Alderskrise på vent.

-Ååå, kan vi ikke ta en lunsj, da?

Jeg traff en venninne på gaten, som jeg en gang i tiden hadde mye med å gjøre, men som jeg i ettertid mistet kontakten med. Det er jo ofte slik; vi flytter, får familie, har en jobb, noen interesser mister vi, også får vi noen nye. Av og til fanger hverdagen oss i så stor grad at vi går på autopilot, mens vi trøster oss med at "Det skal ikke alltid være slik, det går over, det skal bli bedre. Snart får jeg bedre tid.... jeg skal bare..." Og venner og bekjente flyter litt ut og inn av livene våre. Noen legger vi på "vent". Ikke med vilje, selvsagt, det bare blir slik. Vi har stadig planer om å sende en melding, ringe, treffes... en gang, snart.

Så, nå står vi her, på et kjøpesenter, og hun vil spise lunsj og bli oppdatert om hva som har skjedd siden sist, hvordan jeg har det...
Egentlig mistenker jeg henne for å ville fortelle om seg selv og sitt liv, men det er helt greit, det.

Det er ikke det at jeg ikke ønsker å spise lunsj. Problemet er bare at jeg er på farten. Jeg beveger meg baklengs bort fra henne for å signalisere at jeg er på vei til noe som haster, før jeg sjekker mobilen og sier at nå må jeg løpe, men jeg skal sende en melding!

Fryktelig dårlig timing på denne "gjenforeningen"; Jeg har nemlig ikke tid. Jeg har en undervisningstime om bare noen få minutter.

Sånn er det å ha en timeplan. Det er ikke annerledes for meg som lærer, enn det er for elevene. Å ha det slik påfører meg en mengde begrensninger som folk flest ikke tenker over. Å ha det slik er roten til min største frustrasjon: Min mann kuppet alderskrisen min!

Det er helt sant.

Etter å ha vært småbarnsmor i 19 år, jobbet full tid, + litt til, i mange år, mann som reiser offshore og er utilgjengelig med jevne mellomrom og vi bor langt fra besteforeldrene til barna, følte jeg at det var på tide jeg gjorde noe bare for min egen skyld.

- Jeg har tenkt litt, sa jeg til mannen. Han liker egentlig ikke så godt at jeg "har tenkt litt", det pleier å bety at han må steppe inn og fullføre noe som jeg begynner på med stor entusiasme, men går lei av før det er ferdig.
- Jaha, sa han, hva har du tenkt da?  Jeg kunne nesten se hvordan han scannet tankene etter mulige alternativ til hva jeg antagelig kunne ha funnet på denne gangen.
-Jo, sa jeg, -jeg har tenkt at enten vil jeg ha en grønn Porsche 911, ca 1978 modell, eller så vil jeg ta lappen på stor sykkel. Jeg vil gjøre noe for min egen del, og jeg vil bare ha plass til å ta med meg selv og kredittkortet.
-Men, kjære deg, du kan jo ikke skru motor? En gammel sportsbil? Kan du ikke få deg en skikkelig bil?
-Jeg har en skikkelig bil, jeg vil ha noe som er bare mitt.
-Hvor tenkte du å parkere en ekstra bil da?
Jeg blir så sliten av alle de gjennomtenkte spørsmålene at jeg bare hopper over hele samtalen og sier:
-OK, da blir det stor sykkel.

Jeg meldte meg på teorikurset for stor sykkel og tok min første kjøretime. Litt sjanglete, men med en sjåførlærer som hadde overdreven god tro på min balanseevne.
Jeg har aldri kjørt moped, har ikke syklet siden videregående. Livet på to hjul var noe ganske glemt og diffust. Men det gikk. Vi kom oss på veien og helt tilbake til kjøreskolen.

-Du må slappe mer av, var den kjølige kommentaren til kjørelæreren.
-Jeg slapper kjempeav! protesterte jeg.
-Nei, du har betong i skuldrene.

Jeg var kjempestolt der jeg hastet avgårde til norsktimen jeg skulle ha. Litt betong i skuldrene; pytt, pytt. Peanuts! Ingen problem. Litt betong kan jeg takle. Jeg skiftet av meg den prestigetunge, røde Goretex kjøredressen og så fram til neste kjøretime.
Snart, snart skulle jeg få lappen!

Vikartimer, møter, undervisning og veiledning spiste opp dagene mine. Det var lenge mellom hver kjøretime, og betongen i skuldrene grodde liksom fast.
Midt i alt dette sa mannen min at han ikke hadde tenkt å sitte der med en skarve lett motorsykkellapp, dersom jeg hadde tenkt å få meg stor sykkel.
Jeg tenkte ikke noe særlig over det, men en dag jeg kom hjem fra jobb, sto han der og gliste mens han viftet med sertifikatet. Stemmer: mannen hadde brukt fridagene godt, og var den stolte eier av mine drømmer.

Påska etter reiste vi til Sunnmøre.
-Kan du kjøre meg opp i Romsdalen? spurte mannen min. Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn, for han kom på at jeg kanskje ville ha en grunn for den lange utflukten.
-Jeg har kjøpt sykkel! Han så så lykkelig ut det var vanskelig å ikke være glad på hans vegner.
Turen var lang, slapsen og... vel, lang.
Han kjørte hjem på sin nye motorsykkel.
Jeg kjørte bil, bagasje, barn og hund.

Like før skolestart om høsten reiste vi til Sunnmøre igjen.
han kom hjem onsdag, vi reiste torsdag.
Da vi lastet inn siste bagen torsdags morgen kom det litt henslengt:
-Bare kjør du, jeg kommer etter. På sykkel.
Så han kjørte sykkel. Jeg kjørte bil, bagasje, barn og hund.

Det har ikke blitt flere kjøretimer på meg. Jeg mista litt piffen, for å si det slik. Jeg har fryktelig lyst på den lappen, men jeg må finne ut hvordan jeg kan gjøre det på en kompatibel måte.
Det må passe inn i alt det andre.
Nytter ikke å øve på mannen sin sykkel, heller. Den er altfor høy for meg.

I mellomtiden er jeg på farten, mens jeg venter på å få tid til å realisere alderskrisa.
Trøsten min er, som min søster sa: "Det er bare å slanke seg litt, så kommer rynkene!" Men rynker har jeg ikke fått, enda.