Ferie og sko og sånt...

Ferie, Syden...: lange, dovne morgener med frokost ute i behagelig ro. Fuglekvitter, lykkelige barn som ler, en og annen stol som skraper mot flislagt gulv.

Vi har kaffe, nypresset, kald juice, toast, eggerøre og hauger med paprika, tomat og agurk. O, salige fryd! Det er sånn ferie jeg innerst inne føler jeg fortjener, men helt sånn er det nok ikke.

I år har vi valgt å leie oss en leilighet i Spania, på Solkysten.

Det skal de ha: de passer godt på å ikke lyve i reklamen: Stranden er nydelig og full av folk, men det er ingen som tilfreds dupper i vannet og kjøler seg ned. Kanskje ikke så rart med badetemperatur omtrent som hjemme... Atlanterhavet er jo nærmeste nabo her også, så det er kanskje ikke så rart. Reklamen sier i hvert fall ikke et ord om badetemperaturen, og akkurat det streifet oss ikke et sekund, selv om vi er en badeglad familie. Vi reiste til Solkysten, må vite. Det klinger jo så forlokkende at all fornuftig tanke om andre sider ved klimaet kortslutter. (Så fikk vi også lyn, torden og regn første dagen her.)

Joggeskoene ble igjen hjemme. En av disse halvveis bevisste forglemmelsene jeg av og til gjør.

De eneste skoene jeg har med (3 par sko er ingenting, nemlig) er sandalene, et par høyhælte sandaletter (som er mitt aller beste skopar å gå i, bare så det er sagt), og et par ballerinasko i tilfelle skokrise.

Men joggeskoene ble igjen hjemme. De står og blomstrer i knall rosa fred hjemme. Antagelig midt på ganggulvet.

I fjor var vi på "all-inclusive" i Tyrkia. Der var det musikk, badetemperatur, aktiviteter, mat, is og alkohol fra man sto opp til man ikke orket mer. Det tok ikke lange stunden ved bassenget før mannen min begynte å bli rastløs.

Nå er det slik at folk flest som er i varmere land, og som mener de er spreke, står opp tidlig om morgenen, før sola tar virkelig tak, og gjør unna en liten treningsøkt i komfortabel temperatur. Det gjør ikke min mann. Min mann liker å sove noen timer lenger enn meg (det er for all del ingen forkleinelse, for jeg sover svært få timer) og så står han opp når han er uthvilt.

I Tyrkia fikk vi fort en rutine: Vi spiste en sein frokost, tok livet med ro, plasket litt i bassenget... men så begynte mannen min å bli veldig rastløs. Helt stille og rolig bare gikk han sin vei, og ble borte en god times tid, før han kom tilbake til oss som fremdeles koste oss ved bassenget, mens han helte innpå med cola og vann, tilfreds og dyvåt. Da hadde han jogget noen runder rundt hotell komplekset.

Dette året startet det hele veldig uskyldig. Det er jo sånn at når du er et sted, så bør du være litt orientert om hva man finner hvor og sånt. Vi sa til ungene at vi kom snart tilbake, og gikk... egentlig bare for å utforske nærmiljøet, trodde jeg... ja, så naiv er jeg fremdeles.

Siden jeg stadig har ambisjoner om å kunne kalle meg en sprek dame i min beste alder (jeg simpelthen elsker disse opplagte, vakre løgnene) startet jeg endomondoen min like utenfor døren.

- Hvorfor er du så nøye med den endomondoen?
- Jeg liker å holde rede på hvor jeg går, hvor langt, når, om jeg går fortere neste gang og sånt...
- Hvem er det du dokumenterer alt for da? Spør mannen min med dårlig skjult skepsis. Tvilen om kona har begynt å publisere et lykkelig, perfekt liv i bare samstemt familieidyll skinner tydelig igjennom.
- Nei, det er bare meg selv; jeg liker å se fremgang, om der er noen. Det gir meg litt motivasjon, og det er ihvertfall en ting som er helt klinkende sikkert, og det er at jeg trenger motivasjon.
At venner har funnet meg på endomondo og at jeg legger ved bilder av turene vi går, er for meg helt uinteressant at han vet.

Den første dagen vi var her tuslet vi avgårde, og kom tilbake en times tid senere. Da hadde vi gått 1.6 km opp (joda, visst fant vi oss en oppoverbakke!) og like langt tilbake: 3.2 km.
Nå, en uke senere, er vi borte i et par timer og går litt over 9 km. Jeg har ikke tenkt å spørre ham om det er en passiv form for å slanke meg, eller om han bare trives i selskapet mitt. Vi har det ihvertfall trivelig der jeg hiver etter pusten og sutrer over at jeg er sliten i leggene. (Jeg spør naturligvis ikke ham om han har det like trivelig som meg, disse timene borte fra barna!)

Jeg vet ikke noe om helninger og sånt, men der er et skilt som sier 10%. 10% av hva, det vet jeg ikke, men det er visstnok litt bratt. Bilene sliter med turtallet og de to svette syklistene står nesten stille oppover svingene. Like etter kommer de rasende om kapp nedover bakkene, langt over fartsgrensa på 40 kmt.

Siden jeg ikke tok med meg joggesko, har jeg gått i sandaler. Nydelige, skikkelig behagelige sandaler, men de er ikke noe å gå lange turer i, for å si det slik. Ingen ved sine fulle fem går på sånne turer i slike sandaler... etter den andre dagen ble det en gimmick for meg å gå i sandalene. Liksom en sånn stille protest mot profft utstyr for amatører.
I ren og skjær sympati har mannen min trakket oppover fjellsiden på dårlig asfalt, sammen med meg, i sine sandaler.

Tilbake i leiligheten har vi spist fruktsalat, drukket juice og kaffe og koset oss... før han liksom henslegt har nevnt at "Eh... du, jeg jogger en tur, jeg." Så knyter han på seg joggeskoene sine og tar hele runden en gang til.

I går var vi i Ronda. En flott, liten by med en fantastisk historie, høyt oppe i de Andaluciske fjellene.

Nå fikk vi ikke sett så mye av alt det flotte og historiske Ronda har å by på, men McDonalds der har en nydelig Frappè, og der er en temmelig lang handlegate med stort sett klær.
Guttene fikk fotballtrøyer, jeg fikk flotte tursandaler... og i dag gikk min mann i joggesko, før han jogget.