Når gevinsten er Strålende og håpefull.

Det er den tiden på året da jeg sliter med å se humoren i hvordan barneidrett blir drevet her i Norge.

Nå tenker jeg ikke på trenere og oppmenn og alle andre som engasjerer seg for å holde lag og utøvere i aktiv utøvelse. De gjør en kjempejobb! De ofrer tid, energi og sosial omgang for at egne, og andre sine, barn skal få holde på med idrett og interesse. I all slags vær står de på banen og er med på å oppdra barna til å bli aktive mennesker. De gjør det frivillig, og uten betaling.
Når mine håpefulle gutter endelig står der med strålende øyne og trofeet i hånden etter en kaotisk turnering må jeg innrømme at jeg har klump i halsen mens jeg tenker på de flotte voksne som har gjort det mulig.

Nei, jeg tenker på finansieringen av idrett.

I USA, og mange, mange andre land, blir idrett drevet gjennom skolen. Spiller du fotball eller sjakk, så spiller du for skolen. Spiller du i korps eller turner, så gjør du det for skolen din. Det koster barna tid, og der er et uttrykk som heter "soccer mum", som skal beskrive foreldre som ofrer tid for å se på barna når de er aktive, og ellers være med å støtte opp om laget.

Her i Norge har vi idrettslag, og selv om de drives på frivillig basis, så er der ting som koster kroner. Treningstøy og sko må vi betale selv, men laget holder utstyr og bane/hall. De betaler også forsikring på barna... når foreldrene betaler årsavgiften.
Men så kommer de sentrale organene av idretten.

Jeg har to gutter som spiller fotball. Jeg er kjempestolt av dem, og setter utrolig pris på interessen.


Men. Hvert år sender NFF ut lodder som skal selges. De to guttene får 20 skrapelodd a kroner 30,- som skal selges "på dørene". Mine gutter går ikke på dørene for å selge lodd. De vet at alle andre barna i gata, både fotball, håndball, sprangridning og andre idretter går i gata og selger... og det omtrent på samme tiden på året. Det blir for mange "nei, jeg skal ikke ha", og "jeg har ikke kontanter hjemme".
Ikke har vi familie som bor i området heller, så fakturaene, som tilsammen kommer på 1200,- og som følger med loddene, blir betalt, og loddene blir ikke solgt videre. Så sitter vi der med en haug med skrapelodd.

I midten av november kommer adventskalenderne. 11 skrapekalendere, til 2 gutter, er 22 stk a kroner 50,- som skal "selges på dørene". Til den nette sum av 1100,- Det er vel ingen overraskelse at mine gutter ikke går på dørene for å selge kalenderne. De vet at alle andre barna i gata, både fotball, håndball, sprangridning og andre idretter går i gata og selger... på samme tiden på året. Det blir for mange "nei, jeg skal ikke ha".
Ikke har vi familie som bor i området heller, så den fakturaen som følger med adventskalenderne blir betalt, og skrapekalenderne blir ikke solgt videre. Så sitter vi der med en haug med adventskalendere som skal skrapes.

Og jeg har ikke engang nevnt sekkene med doruller som står i boden, og som vi fikk faktura på, for å betale for turneringen til gutter 8 år.
Ikke har jeg nevnt plikttimene med dugnad heller... som vi må betale oss ut av, dersom vi ikke kan møte.

Ingen av oss orker å gyve løs på skrapingen av 22 kalendere hver dag. det blir et uoverkommelig, og tidkrevende prosjekt, så ut i januar en gang setter jeg av en kveld og finner fram mynten. Fristen for å sende inn lodder med gevinst er 31. mars.
Guttene er med så lenge de gidder, men det er ikke så lenge. Det motiverer liksom ikke når ene ruten etter den andre takker for støtten, men "Takk for støtten" gir ingen håp om uttelling av gevinst.

2013 var adventskalenderne røde. Da fikk jeg Norges, kanskje verdens, dyreste microfiberklut i premie. That's it. En microfiberklut.

2014 var adventskalenderne lilla. I går fikk jeg to konvolutter i posten. Hver av dem inneholdt 2 lange teskjeer i rustfritt stål. Jeg tror jeg har Norges, kanskje verdens, dyreste teskjeer... men de var i det minste strålende blanke.