Når læreren må lære.

Jeg er litt usikker på om jeg skal se på det som et stort personlig nederlag, eller om jeg skal se på det som en seier, og benytte anledningen til å være megastolt av flinke elever. En kombinasjon, kanskje, det er nok det beste. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så lærte jeg noe, og det er jo en bra ting, uansett hvordan man ser på det.
Hva det handler om? Statistikk.

Realfagene har liksom aldri vært min sterke side. Biologi er unntaket. Jeg elsket å tegne illustrasjoner i biologi. Jeg har bøkene fremdeles; tegnebøker med sirlige streker og figurer, etiketter, forklaringer og farger.
Jeg ser på dem, og tenker litt vemodig på den tilfredsheten jeg husker jeg følte når jeg satt og jobbet med faget.
Nå var ikke illustrasjoner en vesentlig del av faget, men jeg gjorde det til min tilnærming til faget, og lærte en masse av det. Fotosyntese, blodomløpet, og en mengde andre sykluser i naturen og levende organismer har blitt designet og lært.

Kjemi og fysikk var for likt matematikk, og matematikk har jeg aldri vært flink til. Karakterene har helt siden ungdomsskolen vært heller triste greier. Jeg hadde nesten aldri feil svar, men... jeg ser liksom hva svaret blir, og så klarer jeg ikke å sette ned på papiret hva som skjer oppi hodet mitt når jeg "ser" svaret. Med andre ord: utregningene manglet alltid. Og det må man vel nesten si er helt grunnleggende kunnskap og ferdighet i faget.
Matematikklæreren min sa alltid til meg: "Veien fram er like viktig som svaret!"

Datamaskiner, derimot, har jeg litt peiling på. Det vil si: Jeg kunne aldri ha bygget min egen datamaskin, jeg aner nesten ikke hva rom, ram og grafikk-kort er for noe, men jeg er veldig flink til å bruke dem.
Office-pakken har jeg stålkontroll på.... trodde jeg.

Det var derfor en skikkelig nedtur når jeg ga klassen min en oppgave i engelsk som handlet om "working with numbers".
Oppgaven handler om hvor mange indianere som bodde, og bor, i USA, befolkningsvekst og prognose for fremtidig antall indianere.
Oppgave d) lyder: Draw a graph on your computer using Excel, showing the projected growth of the Native American population. Show population figures for 1990, 2000, 2010, 2020, 2030, 2040 and 2050.

Dette er en oppgave som er et ledd i å lære elevene å bruke pc som verktøy, og ikke bare en kilde til underholdning. Den skal introdusere Excel, og gi elevene innblikk i hvordan de med enkle funksjoner kan gjøre sitt eget arbeid både enklere og mer visualisert.

Year	Population
1980	1420000
1990	2073000
2000	2402000
2010	2754000
2020	3129000
2030	3515000
2040	3932000
2050	4371000

 Så langt gikk det bra... så var det grafen da:

Det gikk ganske smertefritt og fort (du bare merker dataen du har skrevet ned og finner en graf du syns er hensiktsmessig, klikker, og så lager den seg helt selv), men så begynte problemet.

Her skulle jeg gi elevene mine den aller første innføring i Excel, og så kunne jeg ikke få det til selv! Fy filler'n, så irritert jeg ble. Jeg husket neimen ikke hvordan jeg skulle få til årstallene nederst, isteden for tall.

Jeg klikket på alle kommandoer jeg kunne tenke meg skulle utføre mirakelet, men ikke tale om det ble riktig.

Mitt vanlige, sindige meg blir nesten like gjenstridig og sta som en Pitbull, når det er noe jeg mener jeg burde få til, og så får jeg det ikke til å bli slik det skal.

Jeg er egentlig en ganske rolig person; er selv i de mest hektiske perioder tilsynelatende avslappet og kontrollert, men når jeg blir fortvilet over min egen utilstrekkelighet: da slipper jeg frustrasjonen ut i form av et rimelig tydelig kroppsspråk.

Det var sikkert underholdende en stund, men etterhvert kom en helt rolig og avslappet elev frem til kateteret. han sto der litt og så på meg og det jeg holdt på med før han sa: "Se her, du gjør bare slik." Og med et par tastetrykk fikset han biffen, før han gikk ned på plassen sin igjen.

Det var liksom ikke mer som skulle til.

Litt hjelp fra en elev, og plutselig kunne læreren også litt grunnleggende bruk av Excel!