Hjemmet mitt en høytidsdag.

Når jeg kommer hjem til noen, hvem som helst, egentlig, har jeg en oppfatning av at de har det ryddig hele tiden. der er liksom aldri en masse leker, esker med frokostblanding, tomme melkekartonger, nesten oppspiste skiver med ost, krøllete duker på bordet eller en masse oppvask i kjøkkenvasken, og på benken.

Det er som om de fleste hjem har et sted for alle ting, og alle ting er på sin plass. Men så kommer jeg over slike bilder som dette her, og skjønner at jeg kan slå meg til ro med at jeg har det visst temmelig normalt hjemme hos meg, likevel.

Det er nesten som om dette ble skrevet spesielt til meg, til trøst nå i julen, når husarbeidet har tatt pause og barna (både mine og andres) og jeg setter oss ned og spiller brettspill eller ser en film sammen.

Når man skal "tape seg"

Nå i disse juletider, når vi går nærmest bananas i butikkene og kjøper litt av alt det nydelige vi ser, eller alt av det vakreste, så føler jeg det er på sin plass med en liten advarsel. Jeg har nemlig førstehånds erfaring med at det er utrolig lett å bli lurt av selgere.

Jeg tenkte det var på tide å begynne a trene litt. Julen er jo rett rundt hjørnet, og jeg ønsker så inderlig å passe inn i den nydelige kjolen jeg nettopp kjøpte. Jeg var litt misfornøyd med størrelsen som satt som et skudd, så den er bitte lite grann for stram, men jeg har sett på "Biggest loser " på TV , så jeg har lært at det normale vekttapet for overvektige som trener litt, varierer fra 4 til 6 kilo, så det er ikke noe problem. Jeg trenger bare trene litt.

Jeg tok strake veien fra klesbutikken til sportsbutikken for å kjøpe det jeg trengte til kaloriforbrenningen. Det er også noe jeg har lært: for å gå ned i størrelse må du ha kaloriforbrenning, og det er liksom den treningen skal skyte litt fart på.

En svært hyggelig, ung mann fant meg der jeg gikk mellom stativene og følte meg litt bortkommet. Det er en utrolig mengde treningsklær som finnes, alt til sitt bruk, og med sine forskjellige egenskaper. Og når du endelig har funnet type, må du bestemme farge og mønster. Det tar TID å kjøpe treningsklær.

Vel hjemme igjen kledde jeg meg opp i mitt helt splitter nye, supre treningstøy, krøllet meg opp i sofaen og ventet på svette, pesing og lett rødme i ansiktet. Jeg vet det er sikre tegn på at du forbrenner kalorier. Trenerne skriker det ut, hele tiden, med morsk mine : «Du puster ikke engang tungt! Du svetter ikke! Kom igjen!» Det er langt fra det billigste antrekket i butikken jeg kjøpte, og selgeren i butikken lovet meg det var av svært god kvalitet, top notch, faktisk. Så jeg forventet jo at effekten skulle komme rimelig umiddelbart.

Du kan forestille deg min forbauselse da verken min pust eller min puls økt. Ikke litte grann, engang. Og han var veldig tydelig på det; der var ikke rom for misforståelser, da han fortalte meg at utstyret er av aller viktigste nødvendighet når det gjelder å trene. Ved hjelp av det jeg kjøpte, ville jeg oppleve at treningen gikk av seg selv, som et underverk. «No sweat!», som han sa.

Jeg innrømmer jeg ble litt forskrekket da, fordi jeg vet at den delen med å svette er svært viktig , men så jeg tenkte på deltagerne i " Biggest loser ", de har aldri på seg fancy farger eller stoff laget av noe jeg ikke kan uttale engang (langt mindre stave): de har på seg alminnelige shorts eller tights og bomulls t-skjorter, så selvfølgelig har antrekket mitt noen funksjoner som eliminerer ubehaget med fuktighet og våte flekker (og det er enda en fordel her, for strengt tatt ville nok sofaen min bli rimelig stygg og flekkete når den fulle effekten av mitt høyteknologiske trenings utstyr setter inn).

Og likevel, selv om mitt kostbare innkjøp har alle disse fantastiske kvalitetene, og gir meg muligheten til å følge mine favoritt TV-programmer mens jeg drikker te i komfortabel tilfredshet, så kan jeg ikke hjelpe for at jeg føler meg litt… lurt(?).
Jeg tenker seriøst på å returnere hele antrekket; BH, sokker, longs, top, pannebånd, fingerhansker, sko og jakke: Hele sulamitten.

