Julegudstjeneste i skolen... Javisst!

Det er nesten litt utrolig hvor mye rart vi klarer å skape problemer utav. Det er nesten som om vi henger oss opp i den minste ting for at vi skal ha noe å krangle om, og jeg mener krangle. Det er nok med ett avisoppslag, og to kommentarer, så er diskusjonen ute av perspektiv, saklighet og sammenheng.

Denne uka er det skolenes praksis med å gå på julegudstjeneste. En gudstjeneste der barna får høre juleevangeliet fortalt og forklart, og så synger de julesanger... og ikke bare salmene, om du trodde det. Det har alltid vært en stemningsfull høytid, med flott tre, lys, musikk (der er som regel endatil orgelbrus!) og for mange er opplevelsen av å sitte i en kirkebenk noe helt for seg selv.

Det nye av året er at foreldre over det ganske land må melde seg på julegudstjenesten. Nå opplevde ikke jeg svarslippen vi fikk hjem som en påmelding, det var en svært kort redegjørelse for hva det handlet om, og så måtte vi velge mellom julegudstjeneste eller et likeverdig, religionsnøytralt, arrangement i musikkrommet. Mange mente dette var en påmelding, og et angrep på våre norske tradisjoner og verdier.

Jeg tenker at dette er en konsekvens av saken i Hordaland i fjor, da et foreldrepar fikk medhold fra Fylkesmannen i Hordaland om at Seljedalen skoles praksis med undervisning som alternativ til julegudstjeneste er i strid med regelverket. Jeg hadde ikke syns det var kult, som elev, å ha matematikk mens mine klassekamerater fikk være med på en festforestilling, enten det nå var i kirken eller et annet sted.

Seljedalen skole i Bergen har de siste årene takket ja til tilbud om julegudstjeneste i Fyllingsdalen kirke. Skolen praktiserer aktiv påmelding for elever som ønsker å benytte seg av tilbudet. Elevene som ikke vil i kirken har vanlig undervisning. I fjor var det matematikk. Skole må endre praksis for julegudstjeneste.

Det er litt rart, egentlig, hvordan vi ikke reagerer før vi mener vi blir skadelidende på ett eller annet vis. Slippen med avkryssing for julegudstjeneste har eksistert i flere år, men nå skal elevene slippe bare fag eller høytlesning. Nå skal de ha et likeverdig tilbud.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier at det ikke er nødvendig med påmelding, det er viktig å ha et system som ikke svekker gudstjenesten på sikt.
Utdanningsdirektoratet anbefaler å melde seg på gudstjenesten, tidligere har man meldt seg av.
Nå er de ikke helt enige seg imellom, men de er enige om at anbefalingen i denne litt enkle saken er noe som antagelig kommer til å få ringvirkninger for Gudstjenester i Skoletiden. Personlig syns jeg at retningslinjene er riktig gode, du må huske de gjelder begge veier. Hele saken er en storm i et vannglass, egentlig.

Jeg er selv lærer på en videregående skole. I år er det første året vi ikke går rundt juletreet på skolen... selv om mange elever gikk hjem før sangen og rundgangen, så var det en herlig tradisjon jeg kommer til å savne. Vi skal heller gå rundt juletreet litt mer spontant. Elevene ønsker det selv.

Frp i Stavanger mener at det beste ville være julegudstjeneste arrangert frivillig etter skoletid, ikke i skoletida. Akkurat den er litt morsom, syns jeg, all den tid Frps Fra A-Å slår fast at "Det er en forutsetning for integrering at innvandrerne tilegner seg det norske språk, og deltar i det norske samfunnet. Det må stilles krav om integrering for å få opphold og senere statsborgerskap."

Det er mye vi kan putte i sekken for integrering, og noen, som går tom for argumenter, tar argumenter der de tror de kan skåre  lettvinte poeng.

Neida, nå var jeg slem, og det er ingen grunn til å gå ned på samme lave nivå som noen. Når det er sagt, så er der ganske mange som bruker oppstyret rundt julegudstjenesten som brekkstang i egen hjertesak, som for eksempel motstand mot innvandring.

