"Lærer"... joda, det stemmer det.

Jeg skulle i hvert fall ikke bli lærer. Eller… gjennom alle de årene jeg gikk i grunnskolen og på videregående skole, så streifet det meg liksom aldri at det var et alternativ.

Tvert om, egentlig; skolen ga meg langt flere nedturer enn oppturer, og jeg følte meg svært ofte overlatt til meg selv. Kanskje kom det av at ingen skjønte hvordan mitt liv og min hverdag fortonte seg, kanskje syntes de at min situasjon var så uoverkommelig at det var best å ikke snu den steinen, det er mulig at siden jeg klarte meg ok, så var der ingen problemer…

På barneskolen gjorde jeg det jeg skulle, og enda mer. Og jeg gjorde det godt. Jeg skrev skjønnskrift fordi jeg allerede hadde lært å skrive løkkeskrift, jeg hadde ekstrabok i matematikk og leste hele bøker når de andre leste noveller. Jeg pløyde meg gjennom klassikere som Robinson Crusoe,  Fuglane, Kristin Lavransdatter og Markens Grøde og enda noen flere. Å lese bøker gjorde meg ingenting, for allerede da var bøkene mine beste venner, men det tok tid jeg egentlig ikke hadde.

På ungdomsskolen gikk det greit nok; jeg gjorde samfunnsfagleksene i engelsktimene, matteleksen i garderoben etter gym, norskleksen i samfunnsfagtimene… jeg sjonglerte og kom utav det med et rimelig godt papir. Men på videregående da krasjet det meste.

Jeg hadde jo aldri lært å gjøre lekser, jeg ante ikke hvordan jeg skulle få tid til å gjøre dem. Jeg ante ikke hvordan skolen forventet man gikk fram for å reflektere, fundere eller vurdere noe som helst. Det nærmeste jeg noen gang kom til en diskusjon i klasserommet var da jeg en gang spurte et spørsmål i klassen, og læreren kalte meg en djevelens advokat. Han mente nok ikke noe slemt med det, men 14-åringer tilgir ikke så lett, og de glemmer heller ikke. Den sjeldne, rungende latteren bølget i klasserommet og jeg fikk enda et tilnavn som hang ved i flere år.

Flere år senere var lærerhøyskolen en av flere skoler jeg søkte på, og jeg kom inn. Valget ble nok gjort utav mer praktiske hensyn enn idealisme. Å se frem mot et helt yrkesliv innen skoleverket var ikke noe jeg naturlig forsonte meg selv med; Men det var sånn det ble. I hvert fall ser det slik ut akkurat nå.

Er jeg stolt over yrkesvalget mitt? Tja, ikke egentlig. Jeg er kjempestolt over elevene mine og mine kollegaer, men å være lærer betyr at jeg til stadighet står til svars overfor en hel rekke enkeltpersoner og grupper: elever, foreldre, kollegaer, sjef, skoleeier, hjelpe- og helseinstanser. Av og til også lovens lange arm. Jeg forteller aldri i sosiale lag at jeg er lærer, jeg har lært at da kjører jeg meg selv inn i et hjørne som det er vanskelig å komme meg utav.

Alle mener noe om systemet jeg jobber i, jobben jeg (ikke) gjør, ferien jeg har, alle feiltrinn en selv har opplevd… De har et eierforhold til skolen, fordi de selv har vært elever. Det engasjerer på godt og vondt og det er skikkelig fint, det. Men oftest er det unntaket: Den umulige læreren som det var umulig å samarbeide med, som er premieeksempelet på hvilken dårlig jobb jeg gjør. Alkoholen som innimellom gir krydder til den sosiale samtalen hjelper liksom ikke, den heller. Jeg innrømmer, om enn motvillig, at det har hendt jeg på fest har tenkt at: «Jeg er så takknemlig for at jeg ikke bor inni hodet til denne personen: Jeg kunne ha gått milevis rundt der inne, i flere dager, uten å treffe på en eneste fornuftig tanke.» Det beviser vel egentlig bare hvor langt min virkelighet står fra andres virkelighetsoppfatning. Hvem sin feil det er… tja, kanskje min egen? Jeg er sikker på at jeg av og til kunne ha forklart, eller forsvart, meg selv med langt bedre velvalgte ord.

Det blir sagt at den det sladres om er alltid den siste som får vite hva som blir sagt. Og det er sant. Når jeg er skikkelig nede, og det skjer, lever jeg i en stadig frykt for at jeg, med fullt navn, skal bli hengt ut på nettet av en eller annen anonym person (med datatilsynets velsignelse, som slett ikke har problemer med mine potensielle psykiske traumer) som også har en dårlig dag.

