Pusse opp

Nå nærmer våren seg, og jeg pusser opp. Nå er jeg ikke så veldig opptatt av interiør; kanskje fordi jeg ikke har så veldig mange valg når det gjelder møbler og kunst: det meste er pliktmøbler (gamle, hjemmesnekrede skatter som er solide og mørkbeiset) og kunsten er stort sett malt av slektninger. Og sånt kan man jo ikke kvitte seg med... men de er nydelige, da. Det må jeg nesten si.
Av og til virker det som om alt i huset mitt har en historie.
Men veggene: de kan jeg gjøre noe med.

En av de store fordelene med å ha en mann som jobber i Nordsjøen er at han er borte, hjemmefra, i en lengre periode.
Nå tenker jeg ikke på at han er borte, sånn fysisk, for det er egentlig ikke så kult. Vi savner jo at han ikke er hjemme sammen med oss. Det å være alene foreldre i perioder er utrolig frustrerende, av og til; Når han er borte har jeg min rutine, og den har ikke så mye slingringsmon. Barna vet hva jeg forventer av dem, og alle gjøremål blir unnagjort uten den store konfrontasjonen.
Når han kommer hjem, blir det kluss i systemet, og alt flyter ut. Det er bare sånn det er, og slik det skal være, for vi er jo forskjellige som foreldre.

Nei, jeg tenker på at når han er borte, så er han jo ikke hjemme, så da er det mitt hus og mitt slott. Jeg er eneveldende dronning i hjemmet.

Sist han reiste ut, skulle jeg ha vinterferie. En hel uke hjemme. For en gangs skyld skulle ikke bilen pakkes med bagasje, ski, alt vintertøy og 20 par sko. Minstemann ville gå på SFO, tenåringen skulle på vinterleir, og eldstemann på jobb. Det ble flere dager alene hjemme på dagtid.

Sånt blir man fristet av. Og det ble jeg. Og jeg ga etter for fristelsen.

Stua mi har vært moden for oppussing veldig lenge.
Helt siden huset var spildrende nytt for 10 år siden, har jeg ergret meg over stua.
Da huset var nytt valgte jeg å investere i et tapet på stua som jeg virkelig likte. Det var et tapet jeg falt for, og som jeg gledet meg over å skulle ha på veggene mine. En gyllen, gul silketapet med striper. Helt nydelig, lys og lekker.

Og sånn som jeg har angret! Det begynte med at avtalen vår med snekkerne var at de skulle liste etter at jeg hadde tapetsert. Jeg tapetserte... og rørleggeren kom inn i stua, strøk hånden over de glatte og flossete stripene og der kom den første sorte regnbuen på veggen.

I ettertid har barna ligget opp-ned på sofaen og mørke skygger etter bein og klissete hender har etter beste evne blitt dekket over av veggdekor ala store klistremerker med valmuer. Sjarmen og gleden over tapetet varte med andre ord ikke så veldig lenge.


Nå har jeg vært fornuftigere. Vi valgte en miljøtapet med smale striper. Jeg sier vi, men sannheten er at mannen fikk velge. Det var et godt valg.

Første post på prosjektet var å få mannen ut av huset.

Andre post: Riv ned det gamle tapetet.
Forferdelig jobb. Ble den våt oppførte den seg som gele, og var helt "glye". Den måtte rives ned, og det skal jeg ha: det var grundig tapetsert! Den satt rimelig fast, var skjør, og det ble bit for bit og tok en evighet. Nesten hele vinterferien gikk med til å drikke kaffe mens jeg stirret morsk på veggene, før jeg tok meg sammen og fortsatte. Ulempen med slike prosjekt er jo at har du begynt, må du nesten fullføre.

Tredje post: Grunne.
Da måtte jeg naturligvis handle. Så jeg reiste inn til Bygg Coop og fant grunning, tapetlim, ruller, pensler, maskeringstape... og siden jeg var så godt i gang valgte jeg likegodt ut fargene jeg vil ha på veggene.
Jeg syns selv jeg var utrolig grei da jeg kjøpte malingen. Fargeskala, det vil si grått, var vi enige om. Vi har fått ny TV! Et stort svart monster som dominerte den lyse stua vår noe helt utrolig. Det eneste man så i stua vår var den svære, svarte, buede skjermen. En mørkere farge vil "gjemme" den mer bort.

Fargeprøvene ble lagt på gulvet, bilde ble tatt med mobilen og sendt med epost til mannen. Så var han både advart og konsultert FØR jeg ba dem blande malingen. (Han svarte ikke før om kvelden, men det er en annen side ved historien. Heldigvis var svaret: "fine farger".)

Grunningen tok forferdelig lang tid. Når du har gutter i huset som ivrig hjelper til, så tar ting rett og slett for lang tid. Så jeg lånte et skikkelig godt arbeidslys av en venn, og jobbet etter barnas leggetid.

Selve tapetseringen gikk veldig fort og greit. Er stort sett fornøyd med alle skjøtene og kantene, og vi har store, gode møbler der det kanskje ikke ser like greit ut.

