Når kokken kokkelerer

Jeg har begynt på kokkekurs! Nå har jeg alltid likt å lage mat… i hvert fall har jeg alltid likt det etter at jeg ble voksen, men jeg begynte tidlig ved grytene. Opp igjennom årene har det blitt mye mat, mange rundt bordet, og alle har blitt mette.

Jeg har vel ikke vært spesielt eksperimentell av meg i matveien, men av og til har jeg prøvd meg på diverse retter, uten at familien har gitt noen entusiastisk respons, for å si det slik. Men jeg har ikke gitt opp enda! Jeg driver fremdeles på med å introdusere en og annen ny smak innimellom.

Nå har det seg slik at vi for noen måneder siden byttet ut grytene våre med vidunderlige vidundergryter, og skal vidunderlige vidundergryter lage ditto mat må man lære seg å bli en vidunderlig kokk. Sånt kommer jo ikke helt av seg selv, så da blir det kursing. 

Jeg kan både koke vann og egg, men likevel. Det er herlig å komme litt ut av de faste vanene. Av og til har jeg gått gjennom butikken og tenkt: hvem i all verden har fantasi til å bruke alt dette i matlagingen sin? Nå, plutselig, plukker jeg gjerne opp nye grønnsaker i butikken, og barna er veldig fornøyd.

Prinsippet med grytene er at man skal kunne lage mat uten vann, men enda viktigere: uten fett!

Nå har jeg nok forsert historien litt, så jeg skal gå litt tilbake i tid:

For noen måneder siden ringte min venninne og ba oss på middag, «…sånn i 8-tiden i morgen». Joda, det passet jo bra med både leggetider og alt annet, så det satte vi jo pris på en helt vanlig onsdag kveld. Dagen etter forberedte vi barna på at vi skulle ut, så de ville bli alene hjemme.

Å gå ut er noe vi ikke gjør så svært ofte, så det pleier å gå bra, bare vi forbereder barna på det. Vi legger minstemann, mellomste gutten får beskjed om når han skal i seng… og så går vi og lar dem tro de er store og ansvarsfulle. Eldstemann er i kjelleren og har rimelig god kontroll. Det forsikrer vi oss om. Dessuten kan de ringe, og vi er aldri mer enn 10 minutter unna.

Uansett. Klokken 6 (18:00), ringer min venninne og lurer på hvor vi blir av? Vi er seine, men det gjør ingenting, altså, for et annet par er også litt seine…

Kanskje det burde ringe ei bjelle, eller jeg burde i hvert fall ane ugler i mosen, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg bare tenkte at nå «rotler» hun igjen.

Under sofaen finner jeg den andre skoen, minstemann får beskjed om å legge seg selv. Heldigvis er det stort for ham. Frokostblanding og polarbrød er favorittkveldsmat, og det fikser han glatt selv… når mamma ikke er hjemme og tilgjengelig. Han er nemlig stor gutt nå.

Mat man slipper å lage selv er luksus. Det liker vi. Så vi skynder oss ut dørene, før noen (les: barna) kommer på noe som forsinker oss.

Vi kom dit, og 5 par satt og ventet på oss, mens en ung, fremadstormende, rimelig flott gutt gikk fram og tilbake mellom komfyren og kjøkkenbenken.

Tror du dette var en impulsiv, vennskapelig middag? Nei, nei, nei… og jeg burde ha luktet lunta for lenge siden. I hvert fall da hun plutselig fikk sånn angst for punktligheten vår... eller mangelen på sådan. (Jeg mener fremdeles hun sa 8, men, men.)

I løpet av 3 timer ble vi imponert over fløtegratinerte poteter, kyllingfilet, alle slags grønnsaker og kake til dessert , til 12 personer. Da var maten tilberedt, forklart, vist og fortalt, og spist. Utrolig imponerende. Det var rett og slett godt, enda han for presentasjonen sin del også kuttet ut salt og andre krydder.

Mennene rundt bordet ble spesielt imponert. Det er faktisk første gangen jeg har sett menn på et homeparty bli bitt av kjøpebasillen. (Nå er det første gangen jeg har vært på et homeparty med menn tilstede… kanskje vi hadde fått enda mer Tupperware i hus om han gikk litt oftere?