I en kommentar i Stavanger Aftenblad 10. desember 2015, skriver Torunn Egge Roux at: "Julegudstjenesten og religiøse symboler er viktige kulturelle markører. Begge deler er utrydningstruet i en stat som jo ikke er sekulær, men som tvert imot har kristne-humanetiske verdier som en del av grunnmuren". Visst er det viktig å verne om våre kristne-humanetiske verdier. Det er faktisk mer enn viktig, det er helt avgjørende for at vi skal ha alle de frihetene og godene vi har i dag. Det er viktig fordi det er disse rettesnorene vi har rettet oss etter for å få det gode samfunnet som vi lever i. Religionsfriheten favner alle, og gir oss retten til å praktisere tro, fremfor pålegg, tvang og forbud. Den gir oss også retten til å ikke tro. Jeg, og helt sikkert alle andre individuelle nordmenn, skatter den friheten, for alt den er verdt. 

Det er jo litt artig, oppi alt styret, at mine barns muslimske klassekamerater (og nå har jeg hatt barn i barneskolen sammenhengende i 14 år, så jeg har fått være med på utviklingen), har stort sett vært med. Kanskje på grunn av at de ikke har skjønt eller lest brevet med svarslipp men det har aldri vært et problem, de har faktisk likt det, og de har hatt spørsmål om mye av det de så der. Vi har alltid hatt et åpent hjem, og vi er så heldige at ungenes vennekrets kommer fra hjem med forskjellige livsstiler og religionstilhørighet, og det er herlig å høre dem snakke seg imellom. Nå er det julen de snakker om, snart er det Ramadan.

Æren for fine julegudstjenester skal presten ha. Jeg har ikke opplevd at julegudstjenesten noen gang har vært misjonerende, belærende eller nedlatende. Tilbedelsen har vært nesten fraværende, men de har fortalt skolebarna historien som vår jul bygger på. De har forklart symboler vi bruker i julen og endatil svart på spørsmål. 

Kirken har tilpasset seg tiden, og det er gode og flinke folk som ansettes rundt omkring. La oss ha litt tillit til dem oppi det hele, de fortjener ros for å gi barna en ikke bare religiøs opplevelse, men i enda større grad en kulturell oppdagelsesferd.

Noen setter i gang et ekspresstog og skjønner ikke når de burde ha stoppet... for lenge siden. På Austrått skole i Sandnes, må foreldre gi tillatelse til at barna kan delta på alle aktiviteter som har snev av jul i seg: Luciatog, adventsamling, juletregang og gudstjeneste.

I faget KRLE sier Læreplanen at det i faget skal være ca 50% kristendom. (Egentlig ville regjeringen ha 55% kristendom i faget, men ga seg på det punktet.) Og det må jo for noen være helt utrolig problematisk. MEN, det er faktisk ikke religiøse minoriteter som flagger problemet.

1. december 1999, sto det i VG at Islamsk Råd ikke fikk medhold i kravet om fritaksrett fra kristendomsfaget. Det slo en dom i Oslo byrett fast dagen før. Etter det har de godtatt deltagelse i faget (jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet), og de muslimene jeg kjenner syns faktisk det er et fag som gir interessant innblikk i flere andre religioner. Foreldrene leser leksene sammen med barna, og har ofte mange uventede spørsmål som gir meg små øyeblikk av innsikt.

Rettsapparatet er altså opptatt av at religion, med vekt på kristendom, er et viktig fag med viktig innhold for alle grupper i samfunnet. Det er å oppsøke et gudshus, der aktiviteten kan oppleves som tilbedelse, som er problematisk. 

Jeg skjønner at noen foreldre kan oppfatte det som... nesten en trussel mot eget livssyn at barna deltar. Og det er faktisk lov å føle det, i Norge.

