Gammel dame med blått hår.

Man skal ikke tulle med eldre mennesker. Eldre mennesker har levd et langt liv, de kan kunsten å overleve.

Jeg ble en gang spurt om jeg heller ville leve et langt liv, eller dø ung og aktiv? Jeg ser ikke helt at det er en motsetning der; min egen bestemor giftet seg igjen da hun ble 67 og pensjonist. Da hadde hun vært enke i 11 år og levde et aktivt liv som singel med bussturer til utlandet og kjørte landet rundt for å besøke venner og familie.  

Hun giftet seg, fikk svigermor på kjøpet som flyttet inn fordi hun trengte hjelp, de bygde seg nytt hus, men da hus, hage og garasje var ferdig kjedet de seg, solgte huset og kjøpte seg et eldre hus de pusset opp.

Nå er det ikke sånn at alle eldre er så fulle av livsmot og energi, men de har en erfaring og en kvalitet i seg som gjør at de kan å tilpasse seg livet og hverdagen. De har lært seg å velge sine slag. Vi har jo alle en standard for alt vi gjør. Noen lever etter prinsippet om at «det er godt nok», andre tenker at «eh, greit nok, det går sikkert bra» mens andre igjen ikke får ro på seg før de syns at alt er perfekt. Etter som tempo, krefter og kroppen generelt forandrer seg, vil også standarden tilpasse seg. Kanskje er det ikke like viktig å vaske vinduer 4 ganger i året lenger, middagen reduseres kanskje til et smørbrød enkelte dager. Men de prøver så lenge de tenker de kan å holde hverdagen og livet i gang.

Nå som eldste sønnen er 19 år, må jeg innrømme at jeg begynner å tenke på at åra går og at jeg begynner å bli gammel. Tankene går av og til i retning av fremtiden videre. Så jeg tok en sånn test på internett om hvordan jeg vil bli som gammel dame. 

Internett er jo full av sånne tester: Hvilken blomst er du? Hvilket dyr er du? Hvilken tegneseriefigur er du? Så jeg fant fram til en test om hvilken type gammel dame jeg vil bli. Nå fant jeg bare tester som omhandler bestemødre, så jeg tenkte at det er jo mulig jeg kan bli det en gang, da fant jeg en test som introduserte seg slik:

«There are many types of Grandma's. Grandma's are the backbone of the family. Who doesn't love a Granny? You can be called Grandmother, Grandma, Maw Maw, etc...What will it be?

ARE YOU an awesome Grandma?? What does Grandpa and the youngsters say about you? Do you LOVE crochet and all things needlework? Do you think being a grandma is the GREATEST Take this quiz and see what kind of Granny you may be."

Så tok jeg testen, og svarte på en masse usannsynlige spørsmål, bare klikket av, og resultatet ble:

What Kind of Grandma Are You?

Your Result: You are an "80's Granny"

76%

No big band music for you. It's all ROCK AND ROLL..80's music, hair gel, members only jackets and Big Hair Do's. You still wear shoulder pads EVERYDAY...Rock On Granny

Alternativene jeg gikk glipp av var:

42%: You are a "Hip Granny"

28%: You are a "Sweet Granny"

28%: You are a "Young Granny"

28%: You are a "Dancin Granny"

16%:You are an "Old Fashioned Granny"

12%: You are a "Healthy Granny"

0%: You are a "Forgetful Granny"

0% har så langt fått resultatet å bli en mentalt redusert eldre dame, så vi har alle en fantastisk fremtid her. Mye bedre enn tidligere generasjoner som både glemmer og mister kontrollen på kroppen sin. 

Ja, nå er jeg jo et sant produkt av 80-tallet; jeg var tenåring gjennom hele det fantastiske tiåret, så resultatet kan vel ikke akkurat sies å være feil, tenkte jeg… så jeg fant en ny test, bare for å få bekreftet at jeg faktisk har en slik fremtid. Naturligvis stoler jeg blindt på disse testene, tross alt 

har jeg blitt både nellik og Mini Morris, men jeg ville ha min fremtid som sporty gammel dame bekreftet… så jeg tok en til:

“Ever wondered what your elder years would look like? Let's find out if you're the one who never ages, or perhaps the crazy cat lady...”

…og resultatet ble:

"Watch out! Mobile grandma is heading your way!! You won't let silly things like a bad hip at 85 stop you from hanging out at the mall with your grandchildren and your electric cart. Drive, sugar, drive like the wind!»

