1. mai 2014

Det er 1. mai, Arbeidernes dag. Jeg kommer fra gård, så jeg vokste ikke opp i et hjem der man feiret dagen utover å se på nattens opptøyer rundt omkring i verden på nyhetene og høre utdrag fra parolene. Ute er det enda stillere enn en gjennomsnittlig søndag; Ingen plenklippere durer… heller ikke noen som bygger. Eneste lydene er stemmene, latteren, til noen barn som leker og fuglekvitter.

Her i huset, ute på gangen, ligger det en stor haug med sko, støvler, luer, hansker, votter, skjerf, jakker, bukser… i det hele tatt hele familiens vintergarderobe med yttertøy. Og en del for smått yttertøy… og flere par sko som er for små.

På spisebordet ligger ullsokker sortert i hauger, pent tullet sammen i par. I tillegg ligger der en hel haug med umake sokker, sokker som har fått en enslig tilværelse. I andre etasje ligger det en haug med vintergensere, både passelige og for små, sammen med ullundertøy og diverse annet utstyr som hører vinteren til.

Jeg passer på å gjøre sånt når mannen i huset er offshore. Da har jeg to hele uker på meg uten at han går rundt i dagesvis og ser oppgitt på meg, helt til han vil hjelpe og ødelegger hele systemet mitt. Javel, så går det fortere når han trør til og får ting gjort, men det blir ikke helt sånn som jeg har tenkt inni hodet mitt. Ting Tar Tid… og jeg identifiserer meg veldig med den som etablerte begrepet.

Utenfor døren står akebrett, snowkicker, ski, staver, snowboard og snøspader i skjønn forening med sykler og hageredskap. Jeg rydder bort vinteren! Skulle ha gjort det for over en måned siden, men da ble det ikke gjort, så da må jeg gjøre det nå. Det er liksom ikke noe stas å ha vottene liggende på ganggulvet midtsommerstid. (Votter ligger nesten aldri på plass, de har det med å havne på gulvet uansett om jeg nettopp la dem i boksen til rette eier.)

Huset mitt er av forskjellige grunner aldri helt ryddig, (jeg bor sammen med mann, tre sønner (i forskjellige aldere) og en hannhund, så da kan du tenke deg hvem som er skyld i rotet) men dette uoverkommelige, fullstendig gale kaoset er helt uvanlig, selv for vårt hjem.

Hunden er velsignet lykkelig: Nå har han store hauger å plukke fra når noen av oss kommer hjem. Som regel må han ta til takke med en sko som han løper rundt i huset med, bare for å vise hvor lykkelig han er… og dermed blir det leteaksjon neste gang den utvalgte trenger skoen sin. Han simpelthen elsker at vi legger oss på gulvet og leter under møblene etter sko, tror egentlig det er derfor han gjemmer dem rundt omkring.

Det er slik med meg at når noe skal ryddes ser alt helt forferdelig bomba ut, helt til det plutselig, ved et trylleslag blir ryddig. Det stresser meg mens det pågår, men når jeg endelig blir ferdig har jeg som regel grunn til å være rimelig fornøyd. Da ligger alt på plass og jeg åpner dørene med glede for hvem som helst.

Det er rart med det der: Når huset en sjelden gang er ryddig; nei da er det ingen som ringer på døra, ingen av dem jeg vil vise frem velstanden til, i hvert fall. Men når huset ser ut som et nedslagsfelt for orkan, da kan du være sikker på at dørklokka ringer og hunden gir tydelig, høylydt lykkelig beskjed. Hele tiden. Og da er det ikke en av de mange vennene til barna som står utenfor; da er det en av de venninnene som alltid har prikkfritt hus og rene vinduer som står der, klar for en kopp te og en lang samtale.

Jeg vet ikke om det er karma eller skjebnen eller hva det er, men timingen er som regel forferdelig dårlig for uventede besøk. Når huset ser slik ut hadde det forresten vært ekstra pinlig om de hadde ringt først, for jeg klarer ikke å rydde på under en time… ikke er det sikkert at jeg hadde tatt telefonen heller, for den har det med å ligge steder jeg ikke helt husker hvor.

Jeg får stadig kritikk fordi jeg er så slurven med mobiltelefonen, folk vil jeg skal være tilgjengelig hele tiden, uansett tid på døgnet. Jeg er ikke det. Jeg ser jo på mobilen innimellom, om noen har ringt, sendt melding eller noe, men kontakter du meg på mobilen er det slett ikke sikkert jeg tar den med en gang.

Mens jeg skriver dette får jeg er krypende fornemmelse av at jeg er temmelig sær… og det er jeg også. Det er bare det at jeg ikke går rundt og kjenner på følelsen hele tiden. Det er ikke noe personlig at jeg ikke er tilgjengelig hele tiden, det er bare det at jeg trenger å ikke være tilgjengelig på alle arenaer til enhver tid.

Egentlig er jeg et menneske som trenger mye tid helt for meg selv, men det nytter jo ikke med alle rundt meg som bruker navnet mitt hele tiden «Mamma!!! jeg vil ha et glass melk!», «Mamma!!! Hvor er fotballskoene mine!», «Mamma!!!», eller «Bjørg, kan du hjelpe?», «Bjørg, har du sett…», «Bjørg, kan du fortelle meg hvordan…». Jeg har ingenting imot å hjelpe eller gi tid og oppmerksomhet, på ingen måte. Dersom jeg kan gjøre en forskjell for noen gir det meg en god følelse, og alle vil jo føle seg bra (akkurat der er jeg ikke så sær), men jeg velger bort å være tilgjengelig på alle arenaer, innimellom.

Men nå er det 1. mai, og jeg bruker solskinnsdagen til årets største klesvask. Maskinen durer i vei, klær blir rene, tørre og lagt sammen og lagt i forskjellige skap rundt omkring i huset.

Haugene blir litt etter litt mindre og om et par vasker har jeg ryddet plass nok til å gå tvers over gulvet i stedet for rundt det som ligger der. Middagen putrer i vidundergrytene og jeg er på god vei til å kalle meg selv husmor. I det minste kan jeg kalle meg det i dag; på arbeidernes dag.