Jeg har ikke funnet ut hvor mye jeg har slanket meg, ennå , siden jeg har denne iboende motviljen mot å gå på vekta, men jeg tviler på det vil være et tosifret tall. Kjolen min er fortsatt litt stram, ser du ... det er en sjanse for at den har krympet litt også, mens den hang i garderoben min (varme og slikt kan gjøre det noen ganger med klær), glidelåsen virker ikke helt 100%, heller. Magen min er ikke så flat og definert som jeg forventet den skulle være etter 5 dager med intens innsats, og lårene mine ser ikke så lekre ut i skinny jeans, heller.

Det virker egentlig litt på meg som om det lovede mirakelet er fraværende, føler liksom ikke at endringen skjer. Og jeg har virkelig satt av tid og trent i sofaen i MANGE timer! Og tro du meg: fargene er virkelig ukledelige og ikke flatterende i det hele tatt, for ikke å snakke om stoffet som er så klengete at det avslører HVER ekstra kurve på min ikke helt strømlinjeformede kropp.

Du vet sånne kunder som skal på IKEA og kjøpe sofa, og så kommer de hjem med nye møbler til hele huset? Vel, jeg føler meg litt sånn: jeg føler meg rett og slett grundig bondefanget! 

Jul uten pappa

Dette året skal vi feire jul uten pappa hjemme. Det er jo sånt som skjer når man går i rotasjon. Det er ikke slik at man bare kan be seg fri fordi man har lyst til å være hjemme. Rotasjonen går sin gang, samme hvilken dag det er, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 365 dager i året. Rotasjon tar ikke hensyn til høytider, begivenheter og opplevelser som en familie markerer i løpet av året.

Jobber du offshore er alle dager like… eller nesten like. Noen ekstra høydepunkt har de nok på julaften; i tillegg til restaurantmat i høy klasse, ferdig servert og med alle tenkelige julemiddagtradisjoner representert: pinnekjøtt, ribbe, torsk, and og ellers retter som er vanlige i det ganske land. Ingen oppvask, ingen hyperaktive barn som går på overdose av sukker og forventning. Ingen panisk leting etter de sorte sokkene som du vet lå klar, men som poden fant ut han skulle ha på, og som ligger bak en sofa fordi han liker å ta dem av seg. Men likevel, selv om han er langt borte, så liker vi å tro at han tenker på oss, og vet, sånn cirka, hvordan vi har det.

Så sant de ikke arbeider direkte i produksjonen får de som er offshore ta litt tidligere fri og får underholdning av en eller annen artist. Konsert og full fokus på «kos- og hyggeligfaktoren».

Det er så langt borte fra min julefeiring at det er nesten morsomt. Selv om julen ikke kommer til å bli som andre år, fordi en av oss ikke får være hjemme, så skal vi i hvert fall ha julefeiring slik barna husker og forventer den skal være.

Her hjemme er det mandel i grøten til lunsj, med tilhørende premie som slett ikke skal være marsipan, for det liker ungene ikke, og det må være ungene som finner mandelen. Julen er full av slike små tikkende katastrofer som må unngås med smidig planlegging. Og alt blir samvittighetsfullt dokumentert innimellom med korte videoopptak og mer eller mindre vellykkede bilder.

Mens pinnekjøttet damper, kålrabi og poteter skrelles, bordet dekkes og de siste julegavene pakkes inn i litt hysterisk stress fordi jeg ikke finner tapen, surrer ungene rundt og lurer på om ikke klokka kan gå litt fortere? Og jeg sender en takknemlig tanke til tiden, som er konstant… eller er den det? På meg virker det som om klokka går ekstra fort når du har det travelt, og så uendelig sakte når du roer ned og venter. Dessuten… det er jo strengt tatt ikke noe vi MÅ rekke. Vi kan roe ned og tenke at tiden kommer, den går ikke.

Jeg blir like overrasket hver jul, når barna er ferdig kledd og nydelige, jeg har funnet noe å ha på meg som ikke er fullt av flekker (skjønner ikke hvorfor jeg ikke bruker forkle????) og håret er rent om ikke velfrisert, og vi er klare til å gå akkurat i tide til å rekke julegudstjenesten. Da begynner min julefred å senke seg. Etterpå er det god jul og de siste julekortene utveksles og med smil og vink reiser vi hjem til julefeiring.

