Forandring for forandringens skyld?

Mulig jeg er i overkant bakstreversk, og det liker ingen å være, men jeg tar sjansen likevel. Det er nemlig noe jeg har tenkt på en stund nå.

Vi lever i verdens beste land å bo i, vi har noen problemer som vi må ta tak i, men vi har en svært høy levestandard, vi har et demokrati som ikke er uten svakheter, men som likevel er misunnelsesverdig solid. Vi arbeider for et samfunn som aktivt arbeider for likeverd, og motarbeider fordommer.  Der er et stykke arbeid igjen for full pott, men likevel er vi på god vei. Vår velferdsstat tar i stor grad vare på oss, og vi har ytringsfrihet.

På tross av vår bunnsolide historie som et nøysomt, sindig (dog med evne til berettiget harme) og arbeidsvillig nasjon, møter vi nå utfordringer som noen ser på som en trussel mot våre verdier, tradisjoner og kultur. Vi fikk litt mye på en gang, kan man si: nedgang i oljeindustrien, oppsving av

arbeidsledighet, en bølge av asylsøkere... bare for å nevne noen av de uventede problemene vi måtte finne løsninger på.

Vi er en oljenasjon. Litt flåsete har vi blitt kalt "de blonde araberne". Inntektene har i enkelte strøk vært avhengig av oljeproduksjon, men så har disse områdene hatt veldig høye inntekter, også.

Den unike avtalen vi fikk amerikanske oljefirma til å gå med på har vært kantet med platina og det som er enda gjevere. Vi var smarte for 45+ år siden, og i de siste 30 årene har vi hatt gode tider. Vi har hatt oppturer og nedturer økonomisk, men på det jevne har vi klart å holde oss på topp.

Før vi fikk de godene vi nyter godt av i dag, før 1980-tallet, var vi et svært fattig land, men vi er et folk med solide røtter i hardt arbeid, dugnadsånd og måtehold. Egenskaper som ga oss livsgnist og kampånd.

Å være norsk er noe vi har hatt grunn til å være stolte over. Noe som har vært begrepet på vår identitet, vår evne til å tilpasse oss og overkomme fordommer, samtidig som vi har bevart våre grunnleggende verdier.

"Grunnleggende verdier" har kanskje blitt et uttrykk som vi vet er viktig, og som vi kan å bruke, men som vi kanskje ikke helt har funnet ut av hva betyr, og det er ikke så rart. De er litt forskjellige fra person til person, men kort sagt så identifiserer nordmenn seg ofte med verdier som er beskrevne rettigheter i Grunnloven. Der finner vi blant annet ytringsfrihet (retten til å kunne uttale seg offentlig, uten å risikere trusler, fengselsstraff eller livet), demokrati, likestilling og religionsfrihet. En annen grunnleggende verdi i Norge er rettssikkerheten; prinsippet om likhet for loven, som står sterkt. Alle disse ligger i oss som noe vi nesten tar for gitt, fordi det er så nedarvet og innarbeidet i oss.

karnapp, eller "rikmannsvorte", som vi kalte det.

I tillegg har vi moralske verdier som: tillit, rettferdighet, ærlighet og solidaritet. Noen kaller oss naive fordi vi tror på våre verdier, og tenker på dem som allmenne. Vi tenker at verdiene våre er veivisere for alle, fordi de er gode, for handlinger, vurderinger og holdninger. De knyttes til følelser som lykke og likeverd, handlinger som ærlige eller rettferdige, eller en relasjon som omsorgsfull, tillitsfull, trygg og preget av respekt.

Kjøpekraften har vært stor her; omsetningen har vært sunn for næringslivet og livsstilen preget av tilbudet. (Jeg husker for eksempel feriene til Rogaland på 80-tallet, da "rikmannsvortene" poppet fram på sinnsvakt mange hus, enten det så pent ut, eller ikke.)
Vi er en sjøfartsnasjon, fiske har lange og solide tradisjoner. Båtene er større, mer effektive og reiser lenger enn i gamle dager. Vi soler oss i glansen fra fiskere som holder næringen i hevd, som forvalter ressursene på en sunn måte og leverer det beste produktet. Vi liker å tro det, og mener det er sant.

Det har ikke alltid vært slik at inntektene har vært gode. Vår materielle velstand er bare 40 år gammel, før det var vi en nasjon helt på grøt og grunn. Vi var så fattige at etter 2. verdenskrig fikk vi Marshallhjelp, og NATO soldater (sikkert annet personell også) fikk ødemarkstillegg til midten på 80-tallet. Vi hadde ikke overflod, slik vi har i dag, og inntekt gikk til nødvendigheter. I dag bruker vi store deler av inntekten vår til luksus... som vi ser på som nødvendig.

