånn det ble. I hvert fall ser det slik ut akkurat nå.

Er jeg stolt over yrkesvalget mitt? Tja, ikke egentlig. Jeg er kjempestolt over elevene mine og mine kollegaer, men å være lærer betyr at jeg til stadighet står til svars overfor en hel rekke enkeltpersoner og grupper: elever, foreldre, kollegaer, sjef, skoleeier, hjelpe- og helseinstanser. Av og til også lovens lange arm. Jeg forteller aldri i sosiale lag at jeg er lærer, jeg har lært at da kjører jeg meg selv inn i et hjørne som det er vanskelig å komme meg utav.

Alle mener noe om systemet jeg jobber i, jobben jeg (ikke) gjør, ferien jeg har, alle feiltrinn en selv har opplevd… De har et eierforhold til skolen, fordi de selv har vært elever. Det engasjerer på godt og vondt og det er skikkelig fint, det. Men oftest er det unntaket: Den umulige læreren som det var umulig å samarbeide med, som er premieeksempelet på hvilken dårlig jobb jeg gjør. Alkoholen som innimellom gir krydder til den sosiale samtalen hjelper liksom ikke, den heller. Jeg innrømmer, om enn motvillig, at det har hendt jeg på fest har tenkt at: «Jeg er så takknemlig for at jeg ikke bor inni hodet til denne personen: Jeg kunne ha gått milevis rundt der inne, i flere dager, uten å treffe på en eneste fornuftig tanke.» Det beviser vel egentlig bare hvor langt min virkelighet står fra andres virkelighetsoppfatning. Hvem sin feil det er… tja, kanskje min egen? Jeg er sikker på at jeg av og til kunne ha forklart, eller forsvart, meg selv med langt bedre velvalgte ord.

Det blir sagt at den det sladres om er alltid den siste som får vite hva som blir sagt. Og det er sant. Når jeg er skikkelig nede, og det skjer, lever jeg i en stadig frykt for at jeg, med fullt navn, skal bli hengt ut på nettet av en eller annen anonym person (med datatilsynets velsignelse, som slett ikke har problemer med mine potensielle psykiske traumer) som også har en dårlig dag.

Jeg er jo klar over at jeg sikkert daglig blir diskutert rundt mange middagsbord. Det er 120 elever, med familier, som har en mening om ting jeg sier, dialekten min, ting jeg gjør, kaffeånden min, hva jeg har på meg, bilen jeg kjører og ellers det som til sammen utgjør min person.

En dag jeg sto i kassakøen på en butikk hørte jeg to kvinner som diskuterte noe jeg hadde sagt i en time. Poden hadde fortalt hjemme, og jeg ble sitert av to som ikke har anelse om hvem jeg er eller hvordan jeg ser ut. De har fått servert en lærer, farget av elevens egen oppfatning, og så sitter jeg der med taushetsplikten min. Lokalsamfunnet kan av og til være skikkelig vrient å forholde seg til, for ikke å nevne å holde tann for tunge i. Jeg kan jo bare håpe at det som blir sagt videre er riktig. I dette tilfellet var det ikke noe «farlig» som ble sagt. Det handlet om arbeidsmoral; hvor dyrt det er for en arbeidsgiver å ha en ansatt som ikke kommer når han skal. Men det var kanskje bare flaks? Hvem vet?

Joda, jeg vet alt dette. Strengt tatt gjør det meg ingenting, fordi jeg tror at alt dette er en risiko du tar i absolutt alle yrker… selv om… jeg vet at det å være en leder er en ensom jobb. I mitt klasserom er jeg lederen. Jeg er aldri venn med mine elever, men jeg er alltid vennlig… i det minste prøver jeg å alltid være vennlig, og det skal du bare vite: det er inderlig vanskelig innimellom! Tålmodigheten har virkelig fått strekke seg til uante rekkevidder.

Jeg har en sterk tro på hver enkeltes beste versjon av seg selv. Jeg håper jeg er med på å finne den i mine elever, for det fortjener de alle sammen. En diagnose, for eksempel, forteller ingenting om hver enkeltes behov; en regel jeg prøver å holde fast ved hele skoleåret uansett resultat, oppførsel eller innstilling, likegyldig om de kommer med eller uten bagasje, og det håper jeg at jeg klarer å ha tydelig i bakhodet hele skoleåret igjennom.