I mange dager, allerede, har vi snakket om at vi ikke ser på TV etter at julemiddagen er klar. (Hvordan de underholdt barna før TV aner jeg ikke, men jeg er mektig imponert over at det gikk an den gangen også.) Så vi går hjem, Disney Channel byttes ut med NRK som viser Sølvguttene synger julen inn, og hver jul blir jeg like rørt av barnestemmene som synger med på høytidelige, gamle julesalmer om armene som er så små.

 

Så har noen reddet tradisjonene og lært barna mine gode, gamle julesanger. Jeg mistenker det er lærerne på skolen som har sett sitt ansvar der jeg ikke strekker til. Joda, jeg har spilt julesanger på full guffe her hjemme mens kakene ble bakt og huset pyntet, men det går helst i Peter Göback, Josh Groban, Dolly Parton og Kenny Rogers, P4s Julefavoritter og andre litt nyere takter.

Eller det kan tenkes at det ikke blir slik i det hele tatt. Det kan tenkes at julen blir helt annerledes enn slik jeg forventer den skal bli. Det er nesten litt «Hollywood» over å ha forventninger om en herlig slutt, etter at man har taklet problemene som måtte oppstå. Det er enklere, bedre, ja rett ut sagt hyggeligere å være to eller flere voksne i julen. Og likevel: selv om vi nok kommer til å tenke på, og savne, pappa innimellom ekstasen over julegodter, kaker, julemiddag, julegudstjeneste, julesanger og julepresanger, så skal vi ha det fint likevel, uten pappa.

Skulle nesten ønske jeg var husmor.

Før, da jeg var en liten jente, var det ikke slik at folk bare viste seg fram i det de sto og gikk i innendørs… bak lukkede dører. Den gangen var det ikke slik at det var vanlig at kvinnene jobbet utenfor hjemmet; de var hjemmearbeidende. Flott ord det der. I dag må man nesten krangle seg til aksept for at man faktisk jobber, ikke bare på lønnet arbeidsplass, men også når man før og etter arbeidstid gjør det som må gjøres for at hjemmet skal være boendes i. Å gjøre husarbeid er liksom ikke et arbeid, det er noe som bare skjer.

Men før, da var man husmor, og for de aller fleste var det prestisje i å ha et rent hjem, skikkelig middag på bordet når familien kom hjem fra arbeid og skole, og man snakket om å stryke klesvasken; alt fra skjorter til lommetørklær og koppehandduker.

Skulle de utomhus, var de velkledde og håret var i orden. Det var ingen som skulle si at de ikke hadde alt på stell. Jeg hadde skoleklær og lekeklær. Skoleklærne var nok mer gjennomtenkt og nøysomt sydd enn lekeklærne.

Jeg husker mamma sykle til sentrum på en rød damesykkel med bagasjebrett og kurv på styret, i trangt skjørt og «skreddersydd» jakke, kledd for en tur til butikken. Skjørtet var utrolig fasjonabelt og smart; hjemmesydd etter inspirasjon fra et ukeblad med bilde av Coco Chanel.  Skjørtet var så smalt at knærne dunket forsiktig borti hverandre ved hvert tråkk på pedalene.

Hælene på skoene sneiet nesten asfalten med en knapp tommes klaring, og håret hennes var alltid upåklagelig , til tross for vinden. Det var ikke snakk om noen sensuell manke som vaiet fritt i vinden i de dager. På ingen måte, det var bare frivole kvinner som tillot seg selv å ha det.

Den gang kledde folk seg opp og så presentable ut når de gikk på butikken. Selv om det bare var en snartur for å kjøpe en pakke tyggegummi. Husmødrene i nabolaget mitt pleide å gå hjemme med skaut over krølleklemmene. Om de måtte skynde seg å gjøre et ærend, var det bare å ta krølleklemmene ut, kjøre en børste gjennom håret og så spraye det med hårspray hard som emalje (luktet som det også, i dag ville man nok måtte ha på seg maske for å beskytte luftveiene). Stålfrisyren var på plass, uten ett hår i uorden. Mange som ikke hadde langt nok hår kjøpte seg fix ferdig «dult» som med ekspertise ble festet med fliseklemmer.

Hastige besøk på badet for å fjerne krølleklemmene, for så å knytte av seg forkleet på vei mot døren var et vanlig rituale før de forlot huset eller åpnet døren når noen uventet ringte på.
Unntaket var de daglige turene til postkassen, når de hengte ut klesvasken (jeg har ikke engang en tørkesnor, jeg har et lite tørkestativ til finvask, og resten går i trommelen) og andre ting de måtte gjøre rett utenfor huset, hvor de ikke risikerte å møte noen andre enn nabolagets husmødre iført akkurat samme mundur.

