Å ikke behøve være alene.

I år fikk vi ha far i huset hjemme hele romjulen. det er lenge siden sist... selv om jeg må innrømme jeg ikke klarer å holde orden på hvor mange år, eller hvilket år det var sånn eller slik.
Nyttårsaften, klokken 05:15 sto drosjen klar til å kjøre ham til Heliporten. Det betyr i bunn og grunn at han ikke fikk feiret Nyttårsaften sammen med oss. Ingen av oss klager på det, altså. Han var her tross alt hele julen!

Å være alene med barna er egentlig ikke like mye stas, hverken for meg eller barna, så det var med lettet takknemlighet vi takket ja til å komme og feire kvelden sammen med min aller beste venninne. Hun har egentlig huset fullt selv, med egne barn og lånte barn, men hun har alltid plass til noen ekstra.

I fjor var vi her hos meg og feiret. Hun var alene, med barn vel å merke, jeg var alene, med barna, og så inviterte vi en singel venninne som ikke hadde noe mer spennende å gjøre. Det er bare en ting som er mer stusselig enn å feire noe og du er eneste voksne, og det er å være mutters alene. (Jeg har prøvd begge deler, så det vet jeg litt om.)

Barna har så mye de finner på, og de vil gjerne gjøre ting på egen hånd, så da sitter du der, da. Man kan jo alltids strikke, men det er jo ikke all verdens festlig en Nyttårsaften.

I alle fall. For ett år siden var vi tre damer og tre barn, og vi hadde en skikkelig fin kveld. Mye god mat, snacks og finsligt fyrverkeri.

I år (eller, strengt tatt i fjor, men du skjønner hva jeg mener) var vi invitert hjem til hennes familie.
Det vil si... helt til hun kom og sa at hun hadde lånt bort huset sitt til sønnen, som hadde invitert så mange gjester med babyer, at de ikke hadde plass til alle når babyene skulle sove.
MEN vi kunne være i hans leilighet.

Tja, det er jo ikke akkurat det samme som å være på et kjent og hjemmevant sted, så jeg sa at vi kan være hos meg.
Siden hun hadde invitert oss, og så gitt bort "lokalet" til noen andre, insisterte hun på å holde maten. Hun er så gavmild og generøs at det av og til blir et ork, men det er alltid godt ment... og det gjør egentlig inderlig godt, også, å bli tatt vare på sånn.

Hun kom med kalkun, rosenkål, ferdig skrelte poteter... en gryte med litt gulrøtter i (resten lå i oppkjørselen hennes, men hun hadde med en pakke gulrøtter jeg skulle skrelle), en herlig kålrabistappe og saus.
Waldorfsalaten skulle en singel venninne (en annen enn den før omtalte... men hun kom også, altså) lage og ta med.

Jeg reiste på butikken for å kjøpe melk, og traff på ei jeg kjenner  som sa de ikke hadde noen planer, så jeg inviterte dem til å komme til oss, også.

Like før middag fikk jeg vite at en nabofamilie skulle være alene i år, så jeg sendte en tekstmelding og ba dem over etter middag. De kunne gjerne kommet til middag, men jeg visste at de hadde laget noe godt allerede.

Til middag ble vi en sunn gjeng på 14 personer. Herlig! Alle ble mette og drøsen gikk livlig. Så kom flere gjester, og det var på tide med barnas første runde med snilt fyrverkeri. Vi kjøper aldri store greier, men der er mye smått som lager lyd og som barna liker.

Hunden oppførte seg fint, med bare noen få, frustrerte bjeff, men han fikk så mye oppmerksomhet at han helt glemte av alle smell, hyl og fres.

Vi fikk inn barna og det ble kaffe... barna forsvant fort ned i kjelleren for å spille spill og vi voksne fikk stua for oss selv... og TV'n var av, Bare det var helt herlig.

Vi hadde knapt svelget unna første supen av kaffen før en utbryter "Hei! Se på klokka, bare 5 minutter til midnatt! Vi må ut! Hent ungene!"

Jakker, sko, vernebriller, stjerneskudd og lightere som lå i en stor haug, og utgjorde et salig kaos på gangen, ble hurtig sortert, tatt på og puttet i lommer... og plutselig var gangen tom.

Vi voksne diltet etter i et mer bedagelig tempo, og vi rakk å gå ut, rope "Godt Nyttår!", gi og ta en masse gode og varme klemmer, før vi gikk inn til kaffen igjen. Mennene, og de som trengte litt ekstra frisk luft, ble igjen som barnevakt.
De holdt det gående lenge. Veldig lenge.

Uansett. Det ble en familievennlig feiring av det nye året. Høy stemning, godt humør og gode venner.
Noen vil kanskje si at det var gjestfritt å åpne huset sitt på denne måten, men det er egentlig ikke det. Jeg er evig takknemlig for at jeg har noen rundt meg som ikke vil at jeg skal være alene.
Selv om jeg ofte er alene, så gjør det ingenting, for jeg trives i mitt eget, sære selskap. Det hender jeg endatil ønsker å være alene, og lar være å oppsøke andre.
Men av og til så er det godt å være sammen, og det vil jeg at andre også skal oppleve.

Jeg prøver å følge en av mine gyldne regler: Inviter andre inn i ditt liv. Der det er hjerterom, er der alltid plass. Det er ikke sikkert de takker ja, men gi dem anledning til å velge.
Å ha valget gjør nemlig den store forskjellen.

Mye moro her, Nyttårsaften. Å plukke opp alt sammen dagen derpå, i regn og vind, var helt ok.
Dessuten var det noen unge gjester som gjorde en kjempejobb med å samle mye av det i en haug.