Jeg tror nesten jeg kan se frem mot å bli eldre. Alternativet er jo ikke noe å trakte etter før om en stund. Men å se frem til å bli en sprek eldre dame, det kan jeg like. Jeg vil aller helst bli en av disse eldre gamle damene som høyrøstet krever oppmerksomhet og service, som har spisse albuer og et olmt blikk… og blått hår! Det har jeg aldri hatt før, selv om jeg i min tid eksperimenterte friskt med diverse røde varianter. Leggevannet de bruker når de ruller opp håret gir et fantastisk blåskjær ungdommer bare kan misunne dem. Hvorfor man må bli gammel før det er akseptabelt å bruke leggevann er et lite mysterium.

Drømmen er nok å leve et langt liv og bli en aktiv gammel dame, med blått hår.

Feil kø.

Jeg står bakerst i kassakøen på Rimi. Foran meg står det 5 kunder med handlevognene sine. Siden jeg står her bakerst vurderer jeg sjansen for at det skal gå kjapt. Ser på personene, tar et overblikk over varene de har plukket med seg… Jeg har dårlig tid: steder jeg skal være og ting å gjøre.

Det er ikke like mange varer i alle disse handlevognene, men jeg ser at der er et par med veldig mye smått. Småting som tannkrem, flere pakker kjøttpålegg, sikkert 7 pakker nudler, gjær, og andre varer som det vil ta en evighet å få opp på samlebåndet. Det lover ikke så veldig godt.

Selv står jeg «andige» og småtripper med en tyggispakke i handa: tannpussen ble glemt, og det er ikke så utrolig kult å gå rundt med dårlig ånde hele dagen, særlig ikke siden jeg underviser… jeg husker selv hvordan lærere fikk rykte på seg for å ha lærerånde: kaffe og kaviar, eller en annen rar odør som kjentes helt ned i magen når de kom for tett på. Jeg trenger virkelig denne tyggisen.

Først i køa står ei eldre dame som skal til å betale med tre pantelapper. To av dem er fra Rimi, men den tredje har Kiwi sin logo. Hun skjønner visst ikke at den bare kan brukes på Kiwi. Tankene mine vandrer til USA der de har rabattkuponger. Jeg har sett på «Rik på rabatt», heldigvis har vi det ikke slik, det er jo en trøst.

Det tar en evighet å forklare at hun ikke kan betale med Kiwi-lappen når hun er på Rimi. Til slutt leter hun fram de siste 18 kronene i kronestykker og putter dem på kontant mynt automaten. Flere i køa blir litt utålmodige når hun bommer med ene krona og må plukke den opp fra gulvet.

Tyggispakken begynner å bli varm og litt myk i handa mi.

Den neste kunden er visst ei som skal ha et selskap av et eller annet slag. Hun har halvliterskartonger med fløte, eksotiske bær og sjokolade. Bare snadder og godsaker. Jeg tenker med lettelse at hun ser kvikk og travel ut, så dette kommer til å gå fort. Helt til lokket på plastbegeret med blåbær spretter av og bærene triller nedover båndet. Bærene ruller innimellom de allerede scannede varene, og blir klemt til en klissete masse som kliner seg fast i alt det andre hun har kjøpt.

Litt fortvilet ser jeg på at hun får lettere panikk; prøver å plukke opp bærene, samle dem opp i begeret igjen, men det er nytteløst. Båndet fortsetter å gå, og bærene triller hit og dit… de som ikke allerede har blitt syltetøy.

Unggutten i kassa skjønner visst ikke helt hva som skjer, for han fortsetter å scanne varer. Sender bare flere og flere pakker og poser ned i katastrofen. Til slutt ser han opp og bare venter på betalingen. Ikke mye hjelp å få fra den kanten.­­­­­­­­­ Jeg tror kanskje han er ny, for jeg ser han blir litt usikker på hva han skal gjøre.

Det er smertefullt å se på, kjenner igjen den hjelpeløse følelsen av å ha det travelt mens unødvendige ting stjeler tiden din. Jeg nøler før jeg tar et skritt til siden og tar affære; sier at hun må betale, hente seg en ny pakke bær, så skal jeg ta meg av varene. Jeg jobber jo ikke her, men jeg handler her ganske ofte, og jeg har det travelt! Dette blir bare for dumt å kaste vekk tiden på. Så får jeg heller betale de blåbærene om det blir noe styr.

Tyggispakken havner i bukselomma mi, mens jeg pakker varene hennes. Tørker bort de verste blåbærflekkene med pekefingeren og samler gørra i et hjørne på disken. Det er så mange av dem! Hvem skulle trodd at de små begerene kunne romme så mange bær? Bak meg hører jeg urolig mumling fra de andre kundene i køa. Utenfor vinduet ser vi sola skinner.