De brukte forkle; beskyttet klærne fra å bli flekkete eller våte av matlaging, rengjøring og møbelpolish.

Jeg husker sitronlukten av møbelpolish og lukt av furu fra grønnsåpe, som ble brukt til å vaske omtrent alt. De hadde ikke «spray og mopp», ingen våtservietter, ingen luftrenser på flaske. Triks som å sette ut en liten skål med vaskemiddel for å få huset til å lukte rent var ukjent: I de dager var det unødvendig, fordi huset var rent og luktet rent. I hvert fall helt til noen tente røyken.

Husmødrene hadde ikke en inntekt selv, men hadde i stor grad ansvaret for å få endene til å møtes. Bakte brød og reparerte tøy; de var nøysomme. Nøysomhet er nok ikke et ord vi bruker for ofte.

…og noen var alltid hjemme når barna kom hjem fra skolen. Nabokona gjorde en flott innsats for familien, nærmiljøet, og samfunnet. (Gro Harlem Brundtland gjorde et tappert forsøk på å få nabokona tilbake da hun kom med utsagnet: «vi må få nabokona tilbake», men det ble liksom med det.) De tok vare på ikke bare sin egen familie, men holdt et øye med alle de kunne se utenfor, når de så ut vinduene eller fra hagen. De trøstet dem som falt og slo seg, kjeftet på dem som gjorde noe galt eller farlig, og gjorde nabolaget trygt for alle. De var nysgjerrige på nykommere og visste hvem som hadde vært i hvilke hus.

I dag får jeg er inntrykk av at hjemmeværende husmødre ofte er veldig opptatt utenfor hjemmet: treffes på kafeer, trener og ellers det de føler for å gjøre når de har tid. De har behov for å se andre voksne, og siden så å si alle jobber, må de ut av huset for å se andre enn seg selv i speilet. Det er ikke selvsagt at noen stikker innom, i hvert fall ikke på dagtid.

Jeg mener: i dag tar vi det for gitt at kvinner, og menn, i Norge har en jobb, av et eller annet slag, utenfor hjemmet. En gjennomsnittsfamilie trenger to inntekter for å ha samme levestandard som man hadde for 30+ år siden. I tillegg så er det vel ofte slik at om noen er hjemmeværende, så tror vi umiddelbart at det er noe galt et sted, at man «NAVer» eller ikke gidder å jobbe. Vi har en formening om at pengene på et eller annet vis kommer inn. Og det gjør de jo. Kanskje ikke fra inntekter som kommer fra et tradisjonelt arbeid, men inntekt har de aller, aller fleste. Inntekten har blitt en målestokk på i hvor stor grad man realiserer seg selv.

Vi kjenner alle triksene til hvordan gjøre husarbeidet raskt og enkelt, og PlussTid gir oss Inspirasjon, tips og råd til en enklere hverdag, hvordan man enkelt og effektivt, og til og med morsomt! Får tid til å holde hus, hjem, familie og kvalitetstid skviset inn i de få fri(-tids)timene vi har. ... og vi ender likevel opp i en tidsklemme der vi lurer på hvordan vi skal få tid til alt. Men det gjør vi. Til syvende og sist gjør vi det mest nødvendige, på kortest mulig tid, og kommer i mål på overraskende vis.

Jeg pleide å sutre litt over tidsklemma før. I perioder er jeg nesten som en alenemor, der all oppfølging av barn og hus og jobb er noe jeg må takle på egen hånd. Det tok ikke så veldig lang tid før jeg fant ut at det var et dårlig sjakk-triks. Andre kan beklage seg, men jeg har jo mann i «oljå», så jeg kan jo bare slutte i jobben min og bli hjemmeværende… myten sier jo at han tjener gull og grønne skoger, så jeg er vel ikke avhengig av inntekten heller.

Det er sikkert helt sant: med god planlegging kunne vi ha klart oss med en inntekt. Jeg kunne ha brukt dagene på hus og mat, jeg kunne endatil ha bakt brød selv, og ettermiddagen til barnas aktiviteter og lekser. Men… når skulle jeg fått se andre voksne da? En viktig del av det å være voksen er å være sammen med andre voksne. Venner som identifiserer seg som noe utover de man bor sammen med og det som skjer i hjemmet. Man trenger å være sammen med voksne som kan utfordre litt.