Vel hjemme sa jeg til mannen at, «…greit, vi kan kjøpe grytene, men da går vi på kokkekursene som følger med grytene, og vi hiver alt det gamle». Vi kastet alt bortsett fra pannekakepanna mi og steikepanna jeg fikk av svigermor til jul; den ville han beholde.  Men alt det andre er borte nå. Og nå skal vi aldri mer kjøpe gryter, for både grytene og kursene har livstidsgaranti.

Min eldste sønn er ikke så veldig happy. Han vil ha fett og skikkelig kokte grønnsaker og masse salt og gode smaker han kjenner og elsker fra tidlig barndom.

Jeg har ikke galle, så for min del er dette helt fantastisk. Jeg elsker den gode følelsen av å spise sunt, i normale mengder uten å bli dårlig. Dessuten er jeg tjukk, og det er jo en sjanse for at maten har noe med det å gjøre.

Hvordan maten smaker? I begynnelsen ble det litt slavisk, litt vel sunt, men nå begynner jeg å få teken på det. Mannen min også. Nå lager han andre retter til middag enn de fire store: joikakaker, grøt, ovnsbakt laks (som i all rettferdighetens navn er himmelsk) og kjøttsuppe. Nå er det rett og slett en opptur å komme hjem fra jobben og maten står på bordet. Jeg liker nemlig ikke Joikakaker, og grøt er heller ingen favoritt.

De kostet kanskje en fot og en arm… ja en liten bil! (Joda, vi kjøpte nok full pakke, ser du. Helt unødvendig, men skal det være, så skal det være. Dette er tross alt en livsstilsendring vi gjør.) 

Det var liksom ikke helt slik vi hadde tenkt det skulle bli å takke ja til en middagsinvitasjon, men alt tatt i betraktning tenker jeg at mannen i huset hadde godt av å bli invitert på middag. Jeg også.

Ferie og sko og sånt...

Ferie, Syden...: lange, dovne morgener med frokost ute i behagelig ro. Fuglekvitter, lykkelige barn som ler, en og annen stol som skraper mot flislagt gulv.

Vi har kaffe, nypresset, kald juice, toast, eggerøre og hauger med paprika, tomat og agurk. O, salige fryd! Det er sånn ferie jeg innerst inne føler jeg fortjener, men helt sånn er det nok ikke.

I år har vi valgt å leie oss en leilighet i Spania, på Solkysten.

Det skal de ha: de passer godt på å ikke lyve i reklamen: Stranden er nydelig og full av folk, men det er ingen som tilfreds dupper i vannet og kjøler seg ned. Kanskje ikke så rart med badetemperatur omtrent som hjemme... Atlanterhavet er jo nærmeste nabo her også, så det er kanskje ikke så rart. Reklamen sier i hvert fall ikke et ord om badetemperaturen, og akkurat det streifet oss ikke et sekund, selv om vi er en badeglad familie. Vi reiste til Solkysten, må vite. Det klinger jo så forlokkende at all fornuftig tanke om andre sider ved klimaet kortslutter. (Så fikk vi også lyn, torden og regn første dagen her.)

Joggeskoene ble igjen hjemme. En av disse halvveis bevisste forglemmelsene jeg av og til gjør.

De eneste skoene jeg har med (3 par sko er ingenting, nemlig) er sandalene, et par høyhælte sandaletter (som er mitt aller beste skopar å gå i, bare så det er sagt), og et par ballerinasko i tilfelle skokrise.

Men joggeskoene ble igjen hjemme. De står og blomstrer i knall rosa fred hjemme. Antagelig midt på ganggulvet.

I fjor var vi på "all-inclusive" i Tyrkia. Der var det musikk, badetemperatur, aktiviteter, mat, is og alkohol fra man sto opp til man ikke orket mer. Det tok ikke lange stunden ved bassenget før mannen min begynte å bli rastløs.

Nå er det slik at folk flest som er i varmere land, og som mener de er spreke, står opp tidlig om morgenen, før sola tar virkelig tak, og gjør unna en liten treningsøkt i komfortabel temperatur. Det gjør ikke min mann. Min mann liker å sove noen timer lenger enn meg (det er for all del ingen forkleinelse, for jeg sover svært få timer) og så står han opp når han er uthvilt.

