Selv sjonglerer jeg mellom hattene datter, søster, barnebarn, partner, venninne, bestevenn, karrierekvinne, kollega, ansatt, mentor, mor, motivator, lagspiller, rollemodell, kokk, renholdsarbeider, reparatør, innkjøpsansvarlig, personlig shopper, Dronningen i hjemmet (joda, jeg har lov å kalle meg det, med mann, tre sønner og en hannhund), og alle de andre rollene jeg møter i hverdagen min koker det hele ned til at: Jeg er kvinne.
Nå er det jo slik at det å være kvinne i Norge i dag er en betegnelse som er temmelig åpen for både diskusjon og tolkning, men det har ikke alltid vært slik.
Ordet kvinne er avledet fra kona som var det vanlige ordet for kvinne på gammelnorsk (kvenna ellerkvinne var der eieform av kone i flertall). Ordet gjenfinnes i engelsk i queen, det vil si dronning. Kone har i dag fått endret betydning til «gift kvinne» eller «gammel kvinne». Et annet ord for kvinne, kjerring, er avledet av det gammelnorske «karl», i dag «kar». Fra tysk har vi fått ordene frue og jomfru (som opprinnelig betydde «ung frue»), mens fransk har gitt det norske madam (egentlig fra spansk i betydningen «min kone») og mamsell (en folkelig form av mademoiselle, det vil si «frøken»). Madam har samme opphav som dame, nemlig det latinske domina, det vil si «herskerinne».«Kvinne» brukes på norsk vanligvis om voksne, kvinnelige individer generelt, men ordet kan også betegne en person av hunkjønn som en mann har et seksuelt forhold til, en hustru eller elskerinne, for eksempel i uttrykk som «hun er hans kvinne». «Kvinne» kan også brukes om en person med tradisjonelt kvinnelige egenskaper, for eksempel i snakkemåter som «hun er helt igjennom kvinne» eller «å være Quinde med stor Q». (http://no.wikipedia.org/wiki/Kvinne)
 |
| Plansje over den unge kvinnens «to veier» fra tidlig på 1900-tallet: Kvinnen som flørter og lever utsvevende, blir utstøtt som 40-åring, mens den pliktoppfyllende og omsorgsfulle blir en ærbar bestemor når hun fyller 60. |
Av og til så tenker jeg på hvordan det må være å leve lenge. Tenk å ha levd i 80 år, for eksempel.
Tenk på hvordan verden, landet, byen, tettstedet, landsbygda, hjemmene har forandret seg på den tiden!
Moral, klær, hjelpemidler... bare det å betale for seg har blitt noe helt annet enn det var da de var små.
De som er gamle i dag har måttet følge med i en rivende utvikling som bare eskalerer, og snurrer ukontrollert ut i evigheten, på alle nivå og områder.
Hvor mange unge mødre er det vel som skjønner det mest elementære, som for eksempel Minecraft? Barna syns det er fullstendig logisk... jeg har ikke funnet utav disse byggesteinene som skal bli flotte byggverk. Men barna har full kontroll.
Jeg er så imponert over dem som er eldre og som klarer seg selv.
Det er ikke bare det at jeg er kvinne, men jeg er kvinne født og oppvokst i den vestlige verden i moderne tid.
Jeg vil ikke bare være kvinne: Jeg vil ha alt! Og det kan kanskje oppfattes som at jeg i bunn og grunn er egoistisk. Og det er jeg kanskje også, selv om jeg selv syns jeg strekker meg i alle retninger for å imøtese alle behov alle rundt meg måtte ha.
Mens jeg løper rundt som en hodeløs høne for å rekke alt jeg som mor burde ha tid og energi til, murrer tanken i bakhodet om alt det jeg egentlig vil ha og gjøre.
Jeg har ekteskap, barn, en slags karriere, er artist, men aller helst vil jeg reise og oppleve eventyr. Jeg vil ha en velstelt kjøkkenhage, et shabby chic hjem, dype, meningsfulle vennskap og jeg skulle gjerne snakke minst 6 språk flytende (og da mener jeg ikke grunnleggende fraser jeg kommer med etter to glass vin).
Jeg har en lengsel etter å få gå på et museum en hel dag, helt alene, uten mobiltelefon, uten at noen drar meg i ermet eller roper navnet mitt.
Jeg vil gå ut og ikke spise på McDonald's. Og så vil jeg ha tid på badet helt alene uten at noen røsker i dørhåndtaket.
Jeg vil ha vin og sang, og likevel være snill pike. Jeg skulle gjerne være i stand til å uttrykke mine følelser på en veltalende måte... men mest av alt har jeg et ønske om å være bedre, selv om det er et konstant utmattende prosjekt som går på nervene løs. Selvrealisering er utmattende. Mest på grunn av "den følelsen"... jeg kommer liksom ingen vei.
Kvinner er ofte kjent for å overdrive og overreagere på grunn av meningsløse detaljer, og vi påberoper oss retten til å ombestemme oss, uansett dårlig timing. Noe som gir fullstendig mening, selv om det isolert sett er utrolig dårlig gjort.
Jo, vi vil gjerne ha alt, og likevel...
Når jeg sitter her i min komfortable boble, som ofte er i ferd med å sprekke av overbelastning der inntrykk, uttrykk og påtrykk hele tiden truer døgnrytmen, så opplever jeg stadig oftere at min evne til empati blir utfordret.
Stadig oftere får vi nyheter om hvordan kvinner har det andre steder. Steder der kvinnene representerer en så stor trussel at de må undertrykkes og ydmykes. Disse kjempene av modige hverdagshelter som på grunn av at de ikke er menn må straffes.
"Du ble voldtatt? Ja, da får du 90 piskeslag". "Du er en mindreårig, nydelig jente, på terskelen til nysgjerrig ungdom? Ja, da stjeler jeg likegodt hele deg, din identitet og ditt liv, og tjener noen få raske kroner".
Min egen tidsklemme og hungeren etter egen tid og realisering smaker liksom ikke like godt lenger.
Kvinnegruppa Ottar har liksom ikke noe godt rykte. Av en eller annen grunn blir de forsøkt latterliggjort og bortforklart. Det er så inderlig lett å glemme midt i knisingen at det er slike kvinner, de som bruker sine ressurser og talent til å bedre kvinners liv og anseelse på den måten de best kan, som står på barrikadene og er modige sosiale aktivister, som i bunn og grunn gir meg muligheten til å være meg.
TheEllenShow
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det kan jo hende at du er helt uenig i det jeg skriver, eller at du kjenner deg igjen? Legg igjen en liten kommentar da vel .