Mannen kom hjem akkurat i tide til at det skulle males.
Med skrekk og gru så han at TV'n var borte fra stua og strømmen var tatt. Jeg fikk nemlig guttungen (som er nesten ferdig elektrikerlærling) til å ta dekslene av alle brytere og kontakter, slik at jeg kunne gjøre arbeidet skikkelig. (Neste gang vi pusser opp trenger vi bare male.)

Du kan tro han fikk fart på seg, maskerte alle lister og fikk malt veggen der TV'n skal stå rimelig kjapt. Resten av veggene også, men de ble ikke malt i samme tempo, for å si det slik.

Nå er det bare å ta av maskeringstapen og flikke på malingen igjen. Ja, og så listene.
Men listene skal jeg male om tre uker...

Når gevinsten er Strålende og håpefull.

Det er den tiden på året da jeg sliter med å se humoren i hvordan barneidrett blir drevet her i Norge.

Nå tenker jeg ikke på trenere og oppmenn og alle andre som engasjerer seg for å holde lag og utøvere i aktiv utøvelse. De gjør en kjempejobb! De ofrer tid, energi og sosial omgang for at egne, og andre sine, barn skal få holde på med idrett og interesse. I all slags vær står de på banen og er med på å oppdra barna til å bli aktive mennesker. De gjør det frivillig, og uten betaling.
Når mine håpefulle gutter endelig står der med strålende øyne og trofeet i hånden etter en kaotisk turnering må jeg innrømme at jeg har klump i halsen mens jeg tenker på de flotte voksne som har gjort det mulig.

Nei, jeg tenker på finansieringen av idrett.

I USA, og mange, mange andre land, blir idrett drevet gjennom skolen. Spiller du fotball eller sjakk, så spiller du for skolen. Spiller du i korps eller turner, så gjør du det for skolen din. Det koster barna tid, og der er et uttrykk som heter "soccer mum", som skal beskrive foreldre som ofrer tid for å se på barna når de er aktive, og ellers være med å støtte opp om laget.

Her i Norge har vi idrettslag, og selv om de drives på frivillig basis, så er der ting som koster kroner. Treningstøy og sko må vi betale selv, men laget holder utstyr og bane/hall. De betaler også forsikring på barna... når foreldrene betaler årsavgiften.
Men så kommer de sentrale organene av idretten.

Jeg har to gutter som spiller fotball. Jeg er kjempestolt av dem, og setter utrolig pris på interessen.


Men. Hvert år sender NFF ut lodder som skal selges. De to guttene får 20 skrapelodd a kroner 30,- som skal selges "på dørene". Mine gutter går ikke på dørene for å selge lodd. De vet at alle andre barna i gata, både fotball, håndball, sprangridning og andre idretter går i gata og selger... og det omtrent på samme tiden på året. Det blir for mange "nei, jeg skal ikke ha", og "jeg har ikke kontanter hjemme".
Ikke har vi familie som bor i området heller, så fakturaene, som tilsammen kommer på 1200,- og som følger med loddene, blir betalt, og loddene blir ikke solgt videre. Så sitter vi der med en haug med skrapelodd.

I midten av november kommer adventskalenderne. 11 skrapekalendere, til 2 gutter, er 22 stk a kroner 50,- som skal "selges på dørene". Til den nette sum av 1100,- Det er vel ingen overraskelse at mine gutter ikke går på dørene for å selge kalenderne. De vet at alle andre barna i gata, både fotball, håndball, sprangridning og andre idretter går i gata og selger... på samme tiden på året. Det blir for mange "nei, jeg skal ikke ha".
Ikke har vi familie som bor i området heller, så den fakturaen som følger med adventskalenderne blir betalt, og skrapekalenderne blir ikke solgt videre. Så sitter vi der med en haug med adventskalendere som skal skrapes.

Og jeg har ikke engang nevnt sekkene med doruller som står i boden, og som vi fikk faktura på, for å betale for turneringen til gutter 8 år.
Ikke har jeg nevnt plikttimene med dugnad heller... som vi må betale oss ut av, dersom vi ikke kan møte.

Ingen av oss orker å gyve løs på skrapingen av 22 kalendere hver dag. det blir et uoverkommelig, og tidkrevende prosjekt, så ut i januar en gang setter jeg av en kveld og finner fram mynten. Fristen for å sende inn lodder med gevinst er 31. mars.
Guttene er med så lenge de gidder, men det er ikke så lenge. Det motiverer liksom ikke når ene ruten etter den andre takker for støtten, men "Takk for støtten" gir ingen håp om uttelling av gevinst.

2013 var adventskalenderne røde. Da fikk jeg Norges, kanskje verdens, dyreste microfiberklut i premie. That's it. En microfiberklut.

2014 var adventskalenderne lilla. I går fikk jeg to konvolutter i posten. Hver av dem inneholdt 2 lange teskjeer i rustfritt stål. Jeg tror jeg har Norges, kanskje verdens, dyreste teskjeer... men de var i det minste strålende blanke.