Akkurat det er litt morsomt, syns jeg. På midten av 80-tallet ble jeg kastet ut av kristendomstimene, og gikk og virret i gangene alene (vi var to, men hvor hun var aner jeg ikke), til timen var over. Grunnen? Resten av klassen hadde konfirmasjonsundervisning. Presten kom inn i klasserommet og hadde konfirmasjonsundervisning i skoletiden.  Jeg ble konfirmert, eller hadde overhøring som det den gang hette, i en fri pinsemenighet. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke hadde helt sansen for å bli utestengt, overlatt til meg selv midt i skoletiden. Men jeg hadde nok likt det mer, om jeg hadde fått tilbud om å gjøre noe annet.

Egentlig så er vi rimelig slakke og hyklerske, for jeg har neimen ikke hørt så forferdelig mange protester på at Stavangerskoler har avlyst julegudstjenesten, sånn bare for å slippe å forholde seg til problemet overhodet. I dette tilfellet var det administreringen av varslingen som ble for omfattende.

For meg blir dette ille. Om der skulle være bare 10 elever som ønsker å gå, burde de få gå. Da burde skolen takke kirken for innbydelsen på vegne av disse 10.

For presten ville det kanskje ikke bli så uvanlig oppmøte, det er kanskje slik det er i kirken på en hvilken som helst annen gitt søndag.

Slippen vi fikk hjem til oss, var ikke en påmelding, det var et valg. Vi valgte mellom at barnet vårt skal gå til julegudstjenesten eller ha et likeverdig arrangement i musikkrommet på skolen. De fleste skolene jeg kjenner til har fremdeles julen som tema... de bare synger "Musevisa" og "På Låven Sitter Nissen", isteden for "Himmel På Jord", "Stjernen Har Stanset Her" og "Glade Jul".

Vi burde være så bevisste våre valg at det er uproblematisk å gi et tydelige signal, og ta et aktivt standpunkt og si "ja, jeg vil at barnet mitt skal holde i hevd våre norske, kristne verdier og gå til julegudstjeneste" Hver enkelt av oss burde gi en rungende tilbakemelding om at dette vil vi fortsatt ha i skolen vår. Men... nei, det vil vi visst ikke. Vi ønsker å bli påprakket en barnetro og tvunget til kristne høytider. Slik at vi har ryggen fri til å fortsette å kritisere alle andre, uten å ta noe ansvar selv.

De kritiske røstene roper så høyt, at man lett kan tro at saken illustrerer deres poeng i en gitt sak. Det er slett ikke slik. (Selv om jeg av og til får nesten et inntrykk av at folk tror der sitter et muslimsk råd et sted, og gir utdanningsdirektoratet direktiver.) Det stemmer absolutt ikke. Ministeren og direktoratet prøver å balansere dommer i rettssystemet med norsk grunnlov og alle foreldres preferanser. Det er tross alt etnisk norske foreldre som har uttrykt misnøye. Enten på grunn av eget livssyn, eller som forstår-seg-påere på elever som kommer fra hjem med annet livssyn.

Det er ikke innvandring (de fleste er faktisk kristne) eller andre religioner som truer våre kristne tradisjoner, livssyn, levesett... det klarer vi faktisk helt fint på egen hånd.

Morsom "Disorder in the Court".

Man forbinder ofte rettssaker og jurister med saklige, alvorlige, kanskje litt kjedelige mennesker som tar både retten, klienter, vitner og sakene sine seriøst. Men...
Det er nok ikke hele sannheten. I en rettssak oppstår det ofte både ordspill og forunderlige avhør og situasjoner.

Sitatene fra boken "Disorder in the Court: Great Fractured Moments in Courtroom History": Charles M. Sevilla, 1999, er ordrett gjengitt av stenografer (som sikkert slet hardt for å holde seg alvorlig), og omsatt til norsk.

Advokat : -Er de seksuelt aktiv?
Vitne : -Nei, jeg bare ligger der.

Advokat : – Hva er fødselsdatoen Deres?
Vitne : – 18. juli.
Advokat : – Hvilket år?
Vitne : – Hvert år.

Advokat : – Hvor gammel er sønnen Deres, han som fortsatt bor hos Dem?
Vitne : – 38 eller 35, jeg husker ikke helt…
Advokat : – Hvor lenge har han bodd hos Dem?
Vitne : – I 45 år.