Hun kommer tilbake med et nytt beger bær, sier ikke noe, men smiler litt, før hun tar handleposene sine og går.

Jeg tusler tilbake til plassen min i køa, mens nestemann; den velkledde unge mannen, betaler for spylervæske, en pakke Paracet og ei pocketbok.

Ei ung mor med to små barn er neste kunde. Treåringen hyler som ei sirene, begynner å bli mørkerød i ansiktet, og vil ha «bom-bom». Jeg smiler litt lettet fordi det ikke er jeg som har en hylende unge med meg i dag. Hun er oppkavet og ser sliten ut der hun skjenner på ungen, hiver varene på samlebåndet og avslutter med å trive «bom-bomen» fra stativet og hive den på båndet. Plutselig blir det helt stille, og jeg ser det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet til ungen. Viljenes kamp ble vunnet av mesteren denne gangen også. Jeg kjenner meg så igjen, jeg har vært der selv, mange ganger, men jeg vet også at den ungen vet at neste gang vil hun også få premie for å være umulig.

Det tar så lang tid! Hvorfor er der ikke betjening i den andre kassen? Jeg ser flere ansatte som rydder i hyller og supplerer varer bak meg i butikken. De enser ikke køen engang. De holder på med sitt. De er sikkert effektive, men for meg ser det ut som om at de tar det bedagelig. Jeg tapper med foten, kjenner jeg blir en anelse irritert.

Nå, endelig, er det snart min tur. Jeg kjenner på meg at nå må det bli en ende på denne ventinga…

Det er bare dama i fargerike, flagrende gevanter i flere lag og bleket hår, som skal få unna handelen først, men så er det endelig min tur.

Hun kaver med klærne, dytter dem unna der de vikler seg inn i armene, mens hun plukker opp varene og legger dem på båndet. Det går raskt… helt til hun skal betale!

Hun finner ikke lommeboka. Klapper seg over kroppen og begynner å diskutere med gutten i kassa om hvor lommeboka kan være hen, som om han vet hvor hun har lagt den. Hun forlater butikken; småjogger i høye hæler ut og skal se etter i bilen om lommeboka kan være der.

De åpner den andre kassa ved siden av. Køen fyller seg opp før jeg får sukk for meg... kunne egentlig tenke meg å bytte kø, for der forsvinner den ene etter den andre ut døra, etter å ha betalt. Men jeg vet jo ikke hvor lenge det vil ta å finne lommeboka, og med min flaks stopper nok den køa opp også, når jeg stiller meg der. Bak meg står det flere kunder og venter nå.

Jeg står der og venter… gutten i kassa unnskylder at det tar litt tid, men han har slått inn varene, og siden han er ny vet han ikke hvordan han skal sette betalingen på vent.

Jeg er så lettet over at det er min tur etterpå at jeg bare smiler litt og sier det er greit. Egentlig syns jeg litt synd på ham også, det er jo ikke hans skyld at kundene er så trege.

Hun kommer tilbake med lommeboka, den lå i lomma hele tiden, hun bare fant den ikke.

Plutselig er det min tur. Jeg står der foran kassa og lurer på hva jeg egentlig gjør her. Hva var det jeg skulle kjøpe? Barnet bak meg i køa stanger handlevogna i leggen min, dunker den irriterende hardt i leggen min, gang etter gang, mens faren blar fraværende i et ukeblad han ikke har tenkt å kjøpe.

Køen ved siden av flyter fremover og forbi.

Så husker jeg det: Tyggien! Jeg fisker den fram fra lomma og legger den nå litt slitte pakken på disken. Gutten i kassa ser stygt på meg, og lurer på om jeg har mer i lommene jeg ikke har tenkt å betale for. Nei, sier jeg. Det er bare den. Han ser stygt på meg mens han slår den inn, og sukker når jeg drar fram visakortet. Jeg har aldri kontanter på meg, så jeg betaler med kortet.

Ute skinner sola, det er vår i lufta og jeg har helt glemt at jeg kom på feil tid og sto i feil kø og at jeg egentlig hadde det fryktelig travelt da jeg kom.

venner, bekjente og de vennlige.

Venn. Det er et enkelt ord, lett å si, men det er sabla vanskelig å være en. Det krever noe av oss, som vi ikke er villige til å gi hvem som helst. Men, selv om vi ikke alltid er venner, er det viktig å være vennlig. Det er en stor forskjell på å være venner, og å være vennlig. Men vennlige mennesker er viktigere enn vi tror. Når et fremmed menneske smiler til meg, så kjennes det... godt. Virkelig. Når det er et oppriktig smil, altså; ikke sånne skeive flåsete smil som får deg til å lure på om hva som er galt.