På tross av at flere og flere er alene med ungene, oppleves det som om samfunnet legger til grunn at man er to. Av og til er det utrolig vanskelig å være en voksen, som skal dele seg og være som to. Det er så vanskelig at det er umulig, og man må gjøre vanskelige prioriteringer. Så skjer det ting som gjør det vanskelig for barna å akseptere at den voksne ikke strekker til: Frokoster i barnehage og skole er noe jeg aldri får være med på, ikke FN-kafe eller Luciatoget heller. Da trøster jeg meg selv og tenker på at tross alt er vi heldige. Han er hjemme i perioder og kan stille på sånne arrangement; mange barn opplever at alt slikt skjer uten at noen voksne fra familien kan være med. Bare andres foreldre kommer, og det er litt sårt. Da gjør det liksom ikke så mye at julen innimellom må feires uten pappa hjemme; vi er likevel privilegerte så ofte ellers i året.

Tidsklemma gjør at vi ikke orker å kle oss for å gå til butikken, eller å ha perfekt hårfrisyre til enhver tid (selv ikke på jobb!). Dessuten er vi stort sett velkledde hele tiden… helt til Trinny og Susanna kommer og forteller oss at det er vi faktisk ikke. Vi kjører overalt og i stedet for å beskytte våre klær fra sporadiske flekker, skifter vi og velger fra vår omfattende garderobe.

Vi kjøper oss tjenester eller hjelpemiddel som gjør husarbeidet enklere og sparer oss for unødvendig sløsing med tid. Som vaskehjelp eller rengjøringsroboter. Endatil plenklippen går helt av selv! Og klær blir ikke reparert, men erstattet.

Jeg lager ikke all mat fra bunnen av, jeg kjøper brød (men elsker å bake alt annet) jeg stryker nesten ikke klær (strykefrie skjorter var en genial oppfinnelse), ikke polerer jeg møblene, og skinnsofaen har ikke blitt behandlet noen gang… tror jeg.

Det er litt vemodig å tenke på at det vi husker fra før i tiden, og forteller historier om, er oftest de som pleide å omgi oss. Jeg savner mødrene fra min barndom. Jeg savner nettverket nabolaget representerte; følelsen av trygghet og det å bli tatt vare på; vi var en del av nabolaget der alle kjente alle. Barna mine kjenner ikke nødvendigvis barna i nabolaget, ikke jeg heller, men vi kjenner barna i barnehagen, og sånn ca barna i klassen. Nå som jeg sitter her og tenker etter, så er det bare noen få av mine naboer jeg kjenner navnene til.

Og samtidig, noen ganger, lurer jeg på om de var mer fornøyde før? Hadde de egentlig mer tid før? De satt jo ikke å strikka fordi det var så varmt og godt på fanget med et strikketøy liggende over lårene, ikke tror jeg flere likte å strikke heller. Men alle hadde hjemmestrikkede gensere, luer, votter og sokker om vinteren.
Kanskje var det følelsen av at alt man hadde og alt som ble gjort, var et resultat av omsorg. Å forsørge sin familie var mer enn bare å tjene nok til at en kunne kjøpe en vare eller en tjeneste.

Liker ikke helt den tanken der, jeg liker å tro at jeg viser omsorg ved å skaffe tilveie det vi trenger. Om jeg jobber og tjener penger nok til å kjøpe, eller jeg bruker tiden jeg ellers ville ha brukt på jobb til å lage alt mulig, så er det jo med tanke på at familien skal ha det best mulig. 

Det hadde liksom ikke vært like stas å si at «jeg realiserer meg selv ved å være fulltids hjemmeværende husmor, og sørger for at familien har det godt», for det gjør jeg altså ikke. Jeg har full stilling, og litt til, utenfor hjemmet. Så blir det til at familien, hus og hjem ikke får den altoppofrende oppmerksomheten, og husarbeidet blir av typen light-versjon. (Jeg vasker ikke gulvet med vaskevann i bøtta og gulvklut, mens jeg krabber rundt på knærne; her valser vi rundt til svingende musikk med microfibermoppen. Og det tror jeg de fleste andre gjør også, som har full jobb.)

Jeg er ikke fulltids hjemmeværende husmor. Jeg er ikke engang en flink husmor. Jeg er ikke en mor som kan stille opp på alle aktiviteter og arrangement som barna mine er involvert i. (Jeg er kanskje litt for glad i arbeidet mitt, der jeg tross alt ser resultater, istedenfor umotiverende arbeid som for eksempel klesvask: jeg vet jeg har vasket klær, lagt dem sammen og fått dem på plass i skap og skuffer, men haugen i skittentøyskorga er minst like stor som den var i går.) Men det hadde vært kult å kunne si jeg var det, og samtidig følte jeg realiserte meg selv og fikk superstatus og anerkjennelse for det.