Advokat : – Hva var det første Deres mann sa til Dem i dag morges?
Vitne : – Han sa: ‘Hvor er jeg, Cathrine?’
Advokat : – Og hvorfor uroliget det Dem?
Vitne : – Navnet mitt er Susanne.

Advokat : – Si meg, doktor, er det ikke slik at når en person dør i søvne, så vet han ikke om det før neste morgen?
Vitne : – Har De bestått juridisk embetseksamen?

Advokat : – Den yngste sønnen, 21 åringen, hvor gammel er han?
Vitne : – Eh… han er 21.

Advokat : – Var De til stede da De ble fotografert?
Vitne : – Kødder du med meg?

Advokat : – Så barnets unnfangelse fant altså sted 8.august?
Vitne : – Ja.
Advokat : – Og hva gjorde du på dette tidspunktet?
Vitne : – Eh… jeg ble knullet.

Advokat : – Hun hadde altså tre barn, riktig?
Vitne : – Ja.
Advokat : – Hvor mange var gutter?
Vitne : – Ingen av dem.
Advokat : – Var noen av dem jenter?
Vitne : – Tuller du med meg? Dommer jeg tror jeg trenger en ny advokat. Kan jeg få en ny advokat?

Advokat : – Hvordan ble Deres første ekteskap avsluttet?
Vitne : – Ved døden.
Advokat : – Og ved hvem sin død ble det avsluttet?
Vitne : – Ved hvem sin død tror du det ble avsluttet?

Advokat : – Kan De beskrive dette individet?
Vitne : – Han var cirka middels høy og hadde skjegg.
Advokat : – Var dette en mann eller kvinne?
Vitne : – Gjett.

Advokat : – Doktor, hvor mange obduksjoner har De foretatt på døde mennesker?
Vitne : – Alle mine obduksjoner har vært foretatt på døde mennesker. Vil de at jeg skal gjenta det?

Advokat : – Husker De på hvilket tidspunkt De obduserte avdøde?
Vitne : – Obduksjonen begynte rundt halv ni på kvelden.
Advokat : – Var Hr. Danielsen død på dette tidspunktet?
Vitne : – Nei, han satt på bordet og lurte på hvorfor jeg obduserte ham.

Advokat : – Doktor, før de foretok obduksjonen, sjekket De om avdøde hadde puls?
Vitne : – Nei
Advokat : – Sjekket de blodtrykket?
Vitne : – Nei
Advokat : – Sjekket De om vedkommende pustet?
Vitne : – Nei
Advokat : – Så det kan altså tenkes at pasienten var i live da De begynte obduksjonen?
Vitne : – Nei
Advokat : – Hvordan kan De være så sikker, doktor?
Vitne : – Fordi hjernen hans befant seg i et glass på skrivebordet mitt.
Advokat : – Jeg skjønner, men kan det likevel tenkes at pasienten var i live?
Vitne : – Ja, det kan tenkes at han var i live og drev advokatpraksis.

Forandring for forandringens skyld?

Mulig jeg er i overkant bakstreversk, og det liker ingen å være, men jeg tar sjansen likevel. Det er nemlig noe jeg har tenkt på en stund nå.

Vi lever i verdens beste land å bo i, vi har noen problemer som vi må ta tak i, men vi har en svært høy levestandard, vi har et demokrati som ikke er uten svakheter, men som likevel er misunnelsesverdig solid. Vi arbeider for et samfunn som aktivt arbeider for likeverd, og motarbeider fordommer.  Der er et stykke arbeid igjen for full pott, men likevel er vi på god vei. Vår velferdsstat tar i stor grad vare på oss, og vi har ytringsfrihet.

På tross av vår bunnsolide historie som et nøysomt, sindig (dog med evne til berettiget harme) og arbeidsvillig nasjon, møter vi nå utfordringer som noen ser på som en trussel mot våre verdier, tradisjoner og kultur. Vi fikk litt mye på en gang, kan man si: nedgang i oljeindustrien, oppsving av

arbeidsledighet, en bølge av asylsøkere... bare for å nevne noen av de uventede problemene vi måtte finne løsninger på.

