Når gevinsten er Strålende og håpefull.

Det er den tiden på året da jeg sliter med å se humoren i hvordan barneidrett blir drevet her i Norge.

Nå tenker jeg ikke på trenere og oppmenn og alle andre som engasjerer seg for å holde lag og utøvere i aktiv utøvelse. De gjør en kjempejobb! De ofrer tid, energi og sosial omgang for at egne, og andre sine, barn skal få holde på med idrett og interesse. I all slags vær står de på banen og er med på å oppdra barna til å bli aktive mennesker. De gjør det frivillig, og uten betaling.
Når mine håpefulle gutter endelig står der med strålende øyne og trofeet i hånden etter en kaotisk turnering må jeg innrømme at jeg har klump i halsen mens jeg tenker på de flotte voksne som har gjort det mulig.

Nei, jeg tenker på finansieringen av idrett.

I USA, og mange, mange andre land, blir idrett drevet gjennom skolen. Spiller du fotball eller sjakk, så spiller du for skolen. Spiller du i korps eller turner, så gjør du det for skolen din. Det koster barna tid, og der er et uttrykk som heter "soccer mum", som skal beskrive foreldre som ofrer tid for å se på barna når de er aktive, og ellers være med å støtte opp om laget.

Her i Norge har vi idrettslag, og selv om de drives på frivillig basis, så er der ting som koster kroner. Treningstøy og sko må vi betale selv, men laget holder utstyr og bane/hall. De betaler også forsikring på barna... når foreldrene betaler årsavgiften.
Men så kommer de sentrale organene av idretten.

Jeg har to gutter som spiller fotball. Jeg er kjempestolt av dem, og setter utrolig pris på interessen.


Men. Hvert år sender NFF ut lodder som skal selges. De to guttene får 20 skrapelodd a kroner 30,- som skal selges "på dørene". Mine gutter går ikke på dørene for å selge lodd. De vet at alle andre barna i gata, både fotball, håndball, sprangridning og andre idretter går i gata og selger... og det omtrent på samme tiden på året. Det blir for mange "nei, jeg skal ikke ha", og "jeg har ikke kontanter hjemme".
Ikke har vi familie som bor i området heller, så fakturaene, som tilsammen kommer på 1200,- og som følger med loddene, blir betalt, og loddene blir ikke solgt videre. Så sitter vi der med en haug med skrapelodd.

I midten av november kommer adventskalenderne. 11 skrapekalendere, til 2 gutter, er 22 stk a kroner 50,- som skal "selges på dørene". Til den nette sum av 1100,- Det er vel ingen overraskelse at mine gutter ikke går på dørene for å selge kalenderne. De vet at alle andre barna i gata, både fotball, håndball, sprangridning og andre idretter går i gata og selger... på samme tiden på året. Det blir for mange "nei, jeg skal ikke ha".
Ikke har vi familie som bor i området heller, så den fakturaen som følger med adventskalenderne blir betalt, og skrapekalenderne blir ikke solgt videre. Så sitter vi der med en haug med adventskalendere som skal skrapes.

Og jeg har ikke engang nevnt sekkene med doruller som står i boden, og som vi fikk faktura på, for å betale for turneringen til gutter 8 år.
Ikke har jeg nevnt plikttimene med dugnad heller... som vi må betale oss ut av, dersom vi ikke kan møte.

Ingen av oss orker å gyve løs på skrapingen av 22 kalendere hver dag. det blir et uoverkommelig, og tidkrevende prosjekt, så ut i januar en gang setter jeg av en kveld og finner fram mynten. Fristen for å sende inn lodder med gevinst er 31. mars.
Guttene er med så lenge de gidder, men det er ikke så lenge. Det motiverer liksom ikke når ene ruten etter den andre takker for støtten, men "Takk for støtten" gir ingen håp om uttelling av gevinst.

2013 var adventskalenderne røde. Da fikk jeg Norges, kanskje verdens, dyreste microfiberklut i premie. That's it. En microfiberklut.

2014 var adventskalenderne lilla. I går fikk jeg to konvolutter i posten. Hver av dem inneholdt 2 lange teskjeer i rustfritt stål. Jeg tror jeg har Norges, kanskje verdens, dyreste teskjeer... men de var i det minste strålende blanke.

En Kvinnes Dont.

Som mennesker har vi mange roller, og alle rollene har forskjellige forventninger knyttet til seg, noe som kan være forvirrende nok i seg selv, for noen og enhver.
Selv sjonglerer jeg mellom hattene  datter, søster, barnebarn, partner, venninne, bestevenn, karrierekvinne, kollega, ansatt, mentor, mor, motivator, lagspiller, rollemodell, kokk, renholdsarbeider, reparatør, innkjøpsansvarlig, personlig shopper, Dronningen i hjemmet (joda, jeg har lov å kalle meg det, med mann, tre sønner og en hannhund), og alle de andre rollene jeg møter i hverdagen min koker det hele ned til at: Jeg er kvinne.

Nå er det jo slik at det å være kvinne i Norge i dag er en betegnelse som er temmelig åpen for både diskusjon og tolkning, men det har ikke alltid vært slik.