Våren er på hell, og nå er det høysesong for oss som jobber i skolen. Midt oppi terminprøver, årsprøver, eksamener, standpunktskarakterer og andre karakterer så kommer lønnsforhandlingene, og akkurat som årene før så er den store snakkisen lærerne og deres urimelige krav.

Ofte så tenker jeg at dersom jeg ikke visste at det var lærerne man diskuterte, så hadde jeg trodd de snakket om småunger; Jeg kjenner meg ikke igjen i karakteristikken av meg selv. Jeg mener bestemt jeg ikke sutrer, ikke syns jeg at jeg stiller urimelige, bortskjemte krav til alt og alle rundt meg, heller.

Når det er sagt: Ja, jeg er heldig som får lov til å jobbe med flott ungdom. Ja, jeg er heldig som har to måneder hjemme sammen med barna mine. Ja, jeg er heldig som blir vurdert og ansett som «dugande» forbilde for nydelige unge på spranget til et ansvarlig voksenliv. Ja, jeg er heldig som aldri har det kjedelig på jobb; underholdningsverdien er skyhøy! og dagene er pepret med gode sitater.

Men… med stor risiko for å fremstå som dum, eller til og med en sinke: det koster meg, min familie, familielivet, mitt sosiale liv… og en hel rekke andre ting jeg ville elske å ha tid til, sånn cirka 60 arbeidstimer i uka. Jeg har ført statistikk… et år… og angret som hunden etterpå. Men nå har jeg jo engang gjort det, og sånn ble resultatet. Skoleeier regner med at jeg jobber 43.5 timer uka. Jeg driver rett og slett på med dugnad 16.5 timer i uka!

Og vet du hva? Den dugnaden skal jeg gjerne ta… men den hadde vært mer lystbetont og lettere å svelge unna dersom jeg visste der var litt «goodwill» i samfunnet generelt, og media spesielt. 
Kanskje burde vi ikke ha fulgt med i samfunnsfag og historie og fått med oss at før i tiden, ja da var det lensmann, prest og lærer som virkelig hadde høy status i det norske samfunn. Lønna var kanskje litt variabel; ofte en kombinasjon av cash og slakt og egg, men de var autoriteter. Respekten for læreren gjennomsyret samfunnet.
Kanskje sårheten over degraderingen sitter litt i, fremdeles. Nå føler ihvertfall svært mange lærere at de får et stempel som «lærer» sagt med et fnys.

1. mai 2014

Det er 1. mai, Arbeidernes dag. Jeg kommer fra gård, så jeg vokste ikke opp i et hjem der man feiret dagen utover å se på nattens opptøyer rundt omkring i verden på nyhetene og høre utdrag fra parolene. Ute er det enda stillere enn en gjennomsnittlig søndag; Ingen plenklippere durer… heller ikke noen som bygger. Eneste lydene er stemmene, latteren, til noen barn som leker og fuglekvitter.

Her i huset, ute på gangen, ligger det en stor haug med sko, støvler, luer, hansker, votter, skjerf, jakker, bukser… i det hele tatt hele familiens vintergarderobe med yttertøy. Og en del for smått yttertøy… og flere par sko som er for små.

På spisebordet ligger ullsokker sortert i hauger, pent tullet sammen i par. I tillegg ligger der en hel haug med umake sokker, sokker som har fått en enslig tilværelse. I andre etasje ligger det en haug med vintergensere, både passelige og for små, sammen med ullundertøy og diverse annet utstyr som hører vinteren til.

Jeg passer på å gjøre sånt når mannen i huset er offshore. Da har jeg to hele uker på meg uten at han går rundt i dagesvis og ser oppgitt på meg, helt til han vil hjelpe og ødelegger hele systemet mitt. Javel, så går det fortere når han trør til og får ting gjort, men det blir ikke helt sånn som jeg har tenkt inni hodet mitt. Ting Tar Tid… og jeg identifiserer meg veldig med den som etablerte begrepet.

Utenfor døren står akebrett, snowkicker, ski, staver, snowboard og snøspader i skjønn forening med sykler og hageredskap. Jeg rydder bort vinteren! Skulle ha gjort det for over en måned siden, men da ble det ikke gjort, så da må jeg gjøre det nå. Det er liksom ikke noe stas å ha vottene liggende på ganggulvet midtsommerstid. (Votter ligger nesten aldri på plass, de har det med å havne på gulvet uansett om jeg nettopp la dem i boksen til rette eier.)