Midt i all denne overlegne overfloden vokser det fram "troll"; De som tar seg tid til å tenke over all negativiteten, de som stopper opp og ser feil og mangler ved alle andre. De som har det så bra at de har tid og energi til å be andre gjøre hverdagen deres bedre, på deres egne personlig definerte premisser.
Da er det viktig for oss å huske på at kassen med epler har overflod av gode og saftige frukter. De som skiller seg ut er oftest det ene råtne eller inntørkede.

Jeg er egentlig ikke så bekymret for dem som er negative til det meste, selv om de kan være utrolig ubehagelige å forholde seg til; jeg kan velge å se bort fra dem.
Da er det verre å komme borti de utålmodige, de som har tanker om at nordmenn, generelt, må forandre seg, må tenke annerledes, må bli noe de ikke er. Vi må legge brunosten og lusekofta på hylla og bli mer internasjonale og ta mer hensyn.

Nå er det ikke feil å rette blikket utover, det er heller ikke feil å strebe etter å ta hensyn, men alt tatt i betraktning kan jeg ikke hjelpe for at jeg syns det er litt historieløst å ønske at vi skal legge disse kulturikonene bort.

Jeg kan tilfeldigvis en del om å yste brunost (jeg vet, og det er bare noe lite av all den kunnskapen jeg bærer på, som egentlig bare vil være nyttig dersom jeg skulle bli med i Jeopardy, eller noe lignende). Jeg vokste så og si opp på et meieri, og lærte tidlig at vi i Norge bruker ostestoffer i melka til hvitost (jeg vet, mange kaller den for gulost...) og av mysen koker vi brunost. Det er slik vi har gjort det, slik vi burde gjøre: bruke alle deler av råstoff, isteden for å kalle det for avfall.

Lusekofta står for meg det harde arbeidet med å holde sau, klippe, karde, spinne, farge, strikke gode varme klær. Før var det faktisk ikke mange som hadde penger til klær; de måtte man lage selv.

Jeg husker godt at min mor kjøpte Burda og sydde om gamle klær, om hun ikke hadde råd til stoff. Jeg vokste opp som et velkledd barn. Selv begynte jeg tidlig å både sy og strikke. I hele min "fattige" ungdomstid tegnet jeg mønster og skapte min egen stil. Man kan si jeg var heldig som var ungdom på 80-tallet.
Ser man bort fra moter og klesstil så er lusekofta et riktig vakkert klesplagg som holder deg varm i både kaldt og vått vær. Vær og vind er hardføre her nord.

Så vi sitter i lusekofta og tygger på brødskiva med brunost, og reiser til Syden med brunost i bagasjen, mens vi snakker varmt om å kvitte oss med de selvsamme, utdaterte plagg og pålegg.
Det skapte en snakkis da den norske statsministeren Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale 1. januar 1992 slo fast at «Det er typisk norsk å være god». mange syntes det var vågalt sagt, andre mente det var på tide vi kvittet oss med janteloven. (Talen som lydfil her.)

	Fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. De hevder seg i verdenstoppen. På samme måte skal vi vise at norsk næringsliv klarer seg internasjonalt. Trenger vi kanskje et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god.

Javel, så kan man kanskje si at jeg er overdrevent positiv til det norske folk. Jeg er positiv, men ikke overdrevent. jeg liker det norske lynne, jeg liker at vi tør å stole på hverandre. Jeg liker at vi stadig fornyer oss, på alle måter. Jeg liker at vi har et fargerikt fellesskap, jeg liker nye ord i språket vårt, jeg liker både taco og pizza, men jeg liker også brunosten og lusekofta.

Forandring ut av komfort-sonen er ubehagelig. Det mest behagelige hadde vært om alt var som før, slik det alltid har vært. Problemet er bare at dersom vi sitter i vår egen boble og blomstrer, så skjer det ingenting annet enn at alt blir som før. Det er sant at ting ikke blir verre, men de blir heller ikke bedre.
MEN... vi liker ikke å bli fortalt at vi må gjøre noe, som vi allerede mener vi er gode på. Prosessen er alltid pågående, men ikke pålagt.

Det store gjennomsnittet av oss er fryktelig travelt opptatt med å være "normale" og så lykkelige som det er å mulig å være i et moderne, dynamisk samfunn.

Vi har aldri vært spesielt raske på avtrekkeren. Vi skynder oss sakte. Vi tilpasser oss ved etter- og gjennomtanke. Ikke på impulser, og slett ikke under tvang.

Med dette som utgangspunkt, så kommer jeg til det jeg har tenkt på i det siste: Hva er det "de" vil vi skal forandre oss til, som vi ikke allerede gjør?