Ordet kvinne er avledet fra kona som var det vanlige ordet for kvinne på gammelnorsk (kvenna ellerkvinne var der eieform av kone i flertall). Ordet gjenfinnes i engelsk i queen, det vil si dronning. Kone har i dag fått endret betydning til «gift kvinne» eller «gammel kvinne». Et annet ord for kvinne, kjerring, er avledet av det gammelnorske «karl», i dag «kar». Fra tysk har vi fått ordene frue og jomfru (som opprinnelig betydde «ung frue»), mens fransk har gitt det norske madam (egentlig fra spansk i betydningen «min kone») og mamsell (en folkelig form av mademoiselle, det vil si «frøken»). Madam har samme opphav som dame, nemlig det latinske domina, det vil si «herskerinne».«Kvinne» brukes på norsk vanligvis om voksne, kvinnelige individer generelt, men ordet kan også betegne en person av hunkjønn som en mann har et seksuelt forhold til, en hustru eller elskerinne, for eksempel i uttrykk som «hun er hans kvinne». «Kvinne» kan også brukes om en person med tradisjonelt kvinnelige egenskaper, for eksempel i snakkemåter som «hun er helt igjennom kvinne» eller «å være Quinde med stor Q». (http://no.wikipedia.org/wiki/Kvinne)

Plansje over den unge kvinnens «to veier»
fra tidlig på 1900-tallet:
 Kvinnen som flørter og lever utsvevende,
blir utstøtt som 40-åring,
mens den pliktoppfyllende og omsorgsfulle
blir en ærbar bestemor når hun fyller 60.

Å kalle meg en Quinde med stor Q ville være å overdrive; I tradisjonell forstand er jeg nok ikke så rosa som mange andre. Jeg har likevel fått rosa hjelm på jobben i skikkelig VIP-stil, rosa øreklokker og rosa pennal, men det er helst fordi menn, uansett alder, ikke er så ivrige etter å forsvinne med tingene, da.

Av og til så tenker jeg på hvordan det må være å leve lenge. Tenk å ha levd i 80 år, for eksempel.

Tenk på hvordan verden, landet, byen, tettstedet, landsbygda, hjemmene har forandret seg på den tiden!
Moral, klær, hjelpemidler... bare det å betale for seg har blitt noe helt annet enn det var da de var små.

De som er gamle i dag har måttet følge med i en rivende utvikling som bare eskalerer, og snurrer ukontrollert ut i evigheten, på alle nivå og områder.
Hvor mange unge mødre er det vel som skjønner det mest elementære, som for eksempel Minecraft? Barna syns det er fullstendig logisk... jeg har ikke funnet utav disse byggesteinene som skal bli flotte byggverk. Men barna har full kontroll.

Jeg er så imponert over dem som er eldre og som klarer seg selv.

Det er ikke bare det at jeg er kvinne, men jeg er kvinne født og oppvokst i den vestlige verden i moderne tid.

Jeg vil ikke bare være kvinne: Jeg vil ha alt! Og det kan kanskje oppfattes som at jeg i bunn og grunn er egoistisk. Og det er jeg kanskje også, selv om jeg selv syns jeg strekker meg i alle retninger for å imøtese alle behov alle rundt meg måtte ha.

Mens jeg løper rundt som en hodeløs høne for å rekke alt jeg som mor burde ha tid og energi til, murrer tanken i bakhodet om alt det jeg egentlig vil ha og gjøre.

Jeg har ekteskap, barn, en slags karriere, er artist, men aller helst vil jeg reise og oppleve eventyr. Jeg vil ha en velstelt kjøkkenhage, et shabby chic hjem, dype, meningsfulle vennskap og jeg skulle gjerne snakke minst 6 språk flytende (og da mener jeg ikke grunnleggende fraser jeg kommer med etter to glass vin).

Jeg har en lengsel etter å få gå på et museum en hel dag, helt alene, uten mobiltelefon, uten at noen drar meg i ermet eller roper navnet mitt.
Jeg vil gå ut og ikke spise på McDonald's. Og så vil jeg ha tid på badet helt alene uten at noen røsker i dørhåndtaket.
Jeg vil ha vin og sang, og likevel være snill pike.                                                                                                                                                                                                                                                       Jeg skulle gjerne være i stand til å uttrykke mine følelser på en veltalende måte... men mest av alt har jeg et ønske om å være bedre, selv om det er et konstant utmattende prosjekt som går på nervene løs. Selvrealisering er utmattende. Mest på grunn av "den følelsen"...  jeg kommer liksom ingen vei.

Kvinner er ofte kjent for å overdrive og overreagere på grunn av meningsløse detaljer, og vi påberoper oss retten til å ombestemme oss, uansett dårlig timing. Noe som gir fullstendig mening, selv om det isolert sett er utrolig dårlig gjort.

Jo, vi vil gjerne ha alt, og likevel...

Når jeg sitter her i min komfortable boble, som ofte er i ferd med å sprekke av overbelastning der inntrykk, uttrykk og påtrykk hele tiden truer døgnrytmen, så opplever jeg stadig oftere at min evne til empati blir utfordret.
Stadig oftere får vi nyheter om hvordan kvinner har det andre steder. Steder der kvinnene representerer en så stor trussel at de må undertrykkes og ydmykes. Disse kjempene av modige hverdagshelter som på grunn av at de ikke er menn må straffes.

"Du ble voldtatt? Ja, da får du 90 piskeslag". "Du er en mindreårig, nydelig jente, på terskelen til nysgjerrig ungdom? Ja, da stjeler jeg likegodt hele deg, din identitet og ditt liv, og tjener noen få raske kroner".

Min egen tidsklemme og hungeren etter egen tid og realisering smaker liksom ikke like godt lenger.

Kvinnegruppa Ottar har liksom ikke noe godt rykte. Av en eller annen grunn blir de forsøkt latterliggjort og bortforklart. Det er så inderlig lett å glemme midt i knisingen at det er slike kvinner, de som bruker sine ressurser og talent til å bedre kvinners liv og anseelse på den måten de best kan, som står på barrikadene og er modige sosiale aktivister, som i bunn og grunn gir meg muligheten til å være meg.

TheEllenShow