Huset mitt er av forskjellige grunner aldri helt ryddig, (jeg bor sammen med mann, tre sønner (i forskjellige aldere) og en hannhund, så da kan du tenke deg hvem som er skyld i rotet) men dette uoverkommelige, fullstendig gale kaoset er helt uvanlig, selv for vårt hjem.

Hunden er velsignet lykkelig: Nå har han store hauger å plukke fra når noen av oss kommer hjem. Som regel må han ta til takke med en sko som han løper rundt i huset med, bare for å vise hvor lykkelig han er… og dermed blir det leteaksjon neste gang den utvalgte trenger skoen sin. Han simpelthen elsker at vi legger oss på gulvet og leter under møblene etter sko, tror egentlig det er derfor han gjemmer dem rundt omkring.

Det er slik med meg at når noe skal ryddes ser alt helt forferdelig bomba ut, helt til det plutselig, ved et trylleslag blir ryddig. Det stresser meg mens det pågår, men når jeg endelig blir ferdig har jeg som regel grunn til å være rimelig fornøyd. Da ligger alt på plass og jeg åpner dørene med glede for hvem som helst.

Det er rart med det der: Når huset en sjelden gang er ryddig; nei da er det ingen som ringer på døra, ingen av dem jeg vil vise frem velstanden til, i hvert fall. Men når huset ser ut som et nedslagsfelt for orkan, da kan du være sikker på at dørklokka ringer og hunden gir tydelig, høylydt lykkelig beskjed. Hele tiden. Og da er det ikke en av de mange vennene til barna som står utenfor; da er det en av de venninnene som alltid har prikkfritt hus og rene vinduer som står der, klar for en kopp te og en lang samtale.

Jeg vet ikke om det er karma eller skjebnen eller hva det er, men timingen er som regel forferdelig dårlig for uventede besøk. Når huset ser slik ut hadde det forresten vært ekstra pinlig om de hadde ringt først, for jeg klarer ikke å rydde på under en time… ikke er det sikkert at jeg hadde tatt telefonen heller, for den har det med å ligge steder jeg ikke helt husker hvor.

Jeg får stadig kritikk fordi jeg er så slurven med mobiltelefonen, folk vil jeg skal være tilgjengelig hele tiden, uansett tid på døgnet. Jeg er ikke det. Jeg ser jo på mobilen innimellom, om noen har ringt, sendt melding eller noe, men kontakter du meg på mobilen er det slett ikke sikkert jeg tar den med en gang.

Mens jeg skriver dette får jeg er krypende fornemmelse av at jeg er temmelig sær… og det er jeg også. Det er bare det at jeg ikke går rundt og kjenner på følelsen hele tiden. Det er ikke noe personlig at jeg ikke er tilgjengelig hele tiden, det er bare det at jeg trenger å ikke være tilgjengelig på alle arenaer til enhver tid.

Egentlig er jeg et menneske som trenger mye tid helt for meg selv, men det nytter jo ikke med alle rundt meg som bruker navnet mitt hele tiden «Mamma!!! jeg vil ha et glass melk!», «Mamma!!! Hvor er fotballskoene mine!», «Mamma!!!», eller «Bjørg, kan du hjelpe?», «Bjørg, har du sett…», «Bjørg, kan du fortelle meg hvordan…». Jeg har ingenting imot å hjelpe eller gi tid og oppmerksomhet, på ingen måte. Dersom jeg kan gjøre en forskjell for noen gir det meg en god følelse, og alle vil jo føle seg bra (akkurat der er jeg ikke så sær), men jeg velger bort å være tilgjengelig på alle arenaer, innimellom.

Men nå er det 1. mai, og jeg bruker solskinnsdagen til årets største klesvask. Maskinen durer i vei, klær blir rene, tørre og lagt sammen og lagt i forskjellige skap rundt omkring i huset.

Haugene blir litt etter litt mindre og om et par vasker har jeg ryddet plass nok til å gå tvers over gulvet i stedet for rundt det som ligger der. Middagen putrer i vidundergrytene og jeg er på god vei til å kalle meg selv husmor. I det minste kan jeg kalle meg det i dag; på arbeidernes dag.