Når kokken kokkelerer

Jeg har begynt på kokkekurs! Nå har jeg alltid likt å lage mat… i hvert fall har jeg alltid likt det etter at jeg ble voksen, men jeg begynte tidlig ved grytene. Opp igjennom årene har det blitt mye mat, mange rundt bordet, og alle har blitt mette.

Jeg har vel ikke vært spesielt eksperimentell av meg i matveien, men av og til har jeg prøvd meg på diverse retter, uten at familien har gitt noen entusiastisk respons, for å si det slik. Men jeg har ikke gitt opp enda! Jeg driver fremdeles på med å introdusere en og annen ny smak innimellom.

Nå har det seg slik at vi for noen måneder siden byttet ut grytene våre med vidunderlige vidundergryter, og skal vidunderlige vidundergryter lage ditto mat må man lære seg å bli en vidunderlig kokk. Sånt kommer jo ikke helt av seg selv, så da blir det kursing. 

Jeg kan både koke vann og egg, men likevel. Det er herlig å komme litt ut av de faste vanene. Av og til har jeg gått gjennom butikken og tenkt: hvem i all verden har fantasi til å bruke alt dette i matlagingen sin? Nå, plutselig, plukker jeg gjerne opp nye grønnsaker i butikken, og barna er veldig fornøyd.

Prinsippet med grytene er at man skal kunne lage mat uten vann, men enda viktigere: uten fett!

Nå har jeg nok forsert historien litt, så jeg skal gå litt tilbake i tid:

For noen måneder siden ringte min venninne og ba oss på middag, «…sånn i 8-tiden i morgen». Joda, det passet jo bra med både leggetider og alt annet, så det satte vi jo pris på en helt vanlig onsdag kveld. Dagen etter forberedte vi barna på at vi skulle ut, så de ville bli alene hjemme.

Å gå ut er noe vi ikke gjør så svært ofte, så det pleier å gå bra, bare vi forbereder barna på det. Vi legger minstemann, mellomste gutten får beskjed om når han skal i seng… og så går vi og lar dem tro de er store og ansvarsfulle. Eldstemann er i kjelleren og har rimelig god kontroll. Det forsikrer vi oss om. Dessuten kan de ringe, og vi er aldri mer enn 10 minutter unna.

Uansett. Klokken 6 (18:00), ringer min venninne og lurer på hvor vi blir av? Vi er seine, men det gjør ingenting, altså, for et annet par er også litt seine…

Kanskje det burde ringe ei bjelle, eller jeg burde i hvert fall ane ugler i mosen, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg bare tenkte at nå «rotler» hun igjen.

Under sofaen finner jeg den andre skoen, minstemann får beskjed om å legge seg selv. Heldigvis er det stort for ham. Frokostblanding og polarbrød er favorittkveldsmat, og det fikser han glatt selv… når mamma ikke er hjemme og tilgjengelig. Han er nemlig stor gutt nå.

Mat man slipper å lage selv er luksus. Det liker vi. Så vi skynder oss ut dørene, før noen (les: barna) kommer på noe som forsinker oss.

Vi kom dit, og 5 par satt og ventet på oss, mens en ung, fremadstormende, rimelig flott gutt gikk fram og tilbake mellom komfyren og kjøkkenbenken.

Tror du dette var en impulsiv, vennskapelig middag? Nei, nei, nei… og jeg burde ha luktet lunta for lenge siden. I hvert fall da hun plutselig fikk sånn angst for punktligheten vår... eller mangelen på sådan. (Jeg mener fremdeles hun sa 8, men, men.)

I løpet av 3 timer ble vi imponert over fløtegratinerte poteter, kyllingfilet, alle slags grønnsaker og kake til dessert , til 12 personer. Da var maten tilberedt, forklart, vist og fortalt, og spist. Utrolig imponerende. Det var rett og slett godt, enda han for presentasjonen sin del også kuttet ut salt og andre krydder.

Mennene rundt bordet ble spesielt imponert. Det er faktisk første gangen jeg har sett menn på et homeparty bli bitt av kjøpebasillen. (Nå er det første gangen jeg har vært på et homeparty med menn tilstede… kanskje vi hadde fått enda mer Tupperware i hus om han gikk litt oftere?

Vel hjemme sa jeg til mannen at, «…greit, vi kan kjøpe grytene, men da går vi på kokkekursene som følger med grytene, og vi hiver alt det gamle». Vi kastet alt bortsett fra pannekakepanna mi og steikepanna jeg fikk av svigermor til jul; den ville han beholde.  Men alt det andre er borte nå. Og nå skal vi aldri mer kjøpe gryter, for både grytene og kursene har livstidsgaranti.

Min eldste sønn er ikke så veldig happy. Han vil ha fett og skikkelig kokte grønnsaker og masse salt og gode smaker han kjenner og elsker fra tidlig barndom.

Jeg har ikke galle, så for min del er dette helt fantastisk. Jeg elsker den gode følelsen av å spise sunt, i normale mengder uten å bli dårlig. Dessuten er jeg tjukk, og det er jo en sjanse for at maten har noe med det å gjøre.

Hvordan maten smaker? I begynnelsen ble det litt slavisk, litt vel sunt, men nå begynner jeg å få teken på det. Mannen min også. Nå lager han andre retter til middag enn de fire store: joikakaker, grøt, ovnsbakt laks (som i all rettferdighetens navn er himmelsk) og kjøttsuppe. Nå er det rett og slett en opptur å komme hjem fra jobben og maten står på bordet. Jeg liker nemlig ikke Joikakaker, og grøt er heller ingen favoritt.

De kostet kanskje en fot og en arm… ja en liten bil! (Joda, vi kjøpte nok full pakke, ser du. Helt unødvendig, men skal det være, så skal det være. Dette er tross alt en livsstilsendring vi gjør.) 

Det var liksom ikke helt slik vi hadde tenkt det skulle bli å takke ja til en middagsinvitasjon, men alt tatt i betraktning tenker jeg at mannen i huset hadde godt av å bli invitert på middag. Jeg også.