Vi er en oljenasjon. Litt flåsete har vi blitt kalt "de blonde araberne". Inntektene har i enkelte strøk vært avhengig av oljeproduksjon, men så har disse områdene hatt veldig høye inntekter, også.

Den unike avtalen vi fikk amerikanske oljefirma til å gå med på har vært kantet med platina og det som er enda gjevere. Vi var smarte for 45+ år siden, og i de siste 30 årene har vi hatt gode tider. Vi har hatt oppturer og nedturer økonomisk, men på det jevne har vi klart å holde oss på topp.

Før vi fikk de godene vi nyter godt av i dag, før 1980-tallet, var vi et svært fattig land, men vi er et folk med solide røtter i hardt arbeid, dugnadsånd og måtehold. Egenskaper som ga oss livsgnist og kampånd.

Å være norsk er noe vi har hatt grunn til å være stolte over. Noe som har vært begrepet på vår identitet, vår evne til å tilpasse oss og overkomme fordommer, samtidig som vi har bevart våre grunnleggende verdier.

"Grunnleggende verdier" har kanskje blitt et uttrykk som vi vet er viktig, og som vi kan å bruke, men som vi kanskje ikke helt har funnet ut av hva betyr, og det er ikke så rart. De er litt forskjellige fra person til person, men kort sagt så identifiserer nordmenn seg ofte med verdier som er beskrevne rettigheter i Grunnloven. Der finner vi blant annet ytringsfrihet (retten til å kunne uttale seg offentlig, uten å risikere trusler, fengselsstraff eller livet), demokrati, likestilling og religionsfrihet. En annen grunnleggende verdi i Norge er rettssikkerheten; prinsippet om likhet for loven, som står sterkt. Alle disse ligger i oss som noe vi nesten tar for gitt, fordi det er så nedarvet og innarbeidet i oss.

karnapp, eller "rikmannsvorte", som vi kalte det.

I tillegg har vi moralske verdier som: tillit, rettferdighet, ærlighet og solidaritet. Noen kaller oss naive fordi vi tror på våre verdier, og tenker på dem som allmenne. Vi tenker at verdiene våre er veivisere for alle, fordi de er gode, for handlinger, vurderinger og holdninger. De knyttes til følelser som lykke og likeverd, handlinger som ærlige eller rettferdige, eller en relasjon som omsorgsfull, tillitsfull, trygg og preget av respekt.

Kjøpekraften har vært stor her; omsetningen har vært sunn for næringslivet og livsstilen preget av tilbudet. (Jeg husker for eksempel feriene til Rogaland på 80-tallet, da "rikmannsvortene" poppet fram på sinnsvakt mange hus, enten det så pent ut, eller ikke.)
Vi er en sjøfartsnasjon, fiske har lange og solide tradisjoner. Båtene er større, mer effektive og reiser lenger enn i gamle dager. Vi soler oss i glansen fra fiskere som holder næringen i hevd, som forvalter ressursene på en sunn måte og leverer det beste produktet. Vi liker å tro det, og mener det er sant.

Det har ikke alltid vært slik at inntektene har vært gode. Vår materielle velstand er bare 40 år gammel, før det var vi en nasjon helt på grøt og grunn. Vi var så fattige at etter 2. verdenskrig fikk vi Marshallhjelp, og NATO soldater (sikkert annet personell også) fikk ødemarkstillegg til midten på 80-tallet. Vi hadde ikke overflod, slik vi har i dag, og inntekt gikk til nødvendigheter. I dag bruker vi store deler av inntekten vår til luksus... som vi ser på som nødvendig.

Midt i all denne overlegne overfloden vokser det fram "troll"; De som tar seg tid til å tenke over all negativiteten, de som stopper opp og ser feil og mangler ved alle andre. De som har det så bra at de har tid og energi til å be andre gjøre hverdagen deres bedre, på deres egne personlig definerte premisser.
Da er det viktig for oss å huske på at kassen med epler har overflod av gode og saftige frukter. De som skiller seg ut er oftest det ene råtne eller inntørkede.