Jeg er jo klar over at jeg sikkert daglig blir diskutert rundt mange middagsbord. Det er 120 elever, med familier, som har en mening om ting jeg sier, dialekten min, ting jeg gjør, kaffeånden min, hva jeg har på meg, bilen jeg kjører og ellers det som til sammen utgjør min person.

En dag jeg sto i kassakøen på en butikk hørte jeg to kvinner som diskuterte noe jeg hadde sagt i en time. Poden hadde fortalt hjemme, og jeg ble sitert av to som ikke har anelse om hvem jeg er eller hvordan jeg ser ut. De har fått servert en lærer, farget av elevens egen oppfatning, og så sitter jeg der med taushetsplikten min. Lokalsamfunnet kan av og til være skikkelig vrient å forholde seg til, for ikke å nevne å holde tann for tunge i. Jeg kan jo bare håpe at det som blir sagt videre er riktig. I dette tilfellet var det ikke noe «farlig» som ble sagt. Det handlet om arbeidsmoral; hvor dyrt det er for en arbeidsgiver å ha en ansatt som ikke kommer når han skal. Men det var kanskje bare flaks? Hvem vet?

Joda, jeg vet alt dette. Strengt tatt gjør det meg ingenting, fordi jeg tror at alt dette er en risiko du tar i absolutt alle yrker… selv om… jeg vet at det å være en leder er en ensom jobb. I mitt klasserom er jeg lederen. Jeg er aldri venn med mine elever, men jeg er alltid vennlig… i det minste prøver jeg å alltid være vennlig, og det skal du bare vite: det er inderlig vanskelig innimellom! Tålmodigheten har virkelig fått strekke seg til uante rekkevidder.

Jeg har en sterk tro på hver enkeltes beste versjon av seg selv. Jeg håper jeg er med på å finne den i mine elever, for det fortjener de alle sammen. En diagnose, for eksempel, forteller ingenting om hver enkeltes behov; en regel jeg prøver å holde fast ved hele skoleåret uansett resultat, oppførsel eller innstilling, likegyldig om de kommer med eller uten bagasje, og det håper jeg at jeg klarer å ha tydelig i bakhodet hele skoleåret igjennom.

Våren er på hell, og nå er det høysesong for oss som jobber i skolen. Midt oppi terminprøver, årsprøver, eksamener, standpunktskarakterer og andre karakterer så kommer lønnsforhandlingene, og akkurat som årene før så er den store snakkisen lærerne og deres urimelige krav.

Ofte så tenker jeg at dersom jeg ikke visste at det var lærerne man diskuterte, så hadde jeg trodd de snakket om småunger; Jeg kjenner meg ikke igjen i karakteristikken av meg selv. Jeg mener bestemt jeg ikke sutrer, ikke syns jeg at jeg stiller urimelige, bortskjemte krav til alt og alle rundt meg, heller.

Når det er sagt: Ja, jeg er heldig som får lov til å jobbe med flott ungdom. Ja, jeg er heldig som har to måneder hjemme sammen med barna mine. Ja, jeg er heldig som blir vurdert og ansett som «dugande» forbilde for nydelige unge på spranget til et ansvarlig voksenliv. Ja, jeg er heldig som aldri har det kjedelig på jobb; underholdningsverdien er skyhøy! og dagene er pepret med gode sitater.

Men… med stor risiko for å fremstå som dum, eller til og med en sinke: det koster meg, min familie, familielivet, mitt sosiale liv… og en hel rekke andre ting jeg ville elske å ha tid til, sånn cirka 60 arbeidstimer i uka. Jeg har ført statistikk… et år… og angret som hunden etterpå. Men nå har jeg jo engang gjort det, og sånn ble resultatet. Skoleeier regner med at jeg jobber 43.5 timer uka. Jeg driver rett og slett på med dugnad 16.5 timer i uka!

Og vet du hva? Den dugnaden skal jeg gjerne ta… men den hadde vært mer lystbetont og lettere å svelge unna dersom jeg visste der var litt «goodwill» i samfunnet generelt, og media spesielt. 
Kanskje burde vi ikke ha fulgt med i samfunnsfag og historie og fått med oss at før i tiden, ja da var det lensmann, prest og lærer som virkelig hadde høy status i det norske samfunn. Lønna var kanskje litt variabel; ofte en kombinasjon av cash og slakt og egg, men de var autoriteter. Respekten for læreren gjennomsyret samfunnet.
Kanskje sårheten over degraderingen sitter litt i, fremdeles. Nå føler ihvertfall svært mange lærere at de får et stempel som «lærer» sagt med et fnys.