I Tyrkia fikk vi fort en rutine: Vi spiste en sein frokost, tok livet med ro, plasket litt i bassenget... men så begynte mannen min å bli veldig rastløs. Helt stille og rolig bare gikk han sin vei, og ble borte en god times tid, før han kom tilbake til oss som fremdeles koste oss ved bassenget, mens han helte innpå med cola og vann, tilfreds og dyvåt. Da hadde han jogget noen runder rundt hotell komplekset.

Dette året startet det hele veldig uskyldig. Det er jo sånn at når du er et sted, så bør du være litt orientert om hva man finner hvor og sånt. Vi sa til ungene at vi kom snart tilbake, og gikk... egentlig bare for å utforske nærmiljøet, trodde jeg... ja, så naiv er jeg fremdeles.

Siden jeg stadig har ambisjoner om å kunne kalle meg en sprek dame i min beste alder (jeg simpelthen elsker disse opplagte, vakre løgnene) startet jeg endomondoen min like utenfor døren.

- Hvorfor er du så nøye med den endomondoen?
- Jeg liker å holde rede på hvor jeg går, hvor langt, når, om jeg går fortere neste gang og sånt...
- Hvem er det du dokumenterer alt for da? Spør mannen min med dårlig skjult skepsis. Tvilen om kona har begynt å publisere et lykkelig, perfekt liv i bare samstemt familieidyll skinner tydelig igjennom.
- Nei, det er bare meg selv; jeg liker å se fremgang, om der er noen. Det gir meg litt motivasjon, og det er ihvertfall en ting som er helt klinkende sikkert, og det er at jeg trenger motivasjon.
At venner har funnet meg på endomondo og at jeg legger ved bilder av turene vi går, er for meg helt uinteressant at han vet.

Den første dagen vi var her tuslet vi avgårde, og kom tilbake en times tid senere. Da hadde vi gått 1.6 km opp (joda, visst fant vi oss en oppoverbakke!) og like langt tilbake: 3.2 km.
Nå, en uke senere, er vi borte i et par timer og går litt over 9 km. Jeg har ikke tenkt å spørre ham om det er en passiv form for å slanke meg, eller om han bare trives i selskapet mitt. Vi har det ihvertfall trivelig der jeg hiver etter pusten og sutrer over at jeg er sliten i leggene. (Jeg spør naturligvis ikke ham om han har det like trivelig som meg, disse timene borte fra barna!)

Jeg vet ikke noe om helninger og sånt, men der er et skilt som sier 10%. 10% av hva, det vet jeg ikke, men det er visstnok litt bratt. Bilene sliter med turtallet og de to svette syklistene står nesten stille oppover svingene. Like etter kommer de rasende om kapp nedover bakkene, langt over fartsgrensa på 40 kmt.

Siden jeg ikke tok med meg joggesko, har jeg gått i sandaler. Nydelige, skikkelig behagelige sandaler, men de er ikke noe å gå lange turer i, for å si det slik. Ingen ved sine fulle fem går på sånne turer i slike sandaler... etter den andre dagen ble det en gimmick for meg å gå i sandalene. Liksom en sånn stille protest mot profft utstyr for amatører.
I ren og skjær sympati har mannen min trakket oppover fjellsiden på dårlig asfalt, sammen med meg, i sine sandaler.

Tilbake i leiligheten har vi spist fruktsalat, drukket juice og kaffe og koset oss... før han liksom henslegt har nevnt at "Eh... du, jeg jogger en tur, jeg." Så knyter han på seg joggeskoene sine og tar hele runden en gang til.

I går var vi i Ronda. En flott, liten by med en fantastisk historie, høyt oppe i de Andaluciske fjellene.

Nå fikk vi ikke sett så mye av alt det flotte og historiske Ronda har å by på, men McDonalds der har en nydelig Frappè, og der er en temmelig lang handlegate med stort sett klær.
Guttene fikk fotballtrøyer, jeg fikk flotte tursandaler... og i dag gikk min mann i joggesko, før han jogget.