Å være vennlig, gi et lite uforpliktende smil, kan redde noens ellers forferdelige dag, rett og slett fordi du viser du aksepterer et annet menneske for den han eller hun er der og da. Den aksepten er så viktig. Vi vet aldri om det smilet vi gir er det eneste den andre får hele dagen.

De aller fleste av oss har mange venner; eller… kanskje det bare er noe jeg tror, fordi jeg hører folk snakke om venner her og der… Venner de er på fest med, venner de reiser på ferie med, venner de går på kino med, venner de går på jazzersize med, venner de går i forening med, venner de ser nesten daglig, venner de ikke ser så ofte og andre venner de deler forskjellige interesser med.

Det er skikkelig fint det, med mange venner. At man har venner som hver på sitt vis utfyller ens person, personlighet og ens interesser. Man samler seg på en måte en krets, der hver enkelt representerer forskjellige situasjoner og aktiviteter slik at man til enhver tid vet hvem som vil være interessert å være med. Noen venner liker ikke å trene i det hele tatt, da spør man ikke dem om å bli med på en joggetur (selv om det kanskje burde være nettopp dem man spurte).

Men de virkelige vennene; de man ikke trenger å gjøre så mye sammen med, de som slår an en streng av oppriktig samhørighet dypt inne i deg, de er sjelden vare.

Jeg pleier å si at en virkelig venn er noen jeg kan være stille sammen med, uten at det blir pinlig. Så er det en skikkelig vidunderlig motsetning at stille meg har venner, som snakker som et maskingevær på både innpust og utpust...; men så, så er det de øyeblikkene da de lytter, slår seg til ro med å bare lytte og forstå hva jeg vil si. De er venner som aldri svarer «Nei,…»

De protesterer ikke på alt jeg sier. Det er noen som gjør det. Jeg vet ikke om det er fordi det er en uvane eller fordi de er uenige av prinsipp. Uansett gir det ikke inntrykk av et ønske om å forstå. Når man sier til noen at «jeg er lei meg», så ønsker man ikke at svaret skal være «Nei, men du har jo ingenting å være lei deg for!» Beklager, men mine følelser er virkelige og sanne. Det nytter ikke å diskutere dem. Gråter jeg, så er det en realitet.

Man trenger ikke være enig for å forstå, det er ikke det jeg sier, men det er noe med det ordet «nei» som setter en barriere mellom to mennesker.

Mine kjæreste venner snakker heller ikke om andre på en slik måte at de setter andre i et dårlig lys. Man kan stole på dem fordi der er en grunnleggende tillit. De finner det gode i andre. Sånn sett er det velsignet godt å være sammen med dem; man trenger ikke være på alerten, man behøver ikke å lure på om de sladrer om deg, bruker alt du har sagt eller gjort imot deg, når du ikke er der selv.

Der er ingen sjalusi blant slike venner. Du vet de tilbringer tid sammen med andre langt oftere enn de gjør sammen med deg, og likevel ligger tryggheten der om at de er der.

Jeg har "venner" som snakker om andre med snert i stemmen. De er underholdende, og kan gi meg en god latter, men de gir meg ikke nødvendigvis støtten jeg av og til trenger... når jeg føler meg nedfor.

Det kan gå flere uker mellom hver gang jeg treffer mine beste venner, ikke er vi flinke til å sende tekstmeldinger eller ringe heller. Mye fordi vi setter pris på at den andre ikke vil ha noe av oss. Det er jo slik at vi gir tid, energi, penger, oppmerksomhet og omtanke til alle rundt oss. Vennskap er gjensidig mellom likeverdige.

For all del, jeg sier ikke at de beste vennskapene alltid er slik, dette er jo bare et eksempel på hvordan ulike personligheter finner en gjenklang seg imellom.

Bekjentskaper er noe annet.

Bekjentskaper er befriende selskap, og ofte sitter latteren løst. Du hilser på dem i butikken, og når du ser dem raser tankene gjennom hodet for å finne hva dere har av felles interesser, og du holder samtalen på trygg grunn. Det er som lett underholdning: lett å forholde seg til, muntert og uten forpliktelser. Av og til tenker jeg på at bekjentskaper kanskje er de viktigste menneskene jeg har i min krets, rett og slett fordi de er den ene faktoren i livet mitt som ikke krever noen form for forpliktelse fra min side, og jeg forventer heller ikke noe fra dem... men det betyr ikke at jeg lar være å trå til, om de skulle trenge det... og jeg selv føler det riktig.

Vanskelig den der. Hvor går egentlig grensene mellom venner, bekjente og de vennlige?

Det er langt mellom venner

Av Kolbein Falkeid

Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

Langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.