Jeg er egentlig ikke så bekymret for dem som er negative til det meste, selv om de kan være utrolig ubehagelige å forholde seg til; jeg kan velge å se bort fra dem.
Da er det verre å komme borti de utålmodige, de som har tanker om at nordmenn, generelt, må forandre seg, må tenke annerledes, må bli noe de ikke er. Vi må legge brunosten og lusekofta på hylla og bli mer internasjonale og ta mer hensyn.

Nå er det ikke feil å rette blikket utover, det er heller ikke feil å strebe etter å ta hensyn, men alt tatt i betraktning kan jeg ikke hjelpe for at jeg syns det er litt historieløst å ønske at vi skal legge disse kulturikonene bort.

Jeg kan tilfeldigvis en del om å yste brunost (jeg vet, og det er bare noe lite av all den kunnskapen jeg bærer på, som egentlig bare vil være nyttig dersom jeg skulle bli med i Jeopardy, eller noe lignende). Jeg vokste så og si opp på et meieri, og lærte tidlig at vi i Norge bruker ostestoffer i melka til hvitost (jeg vet, mange kaller den for gulost...) og av mysen koker vi brunost. Det er slik vi har gjort det, slik vi burde gjøre: bruke alle deler av råstoff, isteden for å kalle det for avfall.

Lusekofta står for meg det harde arbeidet med å holde sau, klippe, karde, spinne, farge, strikke gode varme klær. Før var det faktisk ikke mange som hadde penger til klær; de måtte man lage selv.

Jeg husker godt at min mor kjøpte Burda og sydde om gamle klær, om hun ikke hadde råd til stoff. Jeg vokste opp som et velkledd barn. Selv begynte jeg tidlig å både sy og strikke. I hele min "fattige" ungdomstid tegnet jeg mønster og skapte min egen stil. Man kan si jeg var heldig som var ungdom på 80-tallet.
Ser man bort fra moter og klesstil så er lusekofta et riktig vakkert klesplagg som holder deg varm i både kaldt og vått vær. Vær og vind er hardføre her nord.

Så vi sitter i lusekofta og tygger på brødskiva med brunost, og reiser til Syden med brunost i bagasjen, mens vi snakker varmt om å kvitte oss med de selvsamme, utdaterte plagg og pålegg.
Det skapte en snakkis da den norske statsministeren Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale 1. januar 1992 slo fast at «Det er typisk norsk å være god». mange syntes det var vågalt sagt, andre mente det var på tide vi kvittet oss med janteloven. (Talen som lydfil her.)

	Fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. De hevder seg i verdenstoppen. På samme måte skal vi vise at norsk næringsliv klarer seg internasjonalt. Trenger vi kanskje et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god.

Javel, så kan man kanskje si at jeg er overdrevent positiv til det norske folk. Jeg er positiv, men ikke overdrevent. jeg liker det norske lynne, jeg liker at vi tør å stole på hverandre. Jeg liker at vi stadig fornyer oss, på alle måter. Jeg liker at vi har et fargerikt fellesskap, jeg liker nye ord i språket vårt, jeg liker både taco og pizza, men jeg liker også brunosten og lusekofta.

Forandring ut av komfort-sonen er ubehagelig. Det mest behagelige hadde vært om alt var som før, slik det alltid har vært. Problemet er bare at dersom vi sitter i vår egen boble og blomstrer, så skjer det ingenting annet enn at alt blir som før. Det er sant at ting ikke blir verre, men de blir heller ikke bedre.
MEN... vi liker ikke å bli fortalt at vi må gjøre noe, som vi allerede mener vi er gode på. Prosessen er alltid pågående, men ikke pålagt.

Det store gjennomsnittet av oss er fryktelig travelt opptatt med å være "normale" og så lykkelige som det er å mulig å være i et moderne, dynamisk samfunn.

Vi har aldri vært spesielt raske på avtrekkeren. Vi skynder oss sakte. Vi tilpasser oss ved etter- og gjennomtanke. Ikke på impulser, og slett ikke under tvang.

Med dette som utgangspunkt, så kommer jeg til det jeg har tenkt på i det siste: Hva er det "de" vil vi skal forandre oss til, som vi